God Jul

Glade jul, hellige jul!

Engler daler ned i skjul.

Hit de flyver med paradis grønt,

hvor de ser hva for Gud er skjønt

:/: Lønnlig i blant de oss går. :/:

(Norsk)

Usiku mtakatifu!

Wengine walala

wakeshao ni Yosefu tu

na Maria waliomlinda

:/: Yeso wmana wa mungu :/:

(Kiswahili)

Noite de paz! Noite de amor!

Dormem todos em redor.

Em Belém Jesu nasceu,

Rei de paz, da terra e céu,

:/: Nosso Salvardor é Jesus, Senhor :/:

(Portugisisk)

Stilla natt, heliga natt.

Världen all slumrar still.

Ensamt vakar det heliga par.

Hulda barnet med ljuvligt namn

:/: Slumrar i moderlig famn :/:

(Svensk)

Silent night! Holy night!

All is calm, all is bright,

Round yon virgin Mother and Child!

Holy Infant, so tender and mild,

:/: Sleep in heavenly peace! :/:

(Engelsk)

Stille nacth, Heilige nacht,

David's zoon lang verwacht.

Die miljoenen eens zalingen zal

Wordt geboren in Bethlehems stal.

:/: Hij, der schepselen heer, :/:

(Hollandsk)

Douce nuit, sainte nuit

Dans les cieux, l'astre luit.

Les mystère annoncé s'accomplit.

Cet enfant sur la paille endormi,

:/: C'est l'amour infini, :/:

(Fransk)

Jouluyö! Johlayö!

Päättynyt kaikk' on työ,

Kaks vain valveill' on puolisoa

lapsen herttaisen nukkuessa,

:/: seimikätkyessään :/:

(Finsk)

 Agia nikta mas prosmeni

sti mikri tin eklisia

apo olous ine girismeni

ke me agapi ine thosmeni

as yiortasoume ksana

Thiksa osana

(Gresk)

Noeche de paz, noeche de amor,
Todo duerme en derredor.
Entre sus astros que esparcen su luz
Bella anunciando al niñito Jesus
:/: Brilla la estrella de paz :/:
(Spansk)

Verre enn T.I.A.

Å bo i et annet land kan både være eksotisk, spennende og gi en stor varig opplevelse. Det kan også være veldig frustrerende. Så frustrerende at det hender i blant at man får lyst å forlate stedet sporenstreks. Sette seg på første fly, la alt bare ligge igjen. Bli borte og ikke en gang drømme om å komme tilbake.

Noen ganger kan frustrasjonen bunne i misforståelser, f.eks at folk ikke kommer til avtalt tid. "T.I.A" sier noen her for å forklare hva som skjer, "This Is Africa" - og de kan ha rett i at i mange tilfeller lever dette kontinentet (med stor fare for kontinents-generalisering) sitt eget liv, for her kan tiden stå stille mens resten av verden haster av sted i en retning kanskje ikke alltid selv vet hvor går. Her i Tanzania begynner tidsregningen for døgnet kl. 6 om morgenen (ikke ved midnatt som i Norge). Det betyr at saa mbili [klokka 2] er kl 08. Dersom du avtaler at vaktmesteren skal komme kl. 16, og du sier "come at 4", kan han gjerne tolke det som saa nane [klokka 4] som er kl. 22... eller kl. 10, alt etter om du husker å spesifisere om det gjelder morgen eller kveld. Men slike misforståelser lærer man seg fort å ordne opp i. Etter 2-3 mnd.

Verre er det når en føler at andre prøver å utnytte det at en er turist her. For selv om vi har formell arbeids- og oppholdstillatelse, betaler 30 % skatt til Tanzania, har ansatt en hushjelp og dermed er med å forsørge hennes familie, handler lokale matvarer på markedet og står i kø med alle de andre her for å fylle bensin på en bil som lokale "mekanikere" har inne til ny reparasjon titt-og-ofte, blir vi sett på som turister. Vi skiller oss riktig nok ut fra de ekte turistene som vi også med stor enkelthet kan se på et kvartals avstand der de går med "I climbed Kilimanjaro"-safarihatt på, har en sekk på ryggen eller på magen (som i så fall betyr vi-har-noe-verdifult-i-sekken-som-vi-ikke-tørr-å-ha-ute-av-synet-selv-på-vår-egen-rygg), stor drikkeflaske i hånden halvfull med vann, og lett røde og varme i kinnene og på skuldrene som bare skjules av en lys topp med spagetti-stropper. Så turist er vi ikke. Dessuten kan vi språket bedre og bedre. Vi kan alle de riktige hilsningsfrasene, kan gjøre oss forstått og kan med enkelthet forhandle når pirattaxi-sjåføren krever Tsh 9000 for et tur vi vet vi ikke trenger å betale mer enn Tsh 3000 for. Vi kan prute ned prisen på en saftig mango fra kr.3 stykket til 2 kroner med et smil uten at selger blir misfornøyd eller fornærmet av en krones tapt fortjeneste. (Selv om det for så vidt også kan bety at vi likevel ikke burde betalt mer enn 1,50 pr stykk.) Dessuten har vi over tid klart å parere alle gateselgerne som skal gi oss special price rafiki! såpass mange ganger at de nå husker oss igjen og lar oss være i fred, med mindre de har tatt en god støyt lokal sprit og ikke ser forskjell på oss og en amerikansk turist med kamera på magen og pengetasken godt bulende ut under beltelinningen (stereotypi igjen). Slike scener kjenner vi nå til og lar oss hverken hisse oss opp av eller forbause over. Vi vet at TIA.

