Værsågod neste

Drømmer du også om å ta med familien ut i verden? Forlate et forutsigbart A4-liv i Norge og overgi deg helt til en ny hverdag med nye venner, rare smaker, sterke lukter, fremmede lyder, varme netter, krevende arbeidsdager, merkverdige vaner, og uforutsigbare opplevelser? Gjør det! - og ikke vent til du har planlagt for mye, da blir det gjerne vanskeligere å kaste loss. Litt impulsivitet er bra!

Her er noen punkt og tips (omtrent fra) fra A til Å vi håper vil hjelpe deg til å se at å flytte utenlands med familien slettes ikke er vanskelig, men en høyst oppnåelig drøm. Eksemplene her er i forhold til internasjonale skoler, men de aller fleste tips/råd er nyttige uansett arbeidsgiver.

A) Arbeidsvisum og Arbeidsgiver
Ulike land har ulike krav til arbeidsinnvandrere. Selv om Norge ikke er med i EU er det ikke så komplisert å oss å få arbeidsvisum. det kan imidlertid ta noen måneder, om en ikke bestikker funksjonærene og det skal vi IKKE gjøre. Vi fikk våre papierer etter 6-7 mnd, uten at det var noe problem at vi var i jobb mens prosessen gikk. Noen land har aldersgrense, andre stiller også krav til kvalifikasjoner (lærerskole/PPU). Bruk litt tid på å søke hvilke regler som finnes i det landet du ønsker å dra til. Som oftest finnes det godt med informasjon på ambassadenes nettsider. Søker du jobb direkte til f.eks en internasjonal skole, vil de selvsagt kunne vite hvilke regler som gjelder for å arbeidsvisum og vil ta ansvar for å organisere alt dette for deg. Men bruk også godt med tid på å gjøre research på den arbeidsgiveren du ønsker å jobbe for. Det er mulig å finne omtale av de fleste skolene på International School Review.

B) Barn
Ta med barna! Mange internasjonale skoler tilbyr gratis skoleplass for dine barn som en del av arbeidskontrakten. Når en internasjonal utdannelse kan koste USD 10-20.000 pr. år, er fri skoleplass et gode som er gull verdt, uavhengig av barnas alder. Våre barn på nå 16 og 13 (+ vår eldste som gikk på skole i Brasil da hun var 17) har hatt rikt utbytte av å gå på skole i et internasjonalt miljø. De lærer selvsagt mye om andre kulturer og språk, men får et høyere refleksjonsnivå, og lærer dessuten mye om Norge - sett utenfra. Vi synes dessuten (helt subjektivt) at de alle er blitt mer tilpassningsdyktige, sosiale, strukturerte, modne, selvstendige, reisevandte, åpne for folk og kulturer. Rett og slett verdensborgere. Noen internasjonale skoler er styrt av landets lokale fagplaner og struktur, andre følger franske, britiske, amerikanske rammeplaner eller fagplanene til International Baccalaureate. Det er også mulig å følge noen norske fag gjennom Globalskolen. Undersøk om det finnes en norsk/nordisk skole i nærheten dersom dette er et ønskelig alternativ. Men selv er vi veldig fornøyd med å ha våre på IB-skolen. Men det er ikke alle internasjonale skoler som er så internasjonale, eller gode, selv om de har det i navnet... og det kan være litt tyngre for barna dine å komme inn i vennegjenger om de er de eneste utenlandske elevene på skolen. Undersøk hvilken elevgruppe skolen dine barn skal gå på har, og hvilke fritidsaktiviteter som tilbys for dem. Kanskje dette er tiden for at de får lære å spille tennis eller få en dyktig lærer i fiolin?

C) Culture shock
Overgangen fra forutsigbarhet, risengrynsgrøt, faste priser og lyse sommerkvelder til stadige overrraskende opplevelser, ugali, pruting og bekmørke kl. 18 er stor. Uansett hvor godt man forbereder seg kommer det dager (ofte etter 2-4 mnd) der en undrer på hvorfor en i det hele tatt reiste ut og ikke bare ble hjemme. Bruk tid med andre expats som også forstår hva det innebærer å komme ny til et land. Ta med en bok, dvd, brev eller noe annet som du gjemmer unna i bagasjen til slike dager du helst har lyst å reise hjem. Skriv e-post, blogg, ta bilder og inviter venner og familie ut slik at flere får ta del i opplevelsen. Selv om du trolig vi oppleve reverse culture shock når du kommer tilbake til Norge igjen, vil du likevel ha et bredere erfaringsgrunnlag og ha en større innsikt i ulike kulturer enn om du bare ble hjemme. Dessuten vil du lettere forstå hvordan utlendinger som kommer til Norge har det. Snakk med ektefelle og barn om hvilke gleder og utfordringer som vil komme ved å flytte ut. Jo mer en snakker om det tidlig, jo lettere er det å komme seg gjennom kultursjokk.

