Hvor er du Terje Riis-Johansen?

I et land som Tanzania, hvor befolkningen bor svært spredt og hvor topografi, økonomi, infrastruktur og termitter gjør det vanskelig å sette opp telefonstolper for fasttelefon, er det bare mobiltelefonen som er fremtidens kommunikasjonsutstyr folk imellom. Her er to mobilmaster på Haydom:

Dessuten flytter mange på seg og byer og landsbyer endrer struktur hele tiden slik at et fasttelefonnett ville være utdatert før det var ferdig utbygd. Dessuten, hvorfor skulle Tanzania legge opp til et kostbart fasttelefonnett når mange i-land nå går mer og mer over til mobil-nett, - selv for bruk av internet på PCn? Og når selv strømnettet er så ustabilt som det er, hvor ille ville ikke et telefonnett være?

Med støtte fra mange utenlandske investorer har Tanzania nå flere mobilselskaper i landet og det virker som om alle har mobiltelefon. I byen har kjøpmenn mobilen tilsynelatende på hele tiden, safarisjåførene likeså, ungdom utveksler ringetoner, og på de stappfulle minibussene (dalla-dalla) tekstes det ofte. Selv gjeterne ute på de åpne slettene kan gå med gjeterstaven i den ene hånden og mobiltelefonen i den andre. Prisene på en mobiltelefon er relativt lave, og en kan lett finne en enkel Nokia til 200 kroner. Telefon med radio, kamera o.lign. koster litt mer. I et land hvor det er stummende mørkt fra kl. 19 til 06 kommer mange av mobiltelefonene med innebygget lommelykt som standardutstyr. Her er det dessuten bare kontantkort som gjelder, og de får man kjøpt over alt. For et stort kontantkort til verdien av 24 kroner kan man klare seg lenge. Det er samtidig mange som ikke har ”penger på mobilen” men har den på og med i tilfelle de skulle bli kontaktet.

4-barns moren Rosie bor i en av landsbyene langt utenfor byen Moshi men har selvsagt egen mobiltelefon – med innebygget lommelykt. Med kontantkortet på mobilen kan hun sjekke dagens pris på bananer, mais og bønner på markedet før hun går den lange turen ned dit for å selge og kjøpe. Hun kan sende en sms til sin søster som bor sør i Tanzania for å høre hvordan det går med familien der, hun kan kontakte banken, og få melding fra kirken om helgens aktiviteter i menigheten. I tillegg kan hun bruke mobilen til å betale småbeløp med ved å ”fylle på” selgerens mobil via sitt eget kontantkort. Det er ingen tvil om at mobilen gjør hverdagen hennes litt enklere nå som det er mye lettere for henne å få oppdatert seg og orientert seg om det som skjer i lokalmiljøet hennes. 

Til tross for alt dette har det økende omfanget av mobiltelefoner ført med seg nye utfordringer, også for Rosie. Dessverre har ikke batteriene i mobiltelefonene særlig lang brukstid før de må lades. I likhet med 86 % av husstandene i Tanzania har ikke Rosies bolig innlagt strøm. Dette innebærer at hun får problemer hver gang mobilbatteriet er dødt og hun trenger strøm til å lade. Nå må hun enten gå den lange veien ned til en duka (butikk) som har strøm, eller ta en dalla-dalla til en tante som bor nærmere byen. Men uansett, transport koster penger og både buss og gå-tur vil ta mye av tiden den dagen om hun ikke venter til en annen dag hun har et ærend der og kan kombinere. Men da vil hun jo ikke ha strøm på mobilen i mellomtiden. Og mens hun er borte for å lade mobilen, hvem skal da lage maten, og være hjemme når de tre barna kommer hjem fra skolen? Dessuten er det altfor risikabelt å legge mobilen igjen et sted på lading for å hente den siden. Rosie er derfor svært nøye med å spare på batteriet og bruker bare mobilen til å sende sms, og lyser bare litt når det er blitt for mørkt inne i huset.

Det som ville hjulpet Rosie og alle de andre brukere av mobiltelefoner her i Tanzania ville være et lite solcellepanel med ladekabel til mobilen. Da kunne solcellen ligge på lokket av bøtten med vann hun bærer på hodet fra brønnen, ligge ute på den røde bakken ved siden av henne når hun koker mat over kullgropen hjemme, eller festet i kangaen hun har minstebarnet i når hun går med ham på ryggen ut i shambaen (åkeren).