Verre er det med de som vet hvem vi er, og som har pønsket ut noen trekk for å tjene seg noen bunker shilling, spesielt like før det er helg og barene har nattåpent. I skrivende stund regner vi med at de fleste i Norge merker stresset og jule-kaoset som hører midtre del av desember til. For litt siden opplevde vi et hjule-kaos her i bedagelige Moshi. Elin og Tim hadde igjen lånt en bil av en kollega (skal ikke en gang nevne hvorfor vi ikke kunne bruke vår egen) for å ta en rask tur ned til sentrum for å handle frukt på markedet og se om vi kunne finne et vaffeljern. Vi fant en ledig parkeringsplass på double-road (hovedgaten med 2 felt i hver retning), like ved gatehjørnet. Praktisk, for det gjør det enkelt å kjøre inn og enkelt å kjøre ut etterpå. Her i Tanzania finnes det ikke parkometer. Det ville ikke fungert om det stod stolper med penger inni bortover gatene. I stedet har kommunen ansatt en horde parkeringsvakter som med oransje refleksvest og blå kvitteringsblokk i hånden vokter sin sektor med falkeblikk og er ved bilen din uansett hvor og når du parkerer. Alltid smilende, men med myndig blikk, prøver de alltid å selge deg et dagskort som gir parkering i hele byen frem til saa kominamoja jioni (= 11 på kvelden, dvs kl. 17 på ettermiddagen) for hele Tsh 500 (kr. 1.70). Det er også mulig å kjøpe et kort med parkering for 1 time til 60 øre, men det gir selgeren mindre provisjon. Vi kjøper dagskort og spør forsikkerhets skyld om vi kan stå parkert der vi står. Karibu, haina shida. får vi til svar og er glade for at det ikke skal by på problemer. 15 minutter senere er vi på vei tilbake fra markedet med en kurv bugnende av avokado, blomkål, tomat og banan til samme pris som for 2 times parkering på Sandens kjøpesenter i Kristiansand. Men ved bilen står det mye folk, og i plassen foran der det før stod en liten hvit Toyota, står det nå en stor oransje kranbil med en kjetting hengende like foran vår fremste støtfanger. Vi får bryskt fortalt av kransjefen og hans 5-manns team at vi har feilparkert og at de tauer bilen dersom vi ikke betaler dem med en gang. Enda flere folk stimler sammen rundt oss.

Det er midt på dagen og mange i gatene. Litt action med noen mzungu-turister kan jo gi en god historie ved middagsbordet om kvelden tenker mange, og stimler enda tettere sammen. Vi prøver først å smile, late som om vi er med på leken. Til vi forstår de mener alvor. Så prøver vi å argumentere med alle swahili ordene vi kan med at vi tross alt har kjøpt billett, kjenner byen, kan språket (nesten), og har parkert der før. Men vi snakker for døve gutte-ører og de begynner å feste kjettingen deres  på bilen vår. - De bare bløffer, roper noen. - Sett dere inn i bilen og kjør, sier noen andre. - Prut på prisen først, hører vi også noen si. Alle velmenende råd, velger vi å tro. Med mindre noen prøver å villede oss for å se hva som skjer. Vi speider etter parkeringsvakten vår, men hun er nå sporløst borte og da kan vi ikke bruke henne som vitne i vår sak om at vi hadde fått tillatelse til å stå der.