D) Diplomati
Registrer deg hos den norske ambassaden og konsulatet der du kommer. Det er godt for alle parter at de vet at du er der. Dessuten er det hyggelig å få e-post med invitasjon til 17.mai feiringer, idrettsdager, turer, vaffelkvelder mm som noen av dem er flinke å arrangere.

E) Ektefelle
Det optimale vil kanskje være at både du og din ektefelle får jobb på samme arbeidsplass. Da blir det lettere å koordinere arbeidstid, reise til/fra jobb, ferier osv. Men det er i de fleste tilfeller bare den ene ektefellen som får jobb, mens den andre blir hjemme. Dersom man har små barn vil det å være hjemmeværende med dem være et viktig alternativ, for det er godt å ha mulighet til å følge dem opp i starten med aktiviteter på dagtid, barnehage, skole. Samtidig er det ofte barna som klarer overgangen til ny kultur og språk raskere enn voksne. Å bo lenge i utlandet uten å ha noen form for arbeid kan føles demotiverende, og kan gjøre det vanskeligere å få jobb når man kommer hjem dersom en ikke har hatt noe på CVn i denne perioden. Det er også viktig for den som ikke har hovedkontrakten i utlandet å også ha en meningsfylt hverdag, dessuten er det viktig å ha et treffsted der du møter andre expats (utlendinger) og lokalbefolkning. Tenk gjennom om du vil studere (nett studie - dersom internet tilgangen er god nok), involvere deg i frivillig arbeid (noen land krever eget volunteer-visa, selv for frivillig arbeid). Den lokale menigheten eller idrettklubben vil kunne tipse deg om steder som trenger hjelp. Undersøk om norske høgskoler/universitet har studenter i praksis der du er i deler av året. Kanskje du kan få et oppdrag som lokal-kontakt for deres studenter?

F) Forsikring
Dersom du melder flytting til utlandet og har utenlands arbeidsgiver mister du de norske rettighetene til folketrygden. Det betyr at en ikke lenger får pensjonspoeng eller fritt helsestell. Mange reiseforsikringer dekker heller ikke fast opphold i utlandet utover 6mnd. Det er derfor svært viktig å undersøke med arbeidsgiver hvilke forsikringsordninger de tilbyr, og ikke minst, at dette også dekker din ektefelle og barna. Sjekk også om deres forsikring dekker feriereiser for dere når dere har skolefri og f.eks vil besøke nabolandene Dersom noen i familien er avhengig av spesielle medisiner må en sjekke tilgjengeligheten til disse eller om det er greiest å ta med hjemmefra.

G) Gartner eller gardist?
Mange steder forventes det at du ansetter hushjelp og/eller gartner/vaktmann/barnepike/sjåfør osv. Selv om det er en liten kostnad ved dette skal du se på dette som din egen bistandshjelp, og tenke på at du er med å sysselsette en som da kan forsørge familien. I tillegg til at du slipper å tenke på husvask, luking og sikkerhet, får du en person som du kan snakke/øve med på lokalspråket hjemme. Dersom du "overtar" en hushjelp fra en lærer som nettopp har reist, er sjansen stor for at han/hun også kan passe engelsk til at dere kan kommunsere på det språket også om nødvendig. En slik person kan bli en god hjelp til å forstå kulturer og hjelpe til med å oversette skjema, brev eller andre ting som trengs i deg daglige.

