På to hjul i svingene

For noen dager siden dro Tim til Nairobi. Turen, på svært god asfaltert vei (takket være kinesiske veiarbeidere) gikk unna på 6,5 timer. Formålet med turen var å få transportert noen av eiendelene vi har her til en norsk misjonsstasjon, Scripture Mission, i Nairobi. De sender en container hjem til Norge en gang i året, og vi var heldige som fikk lov å fylle den med noen av våre saker - så slipper vi å ta alt med på flyet. Og godt var det, for det ble mange kolli til slutt, så bilen var godt lastet. Det er utrolig hva som går inni (og på taket) av en Toyota Landcruiser.

På vei tilbake, i helt tom bil, med musikken på fullt og vinduene nede, kjørte Tim forbi to syklister som akkurat hadde krysset grensen over til Tanzania. Vi ser ofte syklende tanzanianere langs veiene her, og disse to, som alle andre, hadde også mye last. Men de skilte seg ikke bare ut ved at de hverken vinglet mens de tråkket seg fremover, eller var på feil siden av veien. Det disse to hadde, var sykkelhjelm.
Med god fart fra 4,2 liters turbo-motor tok det Tim noen hundre meter å stoppe. Han ble nysgjerrig på hvem disse to kunne være, tok en U-sving og bilte tilbake. Der fikk han et hyggelig møte med Yann og Chantal, et sveitsisk par som har satt seg fore å sykle fra Bern til Cape Town!! Et imponerende stykke som får alle andre distanser til å blekne. Nå hadde de syklet i hele 9 mnd og var bare 2 timer unna Arusha - byen som etter sigende ligger midt mellom Cairo og Cape Town. De fikk tilbud om å bli kjørt dit ettersom det var god plass i bilen, men de takket høflig "nein" - her var det ikke snakk om å jukse seg nedover det afrikanske kontinentet. I stedet fikk de tilbud om kost og losji hos oss når de omsider passerte Moshi, noe vi er glade de takket ja til. Det var veldig hyggelig å kunne spise mutton curry ute på indisk restaurant på kvelden og utveksle erfaringer ved å være i afrika og samtidig få høre historier fra sykkelsetet gjennom Italia, Israel, de palestinske områdene, Egypt, og videre gjennom Etiopia og det fantastiske Sudan (med de mest gjestfrie menneskene de hadde truffet på til nå - noe vi også har hørt fra andre langveis-reisende). Yann er ingeniør, Chantal sykepleier. Begge har de jobbet for bl.a. Leger Uten Grenser og har god erfaring fra opphold i Afrika. De har tatt noen flotte portrett-bilder på denne turen som en kan se på deres blogg. Neste morgen var de klar for ny 8-9 mils ettappe, denne gangen sørøstover mot Dar Es Salaam.

Vi ønsker dem riktig god tur videre, og håper de når målet i Cape Town etter planen i slutten av november.

Banana Airlines

Det er kanskje litt urettferdig å bruke navet til den norske popgruppen fra Storkmarknes som hadde sine største hits på midten av 80-tallet, i en beskrivelse av et av Tanzanias største flyselskap. Precision Air, med sin impala antilope logo på flyhalen, flyr mer enn en 800.000 mennesker årlig (10 ganger så mange som årlig flyr til/fra Kjevik). Rutene går hovedsakelig mellom 9 større flyplasser i Tanzania, men Precision Air tilbyr også ruter til fire naboland, samt Sør-Afrika. Samtidig er det ikke fritt for at det spøkes godt med flyselskapet som er kjent for å alltid ha presise avganger; flyene letter presist så snart de er klare til å ta av... Oftere kanselleres ruter, men Tim har også opplevd å komme til flyplassen tidlig, bare for å få høre at de har satt opp et ekstra fly vi kan ta om vi vil komme frem litt tidligere enn planlagt. Og det kan jo være en god ting i blant.

Vi har heller ikke noe å si på tilbudet av drikkevarer om bord, nøtteposen eller de saftige sandwichene vi har fått servert på flygningene. Flyvertinnene har med stort smil om munnen, pent antrukket i flyselskapets farger i gult, hvitt og gønnt alltid ønsket oss velkommen om bord og velkommen igjen. Selv om vi ikke har prøvd hverken flytevest eller nødutganger har vi alltid, og på forskriftsmessig måte, blitt forklart både på engelsk og kiswahili hvor de er og hvordan de skal brukes. Det er derfor med litt undring at følgende opplevelse, som der-og-da ikke akkurat opplevdes som "En glad calypso om våren", kunne istedkomme:

Klokken er 10:30 og det er halvannen time til flyavgang med PW421 fra Zanzibar via storflyplassen i Dar Es Salaam med PW430 til Kilimanjaro International Airport (den offisielle flyplasskoden JRO er det ingen som kjenner til så alle bruker forkortelsen KIA. Flyplasskoden KIA viser forøvrig til Kaiapit på Papua New Guinea, men dit flyr ikke Precision Air, enda). Vi står bakerst i kø for innsjekking. Køen beveger seg nesten stillestående fremover, og vi svetter godt i den varme fuktige luften selv om vi står i skyggen under halvtaket som dekker denne delen av innsjekkingsterminalen.