- Dere har ikke parkert mellom stripene i feltet, og bakhjulet står for nærme krysset, sier kran-piraten, Men vi kan ikke se annet enn èn strek i den slitne asfalten. Sand og støv dekker alt annet. Ikke ønsker vi å lage noe show i byen, ikke ønsker vi å betale noen i lommen rett på gaten, ikke ønsker vi å bli tauet, ikke ønsker vi å kjøre til taubil-sentralen på den nedre delen av byen heller. Vi ønsker bare å komme oss bort derfra. I folkekavet på gatehjørnet stiger temperaturen utover de 29c som allerede er i luften. Det endre med at Tim tar tak i en av kranbil torpedoene og hiver ham inn i bilen i den tro at da kan vi lettere komme oss unna uten at kjettingen låses til bilen. - Yippi, roper noen fra fortauet, -Å nei, hører vi andre stønne. Selv er vi for stresset til å vite om de roper av omtanke, eller av at noen av dem har vunnet/tapt et veddemål. Det skulle ikke forundre oss om det var noen av tilskuerne som både fikk seg et godt show og samtidig tjente seg en slant på å ha veddet hva utfallet ble.

Vi smetter ut i trafikken igjen, og ser kran-monsteret forsvinne i bakspeilet. -Vi kjører heller rett hjem, sier Tim til den uønskede passasjeren i baksetet, - vi har to barn alene hjemme. (men unnlater å si at de er 12 og 15...). Men da blir han tverr og med brysk stemme dirigerer han oss på den humpete veien til kranbil-stasjonen. Selv om vi blir beordret inn sålporten stopper vi demonstrativt utenfor. Kommer bilen innenfor, er vi redd kan det ta lang tid, og koste mye, før vi får den ut igjen.

For å gjøre en lang historie litt kortere var vi inne på kontoret i flere omganger for å prøve de samme argumentene som på gatehjørnet. Etter en liten stund kom tau-bilen vi hadde kjørt fra i sentrum og prøvde på nytt å få festet kjetting til støtfangeren vår for å true med å trekke bilen inn porten. Vi fikk valget mellom å betale Tsh 30.000 (ca 100 kroner) uten kvittering, eller hele Tsh 50.000 med kvittering. Vi ville ikke gi dem gleden av å få penger rett i egen lomme, og slang demonstrativt 5 ti-tusenlapper på disken, fikk kvitteringen og spant ut grusveien og opp på hovedveien igjen og rett hjem.

I mange tilfeller er Tanzanianerne fleksible og finner alltid en løsning så lenge man selv kan smile og ikke synlig la seg hisse opp av det som skjer. Samtidig elsker tanzanianerne litt drama, skuespill og action. Men det er i situasjoner der korrupsjonen og hivet etter penger overskygger alt annet, og en opplever at det hel er en innøvd plan at man lett kan gi opp. Senere fikk vi høre at det var godt mulig parkeringsvakten bevisst ikke hadde bedt oss flytte bilen da hun så vi parkerte. I stedet kunne hun først få sin fortjeneste fra billetten, deretter kunne hun tjene seg noen ekstra shilling når hun ringte kranselskapet og tipset dem om at det stod en bil for nærme et gatehjørne i hennes sektor. Det er på slike dager en har mest lyst å sette seg på et fly hjem. Ikke fikk vi kjøpt vaffeljern heller.

Adventstid

Selv om vi våkner opp kl. 06 til 23c og ser temeraturen stige 9-10 grader utover dagen, gjør vi det vi kan for å komme inn i førjulsstemning og følge de samme juleforberedelsene som vi ville hatt om vi var i Norge. Vi hører på julemusikk fra NRK's julemusikk-kanal, tenner stearinlys når det er blitt mørkt (av og til ekstra dersom strømmen har gått). I tillegg har vi vært uten smør noen dager, men det var mest fordi vi ikke fikk tatt bilen til butikken fordi den stod på verksted.

Elin er flink og ivrig på å pynte inne og ute. Velkommen inn i vårt hus nå i adventsiden:

For en ukes tid siden var det er julemarked her på campus. Mange kunstnere, foreninger og lag i Moshi-regionen kom og solgte sine varer.  Det var kaffebønner fra Kilimanjaro plantasjene, batik, småkaker, kranser, malerier, trefigurer osv osv. I tillegg var det flere som solgte julepynt preget av små perler slik masaaiene lager smykker til seg selv. Da fikk vi kjøpt et lite juletre og en remse stjerner til å henge på netting-døren inn til stuen. 

 

Med tilgang til de rette ingredienser har Elin trommet i gang flere bakelag. Både vi og våre gjester har hatt stor glede av pepperkake-figurene vi tok med fra Norge. Her går det i engler, mann- og koneformer, stjerne og hjerter. Forleden hadde vi et veldig hyggelig bakelag med god hjelp av Edvin (snart 4) og hans mamma Martina fra Sverige. Edvin lærer oss å oppdage verden på nytt når vi må svare på hans mange "Varför då?", mens vi gjør hva vi kan for å lære ham norske ord som"flott" og "iskrem". Oltesh, som er tanzanianer, syntes også det var gøy med skandinavisk bakedag. 