H) Husvære
Noen internasjonale skoler tilbyr boliger for ansatte inne på en campus, eller i egne områder ikke så langt fra skolen. Takk ja til et slikt tilbud. I de aller fleste tilfeller må du skatte av goden med "fri bolig" men dette er uansett mye lavere enn ordinær leiepris ute på det åpne markedet. Noen ganger kan du få redusert husleige dersom du tar på deg annet arbeid på skolen som f.eks internatansvar (dersom skolen har internat). Når arbeidsgiver eier boligen er de også ansvarlig for vedlikehold og skolens vaktmestre kan lettere rykke ut enn om du selv må finne en håndverker. Bor du inne på skoleområdet har skolen også egne vakter på dag/nattestid, og du kan også bruke fasilitetene (basseng, basketball bane osv) der når de er ledige. Dessuten er det oftest mange andre barn på skolen på ettermiddagstid også, og da har barna dine enda flere venner å leke med. Undersøk størrelsen på boligen skolen tilbyr. Ligger den øverst i en blokk? har den hage rundt? to små soverom for deg og familien så alle barna må dele rom? eller tilbys enebolig på ett plan med stor usjenert hage og egen gartner? Spennet et stort.

I)

J) Job fair
Mange skoler annonserer ledige stillinger direkte på sine nettsider. Det betyr at en kan lage seg en liste med favoritt-skoler og sjekke nettsidene med gjevne mellomrom for å se om det er noe ledig. Mens vi i Norge ofte har 3mnd oppsigelsestid, eller for varsling av permisjon, oprerere mange internajsonale skoler med en oppsigelsestid på hele 8 mnd. Det betyr at for skoler som begynner i august må lærerne der gi beskjed innen desember om de forlenger kontrakt eller reiser hjem. Dermed er utlyses mange stillinger rundt jule-tider. Lang tid gir deg også mulighet til å få mer tid til å forberede avreise. (men fra Tim sendte søknad til vi var i Moshi gikk det bare 4 mnd, og det gikk også bra). Mange skoleadministratorer deltar også på job fairs (skole messer) på sentrale steder i verden (London, Montreal, Hong Kong osv) - ofte i januar - der de markedsfører sin skole og foretar intervjuer. Dersom en kan delta på en slik messe er det lettere å komme i kontakt med en ny arbeidsgiver og kanskje allerede skrive kontrakt. De to største aktørene for internasjonale skoler er Council for International Schools (CIS) som også har en søkeside (dersom du registrerer deg får du se flere ledige stillinger) og International School Association (ISA).

K) Kjøretøy
Undersøk om et du kan kjøpe bil av en av de lærerne som reiser før du kommer ned. Ulempen er at du ikke får prøvekjørt den selv, men fordelen er at du har en bil straks du har landet. Bor du på et mindre sted, kan det ta lang tid å finne en bil dersom gjennomtrekken av biler er liten. Prisnivået kan være høyt, men mange steder synker ikke verdien på bil så mye som her, slikat du kan regne med å selge den for omtrent samme pris som du kjøpte den for dersom du behandler den bra. Trenger du en stor 4x4 med kraftige støtdempere og kraftig motor eller en liten bybil som er lett å manøvrere i tung bytrafikk? Air condition mot varme dager og mye sand i luften? Biler med automatgir er litt mer krunglete å reparere for en mekaniker "langs veien". Velg derfor en bil som er lett å reparere og som det er mange av der du kommer. Det betyr flere reservedeler og at du trolig finner en mekaniker som har vært borti en slik bil før. Mange land har venstrekjøring, men det tar bare noen dager å vende seg til. Skaff deg et internasjonalt førerkort (kontakt NAF-stasjonen der du bor før du reiser). Noen land krever også at du får et nasjonalt førerkort for det landet du kommer til. Dette vil arbeidsgiveren din kunne hjelpe deg med.

L) Limbo
Se den norske filmen Limbo (som beskriver expat-opphold i utlandet) når du er tilbake i Norge igjen

M) Møbler
Er boligen din ferdig møblert? Følger kjøkkenutstyr med? eller må du kjøpe dette for den lille lønnen du får? Du kan spare mye på å kjøpe brukt fra lærere som reiser ut like før du kommer inn. Som oftest er det også varer som de har hatt nytte av der du kommer og som har god bruksverdi.

N) Nyheter
Bildet vi får i norske medier av land på andre kontinent er ofte stereotypier. At Afrika bare består av sultne mager, løver og borgerkrig er jo fullstendig galt. At det bare er narko-karteller i Sør-Amerika eller kaotisk overbefolking i hele asia er jo heller ikke riktig. Prøv å lete opp (engelske) nettavsier fra det landet du kunne tenke deg å reise til og les overskriftene der. Søk opp land som du nesten ikke har hørt om, for ettersom "no news is good news" kan det være at det er et sted som i stor grad er fritt for konflikter og katastrofer. Hva med å undersøke Paraguay, Namibia, eller Laos?