Det er bare skranke nr.1 som er åpen. I skranke nr. 2, som er tom for reisende, sitter tre ansatte i grønn-gul-hvit uniform og stirrer tomt på skjermen de har forran seg. Over dem henger det en Precision Air plakat i en snor som viser at denne skranken er tiltenkt de som skal reise med PW421 via Dar og deretter videre med PW4485 til Nairobi. Bak dem, oppetter en støttepillar, står det en whiteboard-tavle der dagens avgangstider er skrevet med slapp tusj. Noen våkne solbrune turister med sekk og gitar på ryggen langt fremme i køen der vi står prøver seg på en diskret manøver mot høyre til den ledige skranken ved siden der det også står PW421. Men bakfra jumper det frem nok en hvit-grønn-gul'en som forklarer at de som skal til KIA må holde seg til skranke 1. Og med ett ble håpet om få fortgang i køen og raskt komme inn i den airconditionerte delen av avgangshallen brått slukket. Omsider, når det er 33 minutter igjen til avgang var det vår tur. - Pass og billetter takk, hiv all bagasje samlet opp på denne vekten. Den viste 58kg totalt, fordelt på 4stk. Datamaskinen som raskt ville ha spydd ut både boardingkort og bagasjelapper var sluknet av varmen, så alt måtte bli skrevet for hånd, med tusj. Våre kolli blir båret bak skranken og plassert i en krok med annen bagasje. Også de har håndskrevne lapper på. Flyet fra Dar vi først var booket på viser seg å være innstilt så vi får beskjed om at vi blir ombooket på en flight som går derfra 2 timer senere. Tim vurderer å sende en sms til sjåføren som vi vil skal hente oss med bil på KIA, men ettersom vi nå plutselig får lang ventetid i Dar, kan det heller gjøres senere.

Vi tar med våre ombordstigningskort og beveger oss til området for sikkerhetsjekk. Av med sko, belter, klokker og alt annet vi frykter kan gi pipende utslag. Det er fristende å driste seg til å la en liten mynt, eller til og med en mobil, ligge igjen i lommen for å sjekke om scanneren piper når vi går gjennom detektorbuen. Men i frykt for at vi skal få bekreftet at den rett og slett bare står til pynt og at alle kan ta med hva de vil gjennom, tømmer vi alle lommer og håper at alle de andre reisende tenker som oss. Dessuten, hun med security uniformen ser ganske morsk ut der hun står med armene i kors. En slik dondre er det ikke verdt å provosere om hun har en dårlig dag.
Vel inne i ved ventehallen for gate 1-4 (samme hall for de fire gatene som er på flyplassen) merker vi at aircondition-anlegget er i ustand, og nok har vært det en stund for luften der er tett og varm. Det er mange ledige stoler, og vi ser at det nok skyldes at de fleste passasjerene står inne bak glassveggen til inderen som driver souvenirbutikken der det blåser kald svalende og frisk luft fra det enste anlegget som ser ut til å virke. Utgiftene til innkjøp av maskinen må de ha tjent inn på kort tid for alle finner noe de kan handle for å stå der lengst mulig.
Over høytaleranlegget blir en flyavgang ropt opp. Ingen ser ut til å forstå hva som blir sagt, men ettersom tiden er moden og det ikke er noen andre fly enn et av Precision Airs propellfly utenfor finner alle de reisende, både vi som skal til KIA og de som skal videre til Nairobi frem de håndskrevne lappene og begir seg mot utgangen. Ingen har dårlig tid og alle labber i feriemodus ut på den dampende asfalten og opp stig-trappen bakerst.

Men inne i den trange kabinen hersker det et behersket kaos. Alle oppdager nå at ingen har fått oppgitt seteplasser, og det blir en kamp om å sitte ved vinduet eller å slippe å sitte ved vinduet. Noen familier blir spredt over hele flyet, flyvertinnen prøver med stoisk ro å omrokkere på menn som allerede leser aviser og damer med store håndvesker for at barn og voksne fra samme slekt skal slippe å ha mer enn 2-3 seter mellom seg. Men i den smale og lave midtgangen er det omtrent bare en som kan reise seg om gangen, blir det fler blir det kork, så det er et pusslespill å få det til. Omsider har alle fått en plass og mellom oss sitter en en jente på knappe 5 år som er så spe at selv om setebeltet hennes er strammet helt inn er det slark rundt livet hennes. På andre siden sitter en nordamerikaner og scroller nedover lesebrettet han har funnet frem. På de tre fremste radene sitter viktige menn i mørke dresser. Vi lurer på om de har betalt ekstra for komme seg først inn i flyet eller om de kanskje bare har blitt sittende fra forrige tur nå som de hadde plasser samlet.

Motoren ruser, propellene svirrer rundt fortere og fortere og når gummi-klossene som var plassert forran hjulene er tatt bort gynger vi sakte bortover taxebanen. Når impala-damen er ferdig med å peke ut hvor nødutgangene og sikkerhetsbrosjyrene er oppdager vi at flere av passasjerene befinner seg i ivrige samtaler på sine mobiltelefoner. Men mens vi lettere paniske prøver å fange blikket til den grønn-gul-hvite damen for å hinte om de mange Blue- eller Blackberry brukerne, samtidig som vi fantaserer om fortyrrelser på kommunikasjonsnettet og krøll på radaren, ser vi at flyet vårt allerede står på enden av rullebanen med rusende motor. Blikket vårt blir ikke møtt. Når vi omsider begynner å bevege oss forover igjen oppdager vi at vi faktisk ventet på et annet fly som først måtte gjøre seg ferdig med sin landing på den samme rullebanen vi var i enden av. I det bakken forsvinner under oss og vi stiger opp over svaiende kokospalmer og skrikende minareter sender vi piloten en varm tanke med takk for at han tross alt ventet med å ta av til de andre hadde landet. Under oss ser vi hvite dhow-seil som krysser i medvind, og vi ser lysende øyer med grønne ringer av korall og klart saltvann rund.

Flyturen til Dar er kort. 15 min etter avgang får vi beskjed om rette opp stolryggen (på de som lot seg legge bak), feste setebeltet og gjøre klar for landing. Vel nede på bakken etter en bommulsmyk landing, gjør vi oss klare til å komme ut av flyet med all håndbagasje.

Det kimer i telefoner og når lyset med setebeltet omsider er slukket står mennene med mørke dresser allerede i midtgangen og er klare til å komme seg ut. Det er den eneste gangen vi vet om at Tanzanianerne er utolmodige. Mens vi venter på at det skal bli vår tur plukker Johannes med seg 7-8 reisesyke-poser fra lommene i stolryggene der vi har sittet. Kjekt å ha i bilen når vi er på langtur. Flyverten, som har et navneskilt i blank messing på brystet hvor det står Samuel på, takker smilende for at vi ble med på denne turen og ønsker oss rutinemessig velkommen tilbake.