Her er et brett med hjerte- og konekaker. Passer godt til den som tar dem ut av ovnen, akkurat til rett tid. Vi har forresten en elektrisk komfyr, men den har også to gass-bluss på slik at vi kan koke vann eller lørdagsgrøt selv om strømmen skulle bli borte.

Julekrybben kjøpte vi på julemarkedet i fjor. Huset og alle figurene er laget av tørkede blader fra banantreet. Vi har jukset litt med historien for de tre vise menn har allerde kommet frem. Men Jesusbarnet kommer ikke på plass før 24. desember, for det er jo enda advent.

Eksil-turisme

I de siste månedene, og senest så sent om i forrige uke, har ISM hatt besøk av dansker som har vist stor interesse for skolen. Noen av dem har sågar endret reiserute for å få tid til å rusle rundt på campusen her. I seg selv er det jo også en vakker campus, spesielt nå når trærne jacaranda og flame of the forest står med henholdsvis lilla og rød blomstrende trekrone. Hekkene er nyklippet, gresset grønt og sikader og fugler spiller symfoni om kapp med hverandre. I dette fargerike fellesskap rusler det altså støtt og stadig dansker i stille beundring.

[til ære for eventuelt danske lesere som ikke har anledning til å besøke skolen umiddelbart, er resten av dette illustrerte innlegget oversatt (ved hjelp av Google translator...) for dem]

Hvad disse danskerne har til fælles er at de har læst bogen Eksil ved deres landsmand Jacob Ejersbo. Bogen handler om rodløs elever på denne skole i begyndelsen af ​​1980'erne. Det er afgørende for hvor mange forældre "dumpet" deres egne børn på en international skole for at leve andre steder i Afrika for at søge deres egen lykke.
Jeg har talt med flere der var boarding studerende på ISM i begyndelsen af ​​80'erne, og der anerkender flere af figurerne i bogen selv om navnet er ændret. Forfatteren har enda skrevet sig ind i romanen, som teenager Christian.

For dem, der har læst bogen, men har ikke været her i Tanzania, kan vi konkludere, at ISM i dag er af en anden kaliber end den der er beskrevet i romanen. Både studerende, lærestabe og personale har meget mere professionelt fokus på at være et internationalt IB skole en sådan Eksil giver indtryk.
Men mange af bygningen er den samme, og her er nogle billeder af de centrale steder, der er beskrevet i bogen.

Til højre for billedet under er porten til skolen. De fleste mennesker, der kommer til ISM kommer op den 1,6 km lange Lema Road fra Moshi-Arusha vej længere ned. På Samantha's tid var vejen en grusvej, der blev støvet i den tørre sæson, og jævn og mudret i regntiden. Nu er den asfalteret, og har mere vejbump for at forhindre biler kører for hurtigt. Mange gør det alligevel. Dagligt ser vi kvinder gå ned med store bakke modne bananer på hovedet som skal blive solgt på markedet. I porten er vagten (askari) og følge nøje på, hvem der kommer ind og hvem der er ved at løbe ud. I 1980'erne var der ingen hegn omkring campus. Det blev bygget lige efter terrorangrebene i USA 9 september. Samantha og de andre elever havde på det tidspunkt, større evne til at bevæge sig frit ind og ud af campus, som vi også læse at de ofte gjorde den gang. I dag har skolen et godt overblik over hvor de studerende er, og de der vil have ud bør have deres eget pas for at komme ud af døren.

Kiongozi (dvs. leder i Kiswahili) er den samme sovesalen, hvor Samantha boede. Nu er hjem for 20 piger i alderen 12-17. Alle er dobbeltværelser. Selv om alle eleverne spiser sine måltider i spisesalen har de deres eget køkken, hvor de kan lave mad i sin fritid og hvor de får frisk frugt og brød hver dag, og hvor de altid finde kaffe, te og kakao. I den ene ende af internatet er hjem til en boarding-mor og hendes familie. Der er altid en internatmor til rådighed for de studerende. Hun har svært mange opgaver. Hun vækker dem om morgenen, hjælper dem ud til morgenmad, snakker med dem når de vender tilbage fra skole, hjælpe dem med lektierne, og ser at de slukker lyset i rummet på det rigtige tidspunkt når det er aften. Der er to små rum i sovesalen, hvor pigerne kan se tv eller gøre noget andet. Pigerne skal holde deres værelser ryddeligt, men skolen har sit eget rengøringspersonale der rengør gulve og badeværelser og vaske deres tøj.