Når solcellen ble ladet om dagen kunne mobilen fritt lades opp på kvelden når det var blitt mørkt og Rosie kunne fint bruke lommelykten når hun ordnet inne i huset eller var ute og gikk etter at det var blitt mørkt. Familien hennes vil sikkert aldri få innlagt strøm – til det er det for dyrt for deres marginale inntekt, samtidig som de bor langt unna der dagens strømførende ledninger går. Sol har de nok av, men mangler altså mulighet til å utnytte energien fra den. Det måtte vel vare en flott markedsføring av Elkem Solar og profilering av Norge som foregangsland på fornybar energi (det er vi vel...?) å subsidiere gode solcelleladere til landsbybefolkningen her i Tanzania?

Hvor er du Terje Riis-Johansen?

Med høyre blinklys på

I lånt bil på veiene de siste ukene har vi gjort oss noen betraktninger om hvor ofte og med hvor mange intensjoner man bruker blinklys når man er ute og kjører. Med venstrekjøring her i Tanzania er det spesielt det høyre blinklyset som brukes mest. Dette har vi laget en liten filmsnutt om  ved hjelp av noen stillbilder vi har tatt og litt musikk.

Med tean i dhow til Tanga

Siste dag benyttet vi til å få haik med en dhow som skulle seile ned til Tanga for å proviantere for så å returnere tilbake til lodgen på ettermiddagen. En dhow er en tradisjonell handelsbåt med trekantet seil. Disse brukes langs hele kysten, og ble også brukt til å frakte varer til/fra araberlandene og India under den første trekanthandelen. Uansett, her forserer vi koraller på fjære sjø:

Med et mannskap på tre og med tre andre passasjerer som skulle rekke et småfly fra Tanga seilte vi rolig sørover langs kysten med tomme kontainere ombord. Over akterdekket var det strukket en seilduk for å gi skygge. Her er både bom, mast og resten av båten bygget av ved fra palmer og mangrovetraer.

Ettersom turen var beregnet til nesten 3 timer var det bare å lene seg tilbake og nyte roen på seilbåten.

Langs land kunne vi se spor etter tyske fort fra kolonitiden. Tyskerne koloniserte Tanganyika (som landet het før sammenslåingen med Zanzibar) før engelksmennene og hadde flere fort langs kysten.

I tillegg noen delfiner som svømte rundt båten hendte det av og til at vi så det "koke" av fisk når større fisk eller delfinene på jakt etter mat, tvang fisken til overflaten. Her er en mye mindre dhow; en uthult trestamme med trekantet seil og to støtter på siden for å gjøre den stabil i sjoen. Disse båtene er raske seilere langs kysten her og kan lett seiles av et mannskap på en eller to.

I Tanga stoppet vi ved Tanga Yacht Club der det stod containere med varer som skulle med båten vår. Mens mannskapet lastet ombord rakk vi akkurat å få oss litt mat i Yacht-klubben etter å ha måttet registrere oss og betale medlemskap. Så da er vi bokført medlem der også, om enn bare for den ene dagen.

På vei hjemover var det ikke så mye motvind, men desto større bølger og dønninger som kom inn fra det Indiske hav. Med en 40hk påhengsmotor forserte vi 2-3 meter høye bølger. Ingrid og Johannes hadde satt seg forran i bauen da vi forlot havn men da vi kom ut åpent hav var det for sent for dem å buksere seg over kasser med tomater, tønner med ferskvann og containere med andre varer. De ble sittende forran og fór til himmels når bølgene løftet båten opp men ble dyppet i sjøen når båten traff vannet etterpå. Her slår båten ned i sjøen igjen mens Ingrid og Johannes holder seg fast og vannet slår ut til siden og opp i båten. Det ser ut som masten har knukket, men den står faktisk fast 90grader i båten, noe som viser hvor bratt dhow'en ligger forrover i sjøen slik at bommen med det sammenrullede storseilet i bauen dyppes ned i sjøen.

Litt senere kom det en brottsjø fra siden som førte til at lasten forskjøv seg til babord. Dermed måtte de som kunne hjelpe til med å sikre lasten igjen. Kristne holder (seg i) masten, mens en av mannskapet tar spenntak i ripa for å hjelpe oss andre med å få tønnene tilbake midt i båten.  