O) Opplevelser
- det er jo derfor du vil reise ut, ikke sant? Undersøk hva det nye landet og stedet du skal til har av opplevelser og serverdigheter. Selv om du er der for å jobbe, er det viktig å ha mulighet til å bruke helger og ferier på å komme seg rundt i landet og se hva som tilbys. Kanskje det er lett å komme seg til nabolandet også? (men må du ha bil eller kan du ta tog)? Livet på mange internasjonale skoler kan være ganske intenst når det står på, og da er det viktig å kunne reise bort en helg av og til til en lodge, nasjonalpark, til en storby eller en strand for å få litt kvalitetstid med ektefellen og barna. Selv om du nå får drømmejobben og en ny periode i utlandet, vil du jo ikke sitte i den samme byen hver dag.

P) Permisjon
Dersom du er i jobb nå, og trives, er det kanskje den beste tiden å be om permisjon for å dra utenlands. Om du gjør en god jobb nå er sjansen større for at din nåværende arbeidsgiver ønsker å få deg tilbake igjen etterpå. Tenk gjennom hvilke kvaliteter et utenlandsopphold vil gi deg som du kan bidra tilbake til din norske arbeidsgiver når du vil hjem. Sier du opp stillingen her i Norge før du reiser, kan det være litt vanskeligere å få jobb igjen dersom du har vært borte fra det norske systemet en stund.

Q) Quo vadis?
Hvor skal du? Wikipedia har en oversikt over noen internasjonale skoler.

R) Rekreasjon
Å ha et sosialt liv utenfor arbeidstid er svært viktig for deg og familien din. Mell deg inn i kor, bakering, fotball laget, eller delta på Hash (som er veldig populært blant expats i utlandet). Dersom stedet du søker til er utrygt risikerer du å bli sittende inne i boligen din, eller i bilen med sotede glass og låste dører til alle i familien går på veggene. Å ha mulighet til å få litt "luft" er viktig, samtidig lærer man å få fritid/egentid på nye måter i nye omgivelser.

S) Språk
Her er det kun tre regler gjelder: 1) lær deg språket, 2) lær deg stråket 3) lær deg språket.  Lær deg de viktigste (hilsnings-) frasene før du reiser ut, og ta undervisningstimer om du kan så snart du er fremme. Ikke vær redd for å prate, selv om du nok vet du snakker litt feil, de rettes opp etterhvert. Jo mer du kan av lokal språket, jo flere dører åpnes opp for deg.

T) Tid
Vurder tidlig hvor lenge du ønsker å være i utlandet. Skal du søke for 1 år, 3år eller mer? Mange skoler opererer med 2-års kontrakter. Noe mindre vil vi ikke anbfale. Det tar tid å tilpasse seg et nytt land og dets kultur, koder og normer både på arbeidsplassen og i hjemmemiljøet. Gi deg selv og familien 6 mnd til å blir kjent med alt dette. Ikke før familien samlet har knekt koden, vil du være istand til å gjøre en virkelig god jobb for din nye abiedsgiver. I tillegg er det dessuten viktig å sette av tid til å forberede hjemreise. Ikke bare tar det praktiske litt tid, men det er viktig for alle parter at det er tid til å si bye-bye til gode venner for det kan være like smertefult å gjøre oppbrudd og reise hjem som da man sa farvel hjemme og reiste ut første gang.

U) Utleie
Lei ut boligen din her hjemme. Det er egne skatteregler for dette, og en kan få husleie til å dekke boliglån. Velg om du vil leie ut dyrt til markedspris (men om leietakere flytter ut mens du er borte er det litt kronglete om du skal finne nye leietakere når du bor i utlandet), eller du kan ta kontakt med kommunen der du bor og høre om de vil leie den som bolig til f.eks FN-flyktninger som er kommet til Norge (leien kan bli noe lavere, men kommunen vil sikre at pengene kommer inn på riktig tid og vil også ha oppfølging/tilsyn av leietakerne noe som betyr at boligen din blir besøkt ved gjevne mellomrom).

V) Vaksiner
Å bo i et land utover vanlig turist-tid på 2-3 uker, krever ofte flere vaksiner og mer helsemessig dokumentasjon. Vaksinasjonskontoret i Kristiansand (eller der du bor) har fagkunnskaper på hva som trengs.  Må drikkevann kokes? kan frukt/grønsaker spises rå eller må de kokes først? Vi tok bare malaria profylakse når vi dro til kysten på ferie, men hadde bare myggnett hjemme i Moshi. Skolen vi bodde på hadde brønn så vi kunne drikke alt vann fra springen. Det er lurt å høre med ansatte på skolen der du skal om hva de tar/gjør for det kan være store lokale variasjoner. Men disse sakene skal ikke være avgjørende for om en skal reise eller ikke! Vi reiser jo ut for å oppleve noe annet enn her hjemme.