Kijana (dvs. unge i kiswahili) er sovesal for 20 piger i alderen 18-19 år. Alle dobbeltværelser har eget bad og brusere. Disse piger har også deres egne internatmor. Kijana har tidligere været brugt som en sovesal for drenge slik som i Eksil. Skolen har også et par katte, men der er ingen drenge her nu der tvinger dem til at ryge...

Inde Kijana er en privat have med græs, buske og bænke. Mange af pigerne kan lide at gøre deres skolearbejde rundt i haven om eftermiddagen, når det kan føles køligere end at sidde i rummet. Kijana har 2 køkken og pigerne er gode til at holde det i orden, og tilberede mad til sig selv eller hinanden.

ISM har en stor campus med 50 acres. Her er der to fodboldbaner, tre volleyballbaner, basketball og tennisbaner .... I Eksil læser vi om Samantha der spiller tennis, men som er frustrerede over nogle af de andre piger, der ikke er så god til at spille. I dag må alle studerende ved ISM vælge mindst én sport til at være en del af skoledagen. De kan svømme, ride, spille fodbold, basketball, volleyball, softball, rugby, badminton, mountainbiking og meget mere. Det er skolens egne lærere, som også er trænere, og giver en god kontakt mellem studerende og lærer.

Skolen har i årenes løb hat deres egne heste, men i dag drives rideskole af en dame som bor af campus og leje stalde og paddock. Der er mange studerende der kan lide at ride og bruge en masse tid på at fodre og pleje hestene her. I Eksil var stedet også brugt som et sted hvor de studerende gemte sig væk for at gøre noget deres lærere ikke ville de sku beskæftige sig med...

Lige udenfor poolen er omklædningsrummet med brusere for drengene. Her får Christian og Samantha en overraskelse besøg af en fransklærer. På den anden side af garderoben er et snedkerværksted, hvor de studerende kan lære træ-arbejde. Klædeskabet for pigerne ligger lenger bak. Skolen har i øjeblikket planer om at nedrive denne bygning og bygge et nyt hus med omklædningsrum for både drenge og piger som en del af pool facilitet.

I den sydøstlige del af campus er den sygeafdeling, hvor skolens egen sygeplejerske er placeret. (Huset ligger lige bag trædet i billedet.) Hun kan kontaktes på alle tidspunkter og hjælpe studerende der er syge enten i hendes egen skadestue med to 4-sengs værelser til drenge og piger, eller hun kan hjælpe eleverne videre til en læge i byen hvis det er nødvendigt. På Samantha tid var der en lille pool i haven og Samantha sætte på og til at ryge sin cigaret på kanten her. I dag er der kun få spor af pool væggen for store rødder fra træerne omkring opdelte væggen og vandet løb ud. I dag fylder gartner poolruinen med blade og græs fra haven rundt og brænde det hver fredag.

Hvis du har mulighed for at komme til Moshi, er du velkommen til at besøge skolen. I Tanzania er alle glade for at have besøgende. Venligst kontakt os på forhånd,så vi kan hilse på dig ved gaten og vise dig rundt. Måske du kender nogen der har børn i skolealder og som ønsker et år eller mere på en international skole her ved foden af Kilimanjaro? Vi er stolte af vores internationelle miljø med børn og unge fra over 30 nationer, vores fokus på boarding, og at 90% af vores elever kommer ind på universitetet efter eget valg. For dem af jer der har læst Eksil og som tror at skolen i dag er som i bogen, må vi sige at skolen og de studerende i dag er en helt anden. Kom og se for dig selv!

 

Trening-for-livet-måneden

I Tanzania sliter en stadig større del av befolkningen med diabetes, høyt blodtrykk, overvekt og andre livsstilssykdommmer pga mangelfull trening og fordi kostholdet i mange tilfeller inneholder mye sukker og fett. Det pøses med oljer i maten, og det er ikke uvanlig ta man tar 3-4 tsk sukker i koppen med te eller kaffe.