Temperaturen i sjøen var deilige 25c og når vi først ble våte kunne det like godt bli søkkvått, men det som var værst var å få det salte vannet i øynene. Etter noen forsøk klarte vi å kaste frem dykkerbrillene til Ingrid og Johannes slik at det ikke lenger sved i øynene deres når de fikk sjøvann over hele seg.  

Nesten 4 timer etter at vi forlot havnen i Tanga nærmet vi oss lodgen igjen og sjøen roet seg da vi kom rundt neset der vi skulle ankre opp. Her sitter Elin og mannskapet bak godt bardunert last.

Så rakk vi akkurat tilbake før solnedgangen.

...og dagen etter var alle trøtte i bilen hjem til Moshi:

Med tean til duk og dekket bord

Ettersom dette stedet ligger så langt fra markeder og butikker blir mye av maten fisket og dyrket selv, eller kjoept inn etter avtale med nobolandsbyen som leverer ferske råvarer. Her er det en farfar(?) som fisker fra sin åpne trebåt.

Etter 3 mnd med mye kjoett og kylling på skolen var det godt å komme et sted der det ble servert fersk fisk, krabber og blekksprut daglig.

Her er dagens ferske rainbow runner:

Salat, stekt fisk, kokte groennsaker, ris m/saus og blekksprut:

Mangrovekrabbe m/ris og broed:

Mangrovekrabbene, som det er mange arter av, lever i huler de selv graver ut i sanden. Hulene til denne store typen mangrovekrabber ligger saa hoeyt at de bare blir vaate/fuktige paa flo sjoe. Ettersom hulene er ganske lange/dype (40-50 cm) og krabbene ligger der med den soerste kloen ytterst er det ikke lett aa fange dem. Men de som har teken bruker en lang tynn pinne som har en liten krok i enden. Saa gjelder det aa stikke pinnen inn i hullet og erte krabben ved aa pirke borti kloen saa lenge at den aapner kloen og tar tak i pinnen. Da er det "bare" aa dra krabben rolig ut. Krabbenes huler fungerer ogsaa som ventilasjonsanlegg for traerne i mangroveskogen og bringer luft inn til roettene deres.

Godt nytt aar, forresten!

Med tean på safari i fjæra

Forskjellen på flo og fjære nord på kysten er omlag 3 meter. Det gjør at det er mye liv i/på sanden når det hele tiden er bevegelse i sjøen. Mangroveskogen er godt tilpasset det salte sjøvannet og har enten røtter som går svært dypt, eller som ligner edderkoppnett slik at trærne skal stå støtt selv om det skulle være bevegelse i sanden. Her er et lite mangrovetre som har røtter stikkende opp av sanden for å gi mer luft på flo sjø.

Ettersom sjøn her er veldig salt inneholder trærne i mangroveskogen også mye salter. Det gjør at denne veden har unike kvaliteter. Lenge før amerikanerne og europeerne innledet trekanthandelen med slaver, råvarer og våpen mellom deres to kontinenter og Afrika, drev araberne en trekanthandel i øst mellom øst-Afrika, araberlandene og India der det ble handlet med bl.a. krydder, silke og mangrovetrær. Mangroveveden er veldig sterk, og ettersom den vokser i strandsonen er den allerde herdet mot sjøvann er er ypperlig til å bygge båter av. Dessuten lar den seg ikke angripe av termitter, som veldig raskt kan spise opp andre tresorter. Hus, brygger, båter av mangroveved har derfor lang holdbarhet. Men all denne hogsten har nå ført til færre områder med slik mangrove. Derfor har Tanzanianske myndigheter vernet store områder nord og sør på kysten. I tillegg til å være et viktig habitat for mange fugler og dyr i strandsonen verner mangroven stranden fra å bli vasket på sjøen av bølgene som slår inn over korallrevene.

Samme strand som over, men her er bildet tatt inn mot land på fjære sjø:

På safari i fjæra fant vi flere typer strandkrabber. (Ved å klikke på bildene 2 ganger ser man bildene i større format). Denne krabben ("edderkoppkrabbe"?) gikk opp-under "taket' på korallsteinene, og kunne hoppe fra en knatt til en annen. Her henger den opp-ned.

Her er den på bakken. Flott kamuflasjemønster på kroppen.

Denne krabaten liker seg i den fine hvite sanden og kan grave seg ned så bare øynene og litt av klørne er synlige. Føler den seg truet slår den ut med klørne sine for å se større ut og for å stå klar til angrep om nødvendig. Stilig Batman-skygge...