Flyet vårt har stanset på en egen sektor av den internasjonale flyplassen, så vi må ta buss til terminalen. Alle, også de dresskledde som kjempet seg først ut, blir vi stående ute i solsteken mens vi venter på videre transport. Like etter at sistemann har kommet seg ned den bratte trappen fra flykroppen kommer bussen, bred og så lav så vi nesten ikke trenger løfte bena for å gå ombord. Det er utrolig at alle som var i flyet som da virket fullpakket nå med enkelthet får plass i bussen. Etter en rolig kjøretur på 2-300 meter settes vi av ved en inngang til terminalen merket "International arrivals" For oss som har bodd i dette landet en stund lar vi oss egentlig ikke affisere av det som kan virke som manglende/feil skilting. Selv om det kunne hende vi faktisk var komme til ankomsthallen for internasjonale flygningner kunne det like godt hende at skiltet hang feil og skulle vært tatt ned for lenge siden under en eller annen ombygning av terminalen.

Skiltet hang ikke feil. Innenfor skyvedørene er det plakater med "Welcome to Tanzania", plakater med løver, strender og snøkledd fjelltop. På bord og hyller ligger det bunker med små blå kort som skal fylles ut for immigrasjonsmyndighetene. Mens mange av de første som kom seg inn hiver seg over kort og kulepenner vandrer vi videre innover mot lukene der passkontrollørene pleier å sitte. Bortsett fra en, der det sitter en vakt i stram uniform, er de alle lukene tomme. Uten blått kort velger vi oss ut en passasje forbi en tom luke og pluttselig er vi inne i ankomsthallen. Til venstre, bak store skyvedører, er utgangen der vi ser ivrige drosjesjåfører med røde ID-kort rundt halsen stå og speid etter reisende de kan bile inn til Dar for overpris. Rett frem er det 3-4 stillestående bagasjebånd som slynger seg som svarte puff-addere i den fliselagte hallen. Bagasjen fikk vi sjekket helt frem til KIA. Tror vi. Skal vi vente ved båndet for å se om kolliene våre kommer? Vi velger å stole på at bakkemannskapet på Zanzibar har klart å henge rett lapp på rett koffert og at deres kolleger her i Dar har klart å tyde kodene slik at koffertene flyttes videre til flyet vi skal med. Spørsmålet er bare hvor vi skal gå nå... Borte til høyre, bak en utrangsjert security-scanner, ser vi et lite gult skilt der det står "Transit". Vi ser ingen pil som viser retning. Først når vi kommer bort dit ser vi at det går en teppelagt korridor derfra rundt et hjørne og forbi en rekke administrative kontorer. Ut fra ett av kontorene ser vi en hånd peke oss videre innover som om den visste vi stod der og ikke var helt sikre hvor dette bar. Korridoren er så smal at vi må gå på linje. Rundt et nok et hjørne, forbi et kopirom og et toalett, rundt et hjørne til og plutselig er vi rett ved avgangshallen der andre reisende står i kø for å scanne bagasje før de kan gå inn i innsjekkingsterminalen. En av de ansatte i sikkerhetssjekken vinker oss frem, som om vi var V.I.P.s som nettopp hadde kommet ut gjennom en hemmelig Harry Potter tunnell. Vi føler oss slik. Av med belter og sko. Alt legges i fargerike kurver av myk plast. Mynter og mobiler denne gangen også.

Omsider er vi inne i avgangshallen med 10-11 innsjekkingsskranker på rekke og rad. Få er betjente. Vi regner vi har god tid ettersom vi fikk vite at vi ble satt på et senere fly, men ettersom vi likevel må ha nytt ombordstigningskort er det bare å stille seg i kø igjen. Her er det ingen som vinker oss frem og vi blir stående stille lenge. En mann i mørk dress rusler rolig men selvsikkert forbi køen og frem til skranken der 4-5 av de hvit-grønn-gule svinser mellom to skranker merket "Precision Air - Kilimanjaro". I stedet for å ta den ledige skranken til venstre merket "Business class" stiller han seg ved siden av en britisk dame som endelig er ferdig i "Economy" der vi også håper å rekke frem en gang. Vi står for langt bak til at våre oppgitte blikk og trøtte sukk over denne køsnikeren lar seg oppdage helt der fremme. De som står helt forran tenker nok at jo fortere han er ferdig jo fortere blir det deres tur. Men vi roer oss når vi legger merke til at de ansatte bak skranken faktisk klarer å betjene to-tre kunder samtidig og at køen faktisk går fremover. Når det er vår tur ser vi samtidig at vi er de siste. - Flyet deres har allerede begynt ombordstigning  og gaten lukkes om 4 minutter, får vi opplyst. Med undrende blikk og på halvt kiswahili og engelsk prøver vi å forklare at deres kolleger en time tidligere hadde gitt oss beskjed om at flyet var kansellert og at vi måtte ta en senere fly. - Vi har fremskynnet den senere avgangen til nå. Vil dere ta dette eller vente til i kveld? Vi skynder oss å bekrefte at vi gjerne tar flyet nå og får raskt ett ombordstigningskort. Det tilhoerer ett av barna. - Det ser ut som om flyet er fullt, dere andre får vente til neste, sier skrankemannen. Men etter våre høylytte men beherskede protester mot barn som må reise alene, oppsplitting av familie osv får vi pluttselig hele fem boarding kort til. Det viser seg at to av dem er tiltenkt et australsk par som har kommet sent og plutselig stod bak oss men som ble betjent samtidig, uten at vi fikk det med oss i kampens hete. - Dersom gaten er stengt allerede får dere komme tilbake og få nye til senere, roper de etter oss mens vi sprinter innover i hallen og opp en rulletrapp som selvsagt ikke går.