Skolen her har erfart at èn temadag ikke er nok for å øke besvisstheten hos elevene om et tema. Her må det satses mer skal det ha en langtidseffekt. Her på skolen er det tradisjon med at hele november måned, måneden før julefett og sofa-tilværelse tar til, er dedikert til trening og idrettsglede. For å skape mange aktiviteter som styrker kondisjonen for elevene og ansatte bidrar alle lærerne med en aktivitet minimum 1 gang pr. uke måneden igjennom. Tim har f.eks basketball-trening hver torsdag ettermiddag. I tillegg tilbys følgende aktiviteter av andre lærere: styrketrening ute før frokost (boot camp), svømming i lunchpausen, svømming før frokost, nettball, yoga, løpetrening, turn, terreng sykling, dansing, roing, innefotball, stavgang, vannpolo, orientering, osv. Elever blir oppmuntret og utfordret til å prøve ut nye aktiviteter.

Alle som møter opp og deltar på en aktivitet får 2 poeng hver gang. I tillegg kan man få poeng når man måler forbedret kondisjon i kondisjonstester. Ettersom alle elevene og lærerne er delt inn i hus (se tidligere innlegg om dette) oppdateres poengtabeller med de 10 deltakerne som har flest individuelle poeng pr. uke og sammenlagt, beste hus pr. uke og sammenlagt, samt lister med de tre mest aktive skoleklassene sammenlagt. I tillegg er det en egen "gold-club" for de som er med på flere enn fire aktiviteter pr. uke. Både Ingrid og Johannes er med i denne klubben. I tillegg ligger Johannes på en foreløpig 7.plass sammenlagt.

Med hyppig oppdaterte resultatlister og aktiviteter som knytter elever og lærere sammen på tvers av klassetrinn skapes det også en økt trivsel på skolen. Så får vi håpe at iveren av å se hvor lett det er å forbedre kondisjonen, og gevinsten av det, får elever og lærere til å finne "sin" aktivitet de kan fortsette med etter at november er over. Legger man opp til trening før jul er man bedre rustet til å stå mot juleslakte. Dessuten slipper man å hive seg på et nyttårforsett om økt trening som oftest bare varer i 1 uke...

Samtidig er en måned med økt aktivitet og skjerpet konkurranse ikke minst en flott oppladning til ISMs årlige "Sportsweekend" første helgen i desember. Da skal skolen her skal være vertskap for en helg med idrettskonkurranser for eleve fra 7 internasjonale skoler her i Tanzania og Kenya. Heia-heia...

Når nettene blir lange...

...og varmen setter inn, nå som vi går mot sommer, er det kjekt å se på bildene vi tok i høstferien.  I 10-11 dager kom vi oss ut på landeveien og litt rundt i landet med besøk fra Norge. Felles for bildene her er tallet "2":

Johannes og Asbjørn; to bestevenner:

Pål og en slange; to som kanskje er litt usikre på hverandre:

To sultne gribber:

To i slekt; mor og barn (2dager gml):

To rivaler:

 To som er litt skjenerte...:

En som spiser og en som ser ut til å skulle bli spist:

En sønn og hans mor:

To som smiler, bare få meter fra hverandre:

To vandrere på vei opp til Mandara Camp (2720moh) på Kilimanjaro i yr:

To gode venninner, Eirin og Ingrid, godt studd bakerst i en bil med all vår bagasje:

Elin og det Indiske hav:

Nåfølgerhverdagenehverandretett

Nå har vi vært her i Tanzania i godt over 13mnd. Det er lenge siden vi sluttet å la oss overraske over:

• at vannet i dusjen plutselig mangler trykk,
• en gresshoppe kan hoppe rundt i stuen mens vi alle lurer på hvordan den klarte å komme inn døren
• at vi stadig kommer i situasjoner der det hintes om litt ekstra betaling for en tjeneste (nei, vi gir ikke bestikkelser)
• å kjenne at det begynner å regne kraftig fra blå himmel
• hvordan vi får stråkurven vår hjem fra markedet full av moden frukt for prisen av en kaffe på Narvesen
• at vi hører at bilen har nye feil når vi får den tilbake fra verksted
• hvordan Tanzanianske myndigheter stadig kommer opp med nye gebyrer, skjema, regler som vi føler kun er til for å få inn ekstra penger fra mzungu'er (utlendinger)
• at toppen på Afrikas høyeste fjell faktisk bare ligger 15km unna huset vårt
• at ugali (maisgrøt) og kylling & ris er mer populært her i landet enn torsk, grøt og Grandiosa er tilsammen i Norge
• kvinner som vi ser går langs veien ofte har en tung bør på hodet, et barn på ryggen og en annen i hånden, mens mennene sitter langs veien, på huk under et tre, slengt over en parkert motorsykkel, eller lent oppetter en husvegg mens de venter på at noe skal skje
• hvor mange som er oppe lenge før det blir lyst og arbeider hardt hele dagen for nesten ikke noe lønn
• lufttrykk fra en trailer som passerer oss i mørket, den som kun hadde ett lys og som vi først trodde bare var en moped
• folk vi treffer på gaten som dikter opp de mest merkverdigste historier og kan snakke lenge uten å egentlig si så mye
• apekattene som løper på taket av skolen her
• de vakre lilla teppene av blomster når de har falt ned fra Jaccaranda trærne
• blir møtt av folk som har alverdens tid
• alle blide dansker som har lagt om reiseruten sin her i Tanzania for å få tid til å besøke ISM som de har lest så mye om i Jacob Ejersbo's roman Eksil
• å av og til være litt dårlige i magen
• at vi tar på en en genser og tøfler når temperatren kryper ned mot 21c
• lukten av røyk fra søppel som brennes langs gatene eller i bakgårder
• oppblåste, flate og delte hunder, esler og geiter overkjørt i veibanen 
• hvor flinke ungene våre er til å strukturere dagene sine helt selv
• hva det er mulig å selge langs veien og hvilke navn en kan ha på butikken sin