Denne strandkrabben trenger ikke drikke ettersom den har evne til å ta opp fuktighet fra sanden gjennom dusker som er over øynene.

Strandkrabbene er nøye med å grave ut sine egne huler, men kan samtidig gjerne prøve seg på å gå inn i en som ser bedre ut. Er den tom kan de flytte inn der, hvis ikke blir det kamp med eieren. Når de løper fra hule til hule er de ufattelig raske og på "en to tre så er den vekk vekk vekk..."

Denne krabben bruker også mye av tiden til å se til at hulen stor nok og stødig. Derfor graver den ut all sand som har ramlet nedi etterhvert. Den bruker med letthet klørne til å bære sand ut...

.. av hulen, ja faktisk hele 30-100 cm unna om den vil før den kaster det. 

Eremittkreps var det mange av og de kunne vi se hele 40-50 meter fra vannkanten. Til og med under bandaen var de. En av grunnene til at man ikke skal plukke med seg tomme skjell fra stranden er rett og slett at de tjener som potensielle boliger til eremittkrepsene når de trenger å flytte inn i et større skjell/sneilehus.

Her er en krabat med blå øyne på stilker som akkurat er i ferd med å krype opp av skjellet sitt.

Denne amfibien er en mudskipper og kan klare seg på land en stund ettersom den danner et slimlag på kroppen som hindrer den i å toerke ut i solen. Denne typen har kraftige finner på siden som hjelper den både med å grave seg ned i sanden, men også til å klatre litt oppover på mangrovetrærne på jakt etter mat om den vil.

Noen har veldig god kammuflasje, som denne strandgresshoppen:

Det var spennende å gå på oppdagelse i korallgrottene på fjære sjø.

På fjære sjø dannes den mange basseng/pytter mellom korallene og ofte når det fjærer blir fisk og smådyr fanget i disse og må vente til det blir flo før de kan komme seg ut. Her ser Kristine på en kråkebolle med lange pigger. Mellom piggene har mange småfisk søkt ly ettersom denne kråkebollen har gift i piggene og ikke blir angrepet av stoerre fisk eller krabber. 

Flott mønster på denne sjøstjærnen:

Flotte farger og mønster på disse også:

Ingrid fant denne halparten av en stor musling.

Med tean i vann og sol

Uken rundt nyttår ble brukt til 4 hovedbeskjeftigelser;
1) bade og sole seg
2) gå til duk & dekket bord
3) studere livet i fjæra
4) på haiketur med dhow (lokal trebåt m/seil) tur retur Tanga

Her kommer vår fotoreporatsje:

Mellom knauser av skarpe korall-steiner og mangroveskog på Tanzanias nordlige kyst ligger flere små laguner og sandstrender. Vi slappet av ved en av dem denne nyttårsuken. Skulle egentlig bare være 4 netter, men ble 6. Når prisen pr. person pr. døgn er 400,- inkl. 3 måltider, var det like greit å bli. Vi passet på at det bare var tidevannet som styrte dagen. Var det flo var vi i sjøen, var det fjære var vi enten på safari langs sandbankene, eller dukket kroppen i bassenget. Her klarer Tim både å lese avisen, sole seg og bade samtidig.

Overnattingsstedet er bare 2 år gammelt og drives av et par som måtte dra fra Zimbabwe da Mugabe ble for dominerende. Ettersom mangroveskogen er vernet i Tanzania har de vært svært nøye med hvordan lodgen er lagt i terrenget. Bandaene (hyttene) ligger helt nede på stranden og bare 3-4 meter fra der vannet når opp på flo sjø.

Over de 1 meter høye veggene er det kun gardiner og seil, som trekkes for om natten om en vil. I den fuktige og varme luften ved kysten er det godt med en bris hele døgnet.

Det var nesten som å ligge i telt igjen med så åpne vegger.

Alt drikkevann og vann til bassenget blir fraktet med bil og til fots fra egen brønn 7km lenger inne. Vann til dusj, do, vask på rommene er filtrert sjøvann og blir hentet opp på fjære sjø (da er ikke vannet så oppblanet med sand fra bølgene) og tømt i egne svarte beholdere bak hver banda. I de svarte dunkene varmes vannet fort opp i sola og alle kan da nyte en vannbåren varm dusj.

Her nyter Elin solen...

...mens Ingrid nøt å la seg drive med bølgene snorklende på flo sjø