Det er ingenting som er så tungt som å gå opp en rulletrapp som står stille. Mens vi hiver etter pusten på toppen, samtidig som vi hiver av oss belter, sko, penger og mobiler til nok en sikkerhetssjekk, ser vi at gate 4 er tom og damen der står og teller over allerede innleverte boardingkort fra de som kom tidsnok. Båndet på scanneren går sakte og mannen bak ser svært interessert ut i det deformede fargebildet på skjermen hans. Vi skynder oss å plukke opp våre eiendeler etterhvert som de dukker opp sakte med sikkert på den andre siden, og spurter bortover mot gate 4. Vi håper at farten vår skal få henne til å innse at det er nyttelest å stoppe oss så vi nærmest slenger ferdig revne ombordstigningskort til henne mens vi roper Asante, takker for oss og løper videre. Bortetter langgangen oppdager Tim at han med en hånd holder den vide buksen sin oppe, mens beltet, en kameraveske og en pose lett fuktige badehåndklær som vi ikke fikk plass til i kufferten, er i den andre hånden. I kavet ved scanneren glemte han å ta på seg beltet, men det er ikke tid til å stoppe å kle på seg nå. Men akk, raskt oppdager vi at i enden av landgangen er det bare et åpent hull og ikke noe fly, og irritasjonen over å være så nære skyller over oss. Helt til en overvåken sjel skotter ned på bakken under og ser den lave bussen stå der med motoren i gang. Da er det enda Hope, tenker vi og spurter ned trappen så godt belter og tøy holder og smetter rett inn på bussen. Heldigvis ser vi kjente fjes fra køen noen minutter tidligere og forstår vi ihvertfall er på rett buss.

Vel fremme ved flyet har vi fått på belte i buksa, rettet på håret og kan anstendig, men fremdeles med høy puls, klatre opp de åtte trinnene til propellflyet som står klart. "Oh, it's you again", hører vi en kjent stemme si og ser rett opp på det smilende fjeset til Simon, flyverten som for litt siden vinket oss farvell da vi landet. Det går opp for oss da at flyet vi nå skal videre med er nøyaktig det samme som vi kom med fra Zanzibar for en kort stund siden. Mens vi tar plass omtrent på de samme setene som for litt siden (for reisesyke-posene mangler i lommene forran) slår det oss at om mannskapet i Precisison Air hadde opplyst oss, og flere av de andre reisende, om at de som skulle videre til Kilimanjaro kunne ha blitt sittende i flyet, hadde vi spart oss og skrankepersonalet for denne kaotiske turen terminalen rundt. I verste fall hadde vi ikke rukket dette flyet, som vi heller ikke visste at vi skulle rekke, og måtte ha blitt værende på flyplassen til neste sikre avgang som nå ikke ville være før om 4 nye timer. For et flyselskap med mottoet "You are why we fly" undrer vi på om de ville ha sluppet unna med færre flygninger om de hadde hatt bedre oversikt over hvor de reisende skulle. Samtidig orker vi ikke engang å tenke på om bagasjen vår har hatt samme runde ut og inn av flyet eller om den har fått være ombord hele tiden, men registrerer heller at vi presses ned i setet idet Precision PW430 letter fra bakken helt presist, men likevel tolv minutter etter skjema. I luften, bryr vi oss heller ikke om at den amerikanske studenten med lesebrett nå sender sms med mobilen sin mesteparten av tiden vi flyr nordvestover. I stedet får vi servert saftige smørbrød og kald drikke av Simon som vi nyter i lange drag mens vi ser toppen av Kilimanjaro nærme seg mellom propellene på flyet.

Det er ikke før vi er klare for innflygning at Tim kommer på at han har helt glemt å ringe sjåføren som vi ville skulle hente oss. Tiden på terminalen i Dar ble plutselig mye mer hektisk enn vi hadde tenkt, og nå har vi ingen avtalt transport hjem de 4 milene til Moshi. Men vel ute av ankomsthallen, med all vår bagasje inntakt, strømmer flere lokale drosjesjåfører mot oss og tilbyr tur til byen. Vi switcher over til kiswahili og får lokal takst i shilling fremfor å måtte betale i amerikanske dollar som turister må ut med. Koffertene går akkurat inn i bagasjerommet på den lille sedanen. Og med en Arsenal-Gunners wounderbaum hengende fra speilet, er vi på nytt på vei, men denne gangen i en bil der dørene bare kan åpnes fra utsiden og setebeltene er til pynt. Det er da vi oppdager at PW430 (flyet med samme farger som en banan) faktisk landet helt etter oppsatt tid og at vi kommer hjem uten noen form for forsinkelse, men en lang historie rikere. Og av og til er det verdt å få med seg...

Vi er alle brødre

Noe av det som er fasinerende når man er ute og reiser er ikke bare de nye luktene, lydene og smakene, men spesielt møtene med andre mennesker man treffer på underveis. Gjester her er en velsignelse, eller, wageni ni baraka som de sier her i Tanzania. Når vi går langs med veien hilser man alltid på den som kommer imot. På bussen setter man seg gjerne rett ved der det sitter folk fra før (og ikke på setet lengst vekk som på Sørlandsruta) og slår av en prat om været (ønsket om mer regn), familiemedlemmer som er syke, om gleden med barn som står på eksamen, om ManU's siste kamp osv. Når vi biler gjennom små landsbyer kommer barn løpende og vinkende og folk kommer bort til bilen for å hilse på om vi stopper. Noen ganger kan det riktignok være litt slitsomt når vi har stoppet kun for å finne en busk å tisse bak, og ikke har tenkt å legge opp til en større konversasjon med noen, og det like etter rasler i andre busker og ut kommer det så en gjetergutt eller to, noen damer som bærer ved, eller en kar på sykkel.

