Hvor er du Terje Riis-Johansen?

I et land som Tanzania, hvor befolkningen bor svært spredt og hvor topografi, økonomi, infrastruktur og termitter gjør det vanskelig å sette opp telefonstolper for fasttelefon, er det bare mobiltelefonen som er fremtidens kommunikasjonsutstyr folk imellom. Her er to mobilmaster på Haydom:

Dessuten flytter mange på seg og byer og landsbyer endrer struktur hele tiden slik at et fasttelefonnett ville være utdatert før det var ferdig utbygd. Dessuten, hvorfor skulle Tanzania legge opp til et kostbart fasttelefonnett når mange i-land nå går mer og mer over til mobil-nett, - selv for bruk av internet på PCn? Og når selv strømnettet er så ustabilt som det er, hvor ille ville ikke et telefonnett være?

Med støtte fra mange utenlandske investorer har Tanzania nå flere mobilselskaper i landet og det virker som om alle har mobiltelefon. I byen har kjøpmenn mobilen tilsynelatende på hele tiden, safarisjåførene likeså, ungdom utveksler ringetoner, og på de stappfulle minibussene (dalla-dalla) tekstes det ofte. Selv gjeterne ute på de åpne slettene kan gå med gjeterstaven i den ene hånden og mobiltelefonen i den andre. Prisene på en mobiltelefon er relativt lave, og en kan lett finne en enkel Nokia til 200 kroner. Telefon med radio, kamera o.lign. koster litt mer. I et land hvor det er stummende mørkt fra kl. 19 til 06 kommer mange av mobiltelefonene med innebygget lommelykt som standardutstyr. Her er det dessuten bare kontantkort som gjelder, og de får man kjøpt over alt. For et stort kontantkort til verdien av 24 kroner kan man klare seg lenge. Det er samtidig mange som ikke har ”penger på mobilen” men har den på og med i tilfelle de skulle bli kontaktet.

4-barns moren Rosie bor i en av landsbyene langt utenfor byen Moshi men har selvsagt egen mobiltelefon – med innebygget lommelykt. Med kontantkortet på mobilen kan hun sjekke dagens pris på bananer, mais og bønner på markedet før hun går den lange turen ned dit for å selge og kjøpe. Hun kan sende en sms til sin søster som bor sør i Tanzania for å høre hvordan det går med familien der, hun kan kontakte banken, og få melding fra kirken om helgens aktiviteter i menigheten. I tillegg kan hun bruke mobilen til å betale småbeløp med ved å ”fylle på” selgerens mobil via sitt eget kontantkort. Det er ingen tvil om at mobilen gjør hverdagen hennes litt enklere nå som det er mye lettere for henne å få oppdatert seg og orientert seg om det som skjer i lokalmiljøet hennes. 

Til tross for alt dette har det økende omfanget av mobiltelefoner ført med seg nye utfordringer, også for Rosie. Dessverre har ikke batteriene i mobiltelefonene særlig lang brukstid før de må lades. I likhet med 86 % av husstandene i Tanzania har ikke Rosies bolig innlagt strøm. Dette innebærer at hun får problemer hver gang mobilbatteriet er dødt og hun trenger strøm til å lade. Nå må hun enten gå den lange veien ned til en duka (butikk) som har strøm, eller ta en dalla-dalla til en tante som bor nærmere byen. Men uansett, transport koster penger og både buss og gå-tur vil ta mye av tiden den dagen om hun ikke venter til en annen dag hun har et ærend der og kan kombinere. Men da vil hun jo ikke ha strøm på mobilen i mellomtiden. Og mens hun er borte for å lade mobilen, hvem skal da lage maten, og være hjemme når de tre barna kommer hjem fra skolen? Dessuten er det altfor risikabelt å legge mobilen igjen et sted på lading for å hente den siden. Rosie er derfor svært nøye med å spare på batteriet og bruker bare mobilen til å sende sms, og lyser bare litt når det er blitt for mørkt inne i huset.

Det som ville hjulpet Rosie og alle de andre brukere av mobiltelefoner her i Tanzania ville være et lite solcellepanel med ladekabel til mobilen. Da kunne solcellen ligge på lokket av bøtten med vann hun bærer på hodet fra brønnen, ligge ute på den røde bakken ved siden av henne når hun koker mat over kullgropen hjemme, eller festet i kangaen hun har minstebarnet i når hun går med ham på ryggen ut i shambaen (åkeren).

Når solcellen ble ladet om dagen kunne mobilen fritt lades opp på kvelden når det var blitt mørkt og Rosie kunne fint bruke lommelykten når hun ordnet inne i huset eller var ute og gikk etter at det var blitt mørkt. Familien hennes vil sikkert aldri få innlagt strøm – til det er det for dyrt for deres marginale inntekt, samtidig som de bor langt unna der dagens strømførende ledninger går. Sol har de nok av, men mangler altså mulighet til å utnytte energien fra den. Det måtte vel vare en flott markedsføring av Elkem Solar og profilering av Norge som foregangsland på fornybar energi (det er vi vel...?) å subsidiere gode solcelleladere til landsbybefolkningen her i Tanzania?

Hvor er du Terje Riis-Johansen?