W) Weight allowance
Mange skoler dekker alle reisekostnadene (flybillett mm) til deg og din familie når dere reiser fra Norge, og når dere skal hjem igjen. Sjekk om arbeidsgiver dekker kostnad for bagasje utover de to kolliene på ca. 23 kg dere hver kan ta med på flyet. Dersom dere selv må betale overvekt kan det fort bli dyrt dersom du vil ha med sykkelen, kjøkkenutstyr, sengetøy, golfbagen, symaskinen eller to kasser bøker og videofilmer til hjemmekvelder i tillegg til klær og sko for et helt år.  Tar du barn med er det viktig at de får mange av sine vante leker med seg, det gjør tilpasningen for dem enklere. Kontakt norske misjonsorganisasjoner om de har base i landet du skal til. Mange av dem sender en kontainer til Norge hvert år, og du kan undersøke om du kan kjøpe plass til dine eiendeler når du reiser hjem igjen. Da kan du få med den flotte bokhyllen, sengen og gyngehesten som dere fikk laget av snekkeren nede i gata - et flott minne. Noen skoler tilby også gratis hjemreise etter f.eks 2 år dersom dere fornyer kontrakt for en ny periode. Dersom skolen du skal til ligger nær en internasjonal flyplass er sjansen større for at skolen også dekker alle reisekostnader. Ligger den langt unna, må du kanskje selv dekke reisekostnad til nærmeste internasjonale flyplass.

X)
Y)
Z)
Æ)

Ø) Økonomi
Vil du reise utenlands for å legge opp penger her hjemme kan du likegodt bare bli i Norge. Få arbeidsgivere, om noen, kan konkurrere med de høye lønningene vi har her i Norge. Men penger er jo ikke alt... Om du reiser til et U-land der du kan få en tre-retters middag med drikke for 30 kroner virker det forlokkende, men lønningene er ofte lave så %-andelen av lønnen for en slik midag kan bli høyere. Dessuten, det tar tid å finne ut hva som er riktig prisnivå på varer og tjenester når man kommer til et nytt land. Frem til man kjenner prisene risikerer man å betale overpris på en rekke varer. Undersøk tidlig hva som er riktig pris for melk, brød, 1 kilo bananer, skifte av vifterem og overnatting (mange land tilbyr resident rate, som er redusert pris for arbeidsinnvandrere fremfor turister). Ta kontakt med lærere på den skolen du skal reise til (mange skoler har e-post adresser på nettsiden) eller søk med ordene expat og landet du vil til (og kanskje ordet blog) for å komme i kontakt med andre utlendinger som allerede har erfart hva stedet har å tilby og hvordan man klarer seg økonomisk der. Noen slike nettsider for mer info er: expat living og expat blog.

Å) Årshjul
Egentlig ikke så viktig å lage før man reiser... Faktisk, så søkte vi jobb, fikk den, og deretter gjore de forberedelsene vi rakk før avreise. Resten ordnet vi da vi kom frem.
Det viktigste er å ha en drøm og lyst til å bosette seg i utlandet for en periode, og være åpen for at tiden i utlandet uansett ikke blir helt som planlagt. Slippe seg litt løs, nyte forandringen, og være klar over at selv om vi kommer fra det som FN har sagt er det beste landet å bo i, er det mye fantastisk å få oppleve i utlandet også. Heldigvis!!

Noe du fremdeles lurer på? Send oss ditt spørsmål så legger vi ut svaret vårt her.
God tur, og lyke til! - det blir helt sikkert et flott opphold og en fantastisk erfaring for deg og dine!

Rulleteksten

De som var med:

Johannes

Ingrid

Elin

Tim,

og ikke minst Kristine som har vært med oss i tankene hele tiden

En spesiell stor takk til Lea, Elin, Finn, Asbjørn, Pål, Eirin, Nora, Terje, Martin, Oddvar, Vibeke, Johan, Jens, Alex, Edvin, Tobias, Martina, Ida, Ingrid, Kristian, Nils, Mari Yann, og Chantal som har vært på overnattings-besøk hos oss.