Det er ufattelig hvor fort mennesker her nede kan dukke opp ut av intet. Men Tanzanianerne er gjestfrie og stolte av landet sitt og er glade når det kommer reisende hit som vil oppleve det. De er stolte av språket. Kiswahili står, til tross for at det er påvirket av arabisk, engelsk, tysk og stammespråk, sterkt i øst-Afrika og som snakkes mer korrekt her enn i nabolandene. De er stolte av Kilimanjaro og de andre fjellene, dyrene som det finnes så mange av her, de mange naturressursene (gull, kopper, edelstenen Tanzanite), og ikke minst historien. Tanzania er et av de mest fredelig land i Afrika der ulike religioner og kirkesamfunn lever side om side, og selv løsrivelsen fra engelskmennene, sammenslåingen av de mer enn 120 stammene til et land med èn leder skjedde relativt smertefritt (ihvertfall om en sammenligner med naboland og andre land i Afrika som enda har store interne konflikter.) Dette er Tanzanianerne stole over, og dette er de glade for at vi andre (enten vi er her for 2 uker eller 2 år) kommer for å se og oppleve selv. Derfor er de også litt nysgjerrige i hvem denne reisende er og derfor går mange av hilsningsfrasene på hvor man kommer fra, hvor man skal, hva man arbeider med osv.

Noen ganger er disse møtene i en slik form at det ikke er tid eller rom for at det blir noen lengre samtaler av dem, enten fordi vi må haste videre selv, eller fordi vi kan ha komemt i prat med gateselgere som egentlig bare ønsker å selge deg 20 armbånd til special-price-for-you-rafiki. Når de merker at en ikke engang vil ha èn, haster de videre til neste nordeuropeer. Andre ganger, når begge har mer tid kan man bli stående å prate lenger, stotrende på kiswahenglish eller på god engelsk.

Ett av disse korte men likevel minneverdige møtene fant sted nå i påsken på østkysten av Zanzibar. Som mange reisende til krydderøyen hadde også vi et par netters stopp i Stone Town. Den gamle byen står på UNESCOs liste over verneverdige steder og er en fasinerende by med en labyrint av smale smau og gater, flotte hus i stein og mur med lukt av kardemomme, anis, nellik og pepper og med gjenkjennelig arkitektur fra araberlandene etter mangfoldige år som handelssted.

Før solnedgang, når dagens gjøremål er unnagjort, bader guttene i sjøen ved den gamle bymuren og vi andre kan nyte nypresset saft fra sukkerrør eller grillet akkar mens vi ser dem stupe ned i det varme salte havet.

Her har en gutt surret to tomme plastflasker rundt livet med beltet sitt slik at de fungerer ypperlig som badering.

Byen er varm, fuktig og het. Alle steinbyggene absorberer varmen fra den sterke solen på dagen og selv når kvelden kommer står luften og dirrer i gatene og vann som lekker ut fra pakkningsløse kraner og sprukne bøtter damper fort vekk. Vi som ikke er vant til denne hete luften peser og tørker svette fra fjeset og steder på kroppen aldri trodde det var mulig å svette fra. Da er det godt å kunne smette inn på en av de mange internett cafeene hvor aircondition kjøler oss ned og blåser det fuktige tøyet litt tørrere, om enn så bare til vi er ute på gaten igjen.

Vi trenger ikke gå langt før vi tilbudt å kjøpe varme maiskolber fra en som kommer trillende gjennom trange gater med sine hjemmelagede grill. Prisen? Tsh 500 for en halv kolbe, 800 for en hel.

Men i et svakt hett øyeblikk blir vi fristet til å tro at Stone Town er kalt opp etter de stadig flere rusede selgerne som vandrer gatelangs med slappe batikk-bilder og sjanglende halsbånd de selv aldri hadde vært i stand til å få rundt halsen så stoned som de er... Men disse er ikke Zanzibarere selv, men i all hovedsak arbeidsløse unge menn som nå har kommet seg med fergen over fra fastlandet til Zanzibar for å prøve lykken der ettersom det er hardere konkurranse når flere og flere strømmer til den stadig voksende Dar Es Salaam. Oeyboerne, 99 % muslimer, er like forferdet over disse raverne som vi er, og synes det er trist at de er blitt mer og mer synlige i gatene, spesielt på kvelden. Samtidig er Stone Town fremdeles et sted det er trygt å gå ute etter at det er mørkt. På fastlandet er det ikke alltid så lurt for oss å prøve seg på slikt.

På en liten cafe med møbler malt i rikelige pastell-farger og der hvitkalkede vegger er dekortert med brukskunst fra resurkulert jernskrap, blir vi sittende å se på de andre gjestene mens vi venter på maten vi har bestilt. Et solbrunt par, begge med dreads i håret, barbeint og med fiskebeins-smykker rundt halsen har bestilt salat. Han, med frittvoksene skjegg (i 36c og 85 % luftfuktighet..) slår knyttneven mot hjertet og så knoke-mot-knoke hilsen til servitøren som om det var en rituell rasta-hilsen. Kanskje det var det. Vi ser den unge studinen som ser lettet ut av å ha påske-fri i 3md men oppgitt etter en meningsløs praksis i helsesektoren på fastlandet og som, endelig, har fått kjæresten fløyet inn for anledningen. De er i sin egen verden. På et bord lenger borte, også i en egen verden, sitter en barmfager dame fra nordeuropa med lyse krøller og sommerhvit kjole. Sammen med henne er en spenstig tanzanianer midt i 20-årene hun har funnet for ferien, halvparten hennes alder, med grønn singlet og blå shorts. Tærne hennes berører leggene hans lett mens de snakker om jobbene de har, andre steder. De suger sakte av sugerørne på de store kalde passionfruit smoothiesene de har kjøpt, og bytter glass med hverandre av og til, som om det var ulik smak på dem. Han ser litt mer brydd ut enn henne, som om han har vaert i samme situasjon for ikke så lenge siden, og er redd for at noen skal oppdage at han deler mer en bare bordet med denne damen. Etter en stund er høres bare surklingen når glassene tømmes for saftig frukt, og før vi merker det har hun betalt drikken for dem begge før de er ute i heten for eventyr.

Vi derimot, blir sittende lenge, og vente. I bakgrunnen hoeres myk jazz fra den Sør-afrikanske gruppen Freshly Ground, og vi bestiller likegodt en kopp nykvernet kaffe også. Omsider kommer maten, i store porsjoner. Vel forsynte tar vi drosje i 45-50 min til øst-kysten og til hotellet vi har bestillt.