We are the world

Etter en god høstferie er vi nå tilbake på skolen og godt i gang med 2nd quarter. Mandag var det FN-dag noe som ble behørlig markert på skolens morgensamling i gymsalen. Flagg fra alle landene som er representert på skolen var hengt opp, og etter at 5. og 6 klasse hadde sunget "We are the world" presenterte de fakta om opprettelsen av FN i 1945, og FNs virke idag.

I skrivende stund er det bare timer igjen til verdens befolkning runder 7 milliarder mennesker. Aftenpostens nettide gjorde nylig en beregning om at dersom jordens befolkning ble krympet ned til Norges 5 millioner ville Norges befolkning ikke utgjøre mer enn 3500 mennesker. Det er vel som Aure kommune Nordmøre, som forøvrig er kjent i Norge for ... , ja det ligger ihvertfall på Nordmøre. Tanzania vil med sine 43 millioner kanskje tilsvart Moss? Men når Tanzanias befolkning under 14år utgjør hele 42% sier det seg selv at landet vil oppleve en stor befolkningsvekst i årene som kommer, spesielt dersom levealderen for den øvrige befolkning forlenges utover dagens 52-53 år.

Her på skolen fikk vi ihvertfall markert FN-dagen så godt vi kunne med sang og flagg. Om litt reiser en gruppe av de eldste elevene til Nairobi for å delta på Model United Nations der ungdommer fra mange land diskuterer verdenssaker i en godt simulert FN-setting. I mellomtiden kan jo disse barna i 3. klasse, som her representerer 6 ulike land, drømme at de en dag får representere sitt land i en FN-setting.



Trolldom?

De som har fulgt bloggen vår i det siste (halve året) vet at vi har hatt mange opplevelser med bilen vår. Noen har gitt oss store gleder, andre frustrasjon og bekymringer. Mekanikerne (fundi) her har imidlertid hatt klokketro på at "til helgen" skal alt være i orden. Det har de sagt 9 helger på rad. Men omsider har motorproblemene blitt rettet opp, og med alle de nye delene er motoren praktsk talt helt ny (bortsett fra turboen da, som vi også må få satt inn..)

Det som har stått igjen er å få fikset det elektriske anlegget ettersom batteriene har vært utladet om morgenen, og dashbordet sporadisk har lyst opp som julekveld når vi har vært på kjøretur. Vi fikk anbefalt Tanzanianeren med det norsk-klingende navnet Frank (som også betyr "åpen/oppriktig" på engelsk) og han tok  gladelig i mot oppdraget forrige søndagskveld. De siste dagene har han fartet inn og ut av campus her med bilen, bilbatterier og kabler. I går kveld kom han stolt tilbake og sa noen ledningsfeil nå var rettet opp, men at vi måtte ha 2 nye bilbatterier ettersom cellene i de vi hadde var ødelagt. Litt underlig synes riktignok vi da det ene var et såkalt vedlikeholdsfritt batteri.

I ettermiddag dro Tim til byen og kjøpet to nye vedlikeholdsfrie bilbatteri og satte dem i motoren. På første forsøk startet bilen og den store dieselmotoren malte som et afrikansk kattedyr. Bilen fikk stå litt på tomgang, før den ble kjørt litt opp i bakken bak huset der den ble parkert. En av vaktene her pleier å få noen Tsh for å vaske bilen inni og utenpå, og med såpevann og svamp satte han i gang. Tim gikk tilbake til huset og la seg på terrassen hjemme for å slappe av etter helgen og vente på at bilen skulle bli leveringsklar.