I tillegg er vi glade for alle andre som vi har blitt odt kjent med og har fått muligheten til å servere kaffe, kake og fersk frukt til på terassen.

Dessuten:

Takk til alle som har besøkt bloggen vår og som har tatt seg tid til å følge med på noe av det vi har fått oppleve. Vi håper dere har lært litt mer om Tanzania, og at det har vært en inpirasjon til å reise dit for å oppleve landet og folket der selv, eller å dra ut til et annet sted i vår flotte verden.

Hjem kjære hjem

Etter 20 måneder i Tanzania er kontrakten med ISM over. Etter nok en gang å ha pakket alt vi eier i tre bunker (1: det vi skal ha med, 2: det som skal gis bort, og 3: det som skal kastes) var vi nede i bare 13 kolli da vi var klare for hjemreise. Hjemreise.... hvor og hva er egentlig "hjem" når man har bodd på så mange steder? Vi forlot et lite, men praktisk, hus vi har trivdes i, og ikke minst mange venner vi kommer til å savne. Samtidig reiser vi tilbake til vårt eget hus i Søgne, som vi også har gode minner fra og der vi gleder oss til å være sammen med familie og venner igjen.

Det var ganske stille i bilen da vi bilte fra ISM og ut i solnedgangen mot flyplassen. For oss som har vært heldige å fått oppleve så masse den tiden vi har bodd i Tanzania (og som denne bloggen gir et lite intrykk av) gikk flyreisen hjem helt smertefritt. Det at en av bakkemanskapene ved mellomlandingen i Dar Es Salaam kjørte bagasjebilen rett inn i flykroppen slik at en bagasjeluke ble ødelagt lot vi oss i svært liten grad afisere av. De brukte jo ikke mer enn 2 timer på å få den reparert, og vi landet i Amsterdam tidsnok til at vi rakk å spurte gjennom terminalen til neste etappe til Kristiansand.
På flyplassen ble vi møtt av familie og venner. At det var 13c, kald trekk og tåke husker vi lite av.

"Hjem er det en lager det til der-og-da" - sier noen. "Hjem er der mamma er" - har vi også hørt blitt sagt, og det kan vi stå ved. Så er vi aller mest glade for at alle fem i familien Hope er samlet igjen nå som Kristine er med oss.

I Tanzania har de et ordtak som sier noe slikt som at "Fjell kan ikke flytte på seg, men mennesker kan reise og møtes igjen". Vi håper jo at det ikke tar lang tid før vi treffer igjen venner her i fjell-landet Norge, eller de vi har ved foten av snødekte Kilimanjaro.

Det blåser vi i ...eller?

Visste du at det er Tanzania's nasjonal-tre, Mpingo, som brukes som basis i bygging av klarinetter? Det er treets hardhet og svarte farge i kjernen på stammen som gjør det ypperlig som hovedmateriale. Hardheten hindrer riper, hakk og også at treet trekker til seg fuktighet eller slår sprekker. Derfor brukes det ikke bare til klarinetter, det brukes også til å lage obo, sekkepipe, andre fløyter, (svarte) tangenter på pianoet, i tillegg til at det er svært populært å lage tre-skultpurer av her i Tanzania.

Men akk. Til tross for at antallet korps-musikanter i Norge er dalende og etterspørselen etter klarinetter i hjemlandet faller, reduseres faktisk også antallet mpingo-trær her i Tanzania, for det er i Tanzania det vokser. Eksperter regner med at det bare er 3 millioner trær igjen, mens bare 20% av disse er egnet til å bruke til å lage musikkintrumenter av. Når nesten 30.000 av disse trærne hogges ned hvert år synker antallet med 5% årlig, og dette er alarmerende fordi mpingo trærne må vokse i gunstige forhold i 70-200 år før de er klare til å kunne hugges og gjøres om til bl.a musikkinstrumenter. Dessuten, nettopp fordi de er så hardføre tåler disse trærne også tørke, skogbranner og kan vokse på steder det ikke er mulig å drive ordinært jordbruk. Dessverre er ikke den allmenne Tanzanianerne så opptatt av å bevare områdene som mpingo-trærne vokser i. Kanskje synes mange det er lite spennende å ta ansvar for et tre som må passes på i mer enn 100 år, når gjennomsnittlig levealder i Tanzania bare er på 46... De ser heller ikke ut til å se den økonomiske verdien av treet, som ligger på USD