Zanzibar har et mylder av hoteller og lodger, alt fra de små familiedrevne med enkel standard der innehaverne spiser måltidene sammen med gjestene, til de mindre kjede-hotellene med proff service og gjester fra mange land. I tillegg har det i de siste årene (desverre) dukket opp en rekke svære all-inclusive resorts, spesielt italienske, der turistene kommer i egne chartrede fly fra Roma og der alt er betalt i lire (dvs Euro) på forhånd slik at ingenting tilfaller lokalmiljøet på Zanzibar.

Vårt hotell denne gang var i midtsjiktet. Og for unike $ 60 pr. natt fikk vi vår egen bungalow på stranden, stor frokost buffet og nytt liveband til en rikholdig middag ute ved bassenget under stjernehimmelen hver kveld. Selv om $ 60 er en meget god pris utgjoer den samtidig en betydelig kostnad for en familie på 4, som ønsker å bli noen netter. Mange vi har møtt her i Tanzania har vansker med å forstå at vi europeiske turister (for vi regnes stadig som det selv om vi lønnes av og betaler 30% skatt til Tanzania) også må nedprioritere andre ting og velge å spare penger til en slik ferietur. For mange virker det som vi pr. definisjon har en lommebok som er utømmelig.

På fjære sjø samler kvinnene seg på de grunne områdene der de planter og høster tang. Pinner stikkes ned i den hvite sanden og en tynn sen strekkes til en ny pinne 5-10 meter lenger borte. Mellom de parallelle radene går kvinnnene, godt påkledde med fargerike kangaer, frem og tilbake og luker bort vissne blad, fester på friske skudd og høster gode klaser med frisk tang som i sekker fraktes til mottak og klaregjøres for eksport til bl.a Kina der den brukes både til mat og i produksjon av kosmetikk.

På stranden står ofte unge, sterke, ivirge karer som skal selge skjell, smykker, båtturer med dhow, eller andre ting de kan by på. Flere av dem er Kenyanere som i mange tilfeller er flinkere (les: bedre engelsk-kunnskaper og mer pågående) selgere enn flere av Zanzibarerne. Mellom gjerdet på hotellet og strandkanten står de og venter på de som er på vei fra den ene til den andre siden. Det minner nesten om utelekene "Hauk og due" eller "Fisken i det røde hav" når de målrettet naermer seg en lyserød turist med hotellets håndkle over skulderen.

En slik dag, møtte vi der på stranden en masaai, David Ole. Masaaiene holder egentlig til på steppene nordvest for Arusha, ikke langt fra der vi bor. Så å se dem på stranden er like unaturlig som å se en kystfisker fra Søgne vandrende med dregg og pilk på åsene rundt Røros. Samtidig er masaaiene de mest populære (natte-) vaktene hoteller og lodger har ettersom de er kjent for å være modige og til å stole på. Dessuten, er det mennenes oppgave i flere år å vokte verdier i form av familiens kyr og geiter. Som nomader er masaaiene heller ikke så opptatt av materielle dipedutter og lar seg ikke friste til å stikke unna med ting. Ole er faktisk også et masaai navn, og ettersom vi nesten er naboer og også kjenner folk fra vår "stamme" med hans navn kom vi fort i prat. Mens solen steker issen og relfekterer dets sterke lys i den melis-lignende sanden blir vi stående der i vannkanten og snakke om været, jobben og fremtiden. Han er i slutten av 20-årene, slank og høy som masaai-menn er, sendt til kysten av sin far for å selge masaai-souvenirer som skal bringe penger tilbake til familien. Med utdannelse til og med vg1 har han god engelsk og forteller stolt at han har best spenst av alle masaaiene på denne stranden. David Ole inviterer oss bort til sin lille bod der det på et skilt av driv-ved og hvit maling  står "IKEA Zanzibar". Men ikke har vi penger med i badeshortsen og ikke er vi klare for perlesmykker eller oljemaleri denne dagen, så vi takker nei til tilbudet men blir stående.

David Ole er rolig, smilende, og har masse av tid. Haraka haraka haina baraka (= i hastverk finnes ingen velsignelse). Han er selvsikker og vet at om han maser og stresser oss blir vi ukomfortable og vil skynde oss tilbake til hotellet. I stedet spørr han om familen vår og om vi har nytt fra hjemtraktene hans rundt Kilimanjaro mens vi gjentatte ganger under samtalen håndhilser eller klasker håndflatene sammen i en liten "high five". Det er når vi kjenner at skuldrene svir at vi forstår vi har stått lenge i solen og at vi må avbryte samtalen for enten å kjøle oss ned i saltvannet eller finne frem alovera-gel. David Ole tar et godt tak i den solbrune men likevel lyse underarmen til Tim og holder den inntil sin egen som er dekket av et bredt armbånd av hvite perler og utbryter med nok et stort smil; "Asante. Thank you for this talk. You know, my friend, we are all brothers, but with different mothers". Og når vi tenker litt stort på det så kan han jo ha ganske rett.

Selv om vi nok aldri treffer David Ole igjen, er det er slike møter vi husker best, der vi blir minnet om at gjester er en velsignelse og at en fremmed bare er en venn en ikke har blitt helt kjent med enda. Og i dette blogginnlegget, som i et møte her i Tanzania, er det ikke alltid nødvendigvis viktig med et stort sluttpoeng eller at det må fattes en besluttning eller at noe må konkluderes, men det viktige er møtet i seg selv og at man har klart å sveipe innom mange andre saker på veien, og det er jo en berikelse verdt.

Hvor er mormors pistol?

Mange har sikkert sett Harald Heide Steens tolkning av den russiske ubåtkapteinen som har gått på "norsk kyrs" for å være best mulig forberedt til møtet med den norske skjærgården og stolt utbryter "Hvor er mormors pistol?" Skal man ut i verden er sjansen veldig stor for at man treffer mennesker som ikke snakker norsk, og andre enn oss har sikkert opplevd hvor fortvilende det er å ikke klare å fortelle akkurat det en vil på målspråket, og når en prøver høres det så galt ut at en lurer på om de andre i det hele tatt forsto noe av det som ble sagt. Samtidig føles det som en seier når man har klart å formidle det en vil si på en (tilsynelatende) riktig måte enten det er på markedet, i butikken, på jobb eller i samtale med mekanikeren når noe har gått galt med bilen nok en gang.