Det tok ikke mange minuttene før den sindige vakten kom løpende så slagstøvler og bøtter fòr gjennom luften. ”Mr. Hope, Njoo! Njoo!, Haraka (kom!, fort) – and bring the car keys”. Med bilnøklene i hånden sprintet Tim (på nytt.  – Se forrige innlegg) opp der bilen stod parkert.

Det utrolige var at mens vakten hadde vasket over de støvete setene i bilen hadde motoren startet av seg selv (hørte vi "ny ledningsfeil"?) og kjørt fremover 4-5 meter i 1. gir før den brått krasjet i et tre. Da vi kom frem, stod den og kjempet seg fremover som om det prøvde å komme gjennom den store stammen. Tim åpent bildøren, og med dørhåndtaket i den ene hånden (for det løsnet helt), satte han nøkkelen i tenningen for å slå av motoren. Men det hjalp jo ikke for tenningen var jo allerede av… Løsningen var å få opp panseret, og bruke skiftenøkkelen til å demontere ledningene på batteriene slik at motoren døde.

Vakten, som ellers er så plettfri og samvittighetsfull stod helt fjetret og fortvilet å så på sjefens bil som nå hadde en bulket forskjerm og knust hjulbue. Vi andre begynte bare å le. Tårene har vi brukt opp for lenge siden.

Det ironiske er at de gangene vi har hatt lyst til å ta en tur med bilen har den ikke alltid ville gå. Men nå, da den stod stille og med bilnøklene 40 meter unna, startet den opp av seg selv og dro av sted.

”Trolldom?” sa Tim spøkefullt til vakten, ”Nei”, svarte han, ”Denne gangen var det mekanikeren!”

Ps.
I morgen er det loppemarked borti gaten her. Kanskje de har hjulbuer, bil eller en ny fundi billig til salgs?

Hus og lagånd

Som i Harry Potter's Hogwarts school, og på mange skoler rundt om i verden, fordeles elevene i hus når de kommer til skolen første dag og forblir på det laget så lenge de er elever der. Dette betyr at når det er aktiviteter på skolen konkurrerer elevene mot hverandre i hus på tvers av klassetrinn, fremfor klasse mot klasse som i Norge. Her på ISM har vi tre hus oppkalt etter de tre høyeste fjelltoppene i regionen; Mawenzi (grønn), Kibo (blå) og Meru (gul). De to første er topper på Kilimanjaro fjellet, mens Meru fjellet ligger i nabobyen Arusha. Fargene, i tillegg til svart, er fargene i det Tanzanianske flagget.

I ulike arrangementer her på skolen deles det ut house-points etter resultat og innsats. Fredag var det friidretts-dag her på skolen og en gylden anledning for alle tre hus å markere seg. Seier gav 10 hus-poeng, 2. plass 5 poeng, 3 plass 3 poeng, og alle andre fullførende deltakere fikk 1. poeng. For å unngå å bli trukket i straffe-poeng måtte alle hus stille med deltakere i alle klasser. Det ble konkurert i høyde, lengde, kule, spyd, diskos, og løpsøvelser fra 100m til 1500m. Her kjemper Johannes seg inn til seier og 10 poeng for Mawenzi på 200m.

Han deltok på alle løpsøvelsene, til sammen 3100m. I tillegg viste deg seg at huset hans hadde glemt å stille med utøvere på 800m, så da stilte han opp der også for å hindre 10 minus-poeng. Ingrid deltok med full innsats på 800m og 100m.

Siste øvelse for dagen var en oppvisningsstafett der det beste guttelaget konkurrerte mot to lærerlag og et sammensatt lag av gartnere og kjøkkenansatte. Tim, som ikke har løpt en 100m siden han selv var elev på videregående skole, klarte mirakuløst å holde 2. plassen på andre etappen.  

Det er gøy når skoleklasser konkurrerer mot hverandre, men vi synes det er enda kjekkere når elever på ulike klassetrinn konkurrerer på samme lag. Vi opplevde mange ganger at elever heiet, oppmuntret og roste medelever de ellers ikke omgås mye med på lavere/høyere trinn i skolesammenheng. Slik lagånd og house-spirit bidrar sterkt til bedre samhold på skolen, for man lærer å anerkjenne innsats og resultater fra medelever som er både eldre og yngre. Når disse elevene støtter hverandre på idrettsbanen tar de det med tilbake til skoledagen og friminuttene.

Denne dagen var det Meru som vant sammenlagt. Her får de gule vandrepokalen av rektor. Så får vi se hvem som vinner flest poeng i neste house-point arrangement. Det er ingen tvil om at de to andre husene mobilisere seg og vil gi alt for å vinne pokalen neste gang.