Omtrent 120 millioner mennesker snakker Kiswahili idag. (Ki er prefixet som angir at man snakker om språk. Kinorway = norsk). Før vi dro hit til Tanzania syntes vi det var viktig å lære så mye kiswahili som mulig for vi vet at språkkunnskap er nøkkelen til å få et utbytte rikt opphold. Vi valgte å prøve å lære oss noen standardfraser før vi reiste ut og besøkte bokhandlere og nettsider trålende etter de mange lær-deg-selv-språk bøker og programvare. Vi brukte både parlører og CD-rom for å få en liten innføring og har fremdeles flere av bøkene stående i hylla her for referanse. Ikke sjelden må vi slå opp for å sjekke et ord vi har hørt eller en frase vi har forstått vi må lære oss.

Når vi først var kommet hit til Tanzania endte vi opp med 3 ulike læringsmetoder;
Elin hadde formiddagene fri og brukte dem til å lese grammatikk på egenhånd hjemme. Hun lagde A4-ark med nyttige fraser som ble hengt opp på kjøkkenveggen sammen med gule og grønne post-it lapper. Dessuten fikk hun praktisert litt kiswahili med hushjelpen vår som også kan såpass med engelsk at det var mulig å stille kontrollspørsmål om det var nødvendig.
Ungene fikk undervisning i kiswahili på skolen, 4 økter i uken. Ettersom de var i klasse med andre elever i samme aldersgruppe og som også var nybegynnere fikk de lære språket fra grunnen.
Tim, derimot, hadde full jobb fra dag 1 og hadde ikke tid til å lese grammatikk eller få undervisning. I stedet brukte han tid til å notere ned det han mente var nyttige fraser som var nødvendige å lære for å gjennomføre arbeidsdagen med de tanzanianske kollegene.


Nå, når vi har bodd her i halvannet år, er det nok Elin som har best grammatikalsk forståelse, ungene et rikere ordforråd innefor visse tema (som de har jobbet med i klassen), mens Tim er kanskje den som er ivrigst på å improvisere og gjøre seg forstått ved at han setter sammen ulike fraser til det han tror (der og da) er riktig kiswahili. Selv om han ikke blir rettet på av Tanzanianerne, som tross alt er veldig høflige og tålmodige av seg, er de andre i familien her raske med å gi beskjed om at "Pappa, nå sa du til ham at: - Vi skal gåddet til byen i dag for å kjøpt to brød". Men brød fikk vi da, og vakten i hovedporten smilte stort da vi kom hjem. (så har han en morsom historie å fortelle familien når han kommer hjem etter vakt).

For noen dager siden kom vi over en 40-siders "English to Swahili"-bok i en større bokhandel her i Moshi. Den kostet hele Tsh 1500 og er delt inn i ulike nyttige tema der ord er byttet ut med fullstendige setninger på engelsk og swahili. Med første øyekast mente Tim at hadde han funnet denne for halvtannet år siden ville han ha spart seg masse kav med lære seg ferdig setninger. Men da vi begynte å lese nærmere så vi at det nok ikke var mye vi fikk for de 6 kronene. Samtidig må det i rettferdighetens navn sies at boken er utgitt av et Kenyansk forlag, og som alle Tanzanianere vet prater Kenyanerne en noe mer løsere form for kiswahili. Samtidig er det jo veldig interessant, nærmest verdt et antropologisk studie i, hvilke setninger dette Kenyanske forlaget mener er nyttige for engelsktalende å kunne når de er i Øst Afrika... Her er sikkert mye for russiske ubåtkapteiner også! For de som derfor ønsker seg en introduksjon til kiswahili kan vi herved presenter et rikt utvalg (det var vanskelig å unnlate noen) tematiserte setninger fra denne lille boken:

 

People/Watu

1. A man was killed. Mwanaume aliuawa.

2. The woman was arrested by the police. Mwanamke alikamatwa na polisi.

6. My father went abroad. Baba yangu alienda ng'ambo.

7. Her mother went to hospital. Mama yake alienda hospitalini.

14. He married a good wife. Alioa mke mzuri.

15. Her husband is a violent man. Muma wake ni mpenda fujo.

21. Her lover died in a road accident. Mpenzi wake alifariki dunia kutokana na ajali.

28. His father in-law beat him to death. Babaye mkwe alimchapa hadi akafa.

Workers/Wafanyakazi

1. Our teacher punished the boy. Mwalimu wetu alimwadhibu mvulana.

2. Our headmaster bought a new car. Mwalimu wetu mkuu alinunua gari jipya.

7. Our preacher baptised the repentant thief. Mhubiri wetu alimabatiza mwizi aliyetubu.

9. The barber who shaved me was arrested. Kinyozi aliyeninyoa alikamatwa.

11. The maid who injured the child is missing. Yaya aliyemwumiza mtoto amejificha.

18. Skilled labourers are rare to find. Mafundi waliohitimu ni vigumu kupatikana.

27. Computer engineers were employed right away. Wahandisi wa tarakilishi waliajiriwa mara moja.

Food stuffs & fruits/Chakula na matunda

7. They ate beans at the party. Walikula maharagwe kitika sherehe.

9. The wedding cake is ready. Keki ya harusi iko tayari.

15. They cooked food without carrots. Walipika chakula bila karoti.

20. The child cried after chewing pepper. Mtoto alilia allpotafuna pilipili.

24. Sugarcanes are widely used in making sugar. Miwa hutumika sana kwa kutengeneza sukari.

26. Mangoes extract very nice juice. Maembe hutoa maji matamu sana.

Measures & weights/Uzani na vipimo

1. He weighed two kilograms at birth. Alikuwa na kilogramu mbili alipozaliwa.

4. He ran five meters in two hours. Alikimbia mita tano kwa saa mbili.

16. Thin threads repair clothes the best. Nyuzi nyembamba hushona nguo vyema.

Parts of the body/Sehemu za mwili

13. The dead man's skull was later burried. Fevu la mzee aliyeaga, lilizikwa.

14. His tooth was uprooted by a dentist. Jino lake liling'olewa na daktari wa meno.

28. They admired the girl who had hips. Walimtamani msichana aliyekuwa na nyonga.

30. When his lung got sick he had to die. Pafu lake lilipougua hakuwa na budi kufa.

33. He cut his thigh accidentally. Alijikata paja kwa bahati mbaya.

35. She had the largest size of waist. Alikuma na kipimo kikubwa zaidi cha kiuno.

38. He was operated to be removed his kidney. Alifanyiwa upasuaji kutolewa figo.

Direction/Dira

2. The church is down south our home. Kanisa liko kusini mwa nyumbani kwetu.

6. If the winds blows from south East to South West it won't rain. Upepo ukivuma kutoka kusini mashariki hadi kusini magharibi, hakutanyesha.

Useful words/Maneno muhimu

11. The customer waited for long to be served. Mteja alisuburi sana ili ahudumiwe.

16. They threw stones at the policestation. Walirusha mawe katika kituo cha polisi.

25. The cost of this book isn't cheap. Bei ya kitabu hiki si rahisi.

34. The police officer is lazy. Afisa wa polisi mshika zamu ni mzembe.

38. I will punish you if you fail to come. Nitakuadhibu usipokuja.

51. Can you prove that you were here? Waweza kuthibitisha eti ulikuwa hapa?

64. She was crowned the best teacher. Alitwikwa taji la mwalimu bora.

Construction/ujenzi

2. The measuring tape was hidden in the hall. Utepe ulikuwa umefichwa ukumbini.

4. He trew the shovel from the building. Alirusha koleo kutoka juu ya jengo.

5. The crowbar was stolen by the carpenter. Mtaimbo uliibwa na seremala.

9. He was hit by an axe to death. Alogongwa na shoka kichwani hadi kufa.

11. The house that collapsed was ours. Nyumba iliyoporomokailikuwa yeto.

Politics & leadership/saisa na utawala

1. The King and the queen married last year. Mfalme na malkia walioana mwaka jana.

8. The minister for health is in hospital. Waziri wa afya yu hospitalini.

13. The chief has rejected the illicit brew. Chifu ameipiga marufuku pombe haramu.

18. Each voter was bribed with a kilo of sugar. Kila mpiga kura alihongwa kwa kilo ya sukari.

Illness/Maganjwa

3. The boy who had pneumonia died. Kijana aliyekuwa na nuimonia aliaga dunia.

6. The naughty boy had a boil on the skin. Kijana mtukutu alikuwa na jipu kwenye ngozi.

12. Our teacher died of leprosy. Mwalimy wetu aliaga dunia kwa ukoma.

16. That prostitute has syphillis and gonorrhea. Kahaba yule ana kaswende na kisonono.

Stationers & bookshop/Duka la vitabu

2. The new dictionary is not good. Kamusi mpya si nzuri.

10. The gifts were wrapped using wrapping papers. Zawadi zilifungwa kwa maratasi ya kufungia zawadi.

Continents & environment/Bara za ulimwengu na mazingira

7. They lost the luggage in the desert. Walipoteza mizigo jangwani.

10. They put some snow on the roof. Waliweka baadhi ya theluji kwenye paa.

Common items/Vyombo mbalimbali

9. He injured the child with a big needle. Alimwumiza mtoto kwa sindano kubwa.

12. His old bag was given to an orphan. Mfuko wake mkuukuu ulipewa yatima.

14. Sun glasses are good in sunny days. Miwani husaidia wakati wa jua.  

15. He bought new nuts and screws. Alinunua nati mpya na skrubu.

17. The smoker had his own ashtray. Mvutaji sigara alikuwa na kikasha chake cha kuweka majivu.

Å se en slik liste, over det som tilsynelatende skal være nyttige uttrykk, kan virke ganske absurd, og en kan undres på hvilke situasjoner forfatteren(e) har sett for seg at utledninger vil kunne dra nytte av å kunne bruke disse setningene. Samtidig gir det oss en påminning om hvor viktig språk-kunnskap og språk forståelse er når det gjelder å lære opp andre i språk og bruke språket riktig. En kan bare se for seg de turistene som vandrer gatelangs i Nairobi og prøver å gjøre seg forstått med setninger som "His muscles made me fear him" eller "Keep right if you won't stop" ... Men, med tanke på alle de situasjonene vi har prøvd å snakke oss inn i/ut av ved hjelp av kiswahili er det ikke umulig noe av det vi har sagt ligner på noen av eksemplene over. Så får en heller la det stå til, og ikke la noen feil hindre en i å prøve å bruke språket igjen neste gang. Øvelse gjør mester. Med eller uten mormors pistol.

Hipp hipp ...

... Hurra!! Gratulerer med 16-års dagen Ingrid!!

Så flott du både fikk feire dagen med venner, kake og dans til hit'en Ndihamba Nawe igår kveld, og nytt kaffeselskap med familie og naboer i dag. Vi er glade i deg!

Prisutdeling

ISMs årlige Sports Banquet gikk av stabelen i går med middag på hvitdekte bord, lysbildeshow fra de mange idrettsaktivitetene dette året, taler fra trenerne og ikke minst med den høytidelige utdelingen av priser til elever som har markert seg som dyktige utøvere på bane, i basseng og i hall.

Nok en gang var det priser i idrettene; softball, rugby, fotball, svømming, badmington, tennis, basketball, cricket, volleyball, ultimate frisbee og hockey.

Prisen for årets Most Improved Junior Boys Basketball Player gikk til Johannes. Som forøvrig også fikk en lignende pris i fjor.

Gratulerer til Johannes, som ikke bare har trent og spilt med laget, men som også har valgt å trene på egenhånd sent på kvelden, mellom leksetid og innetid, for å bli en endra bedre dribler og skytter.

Fra kamp tidligere i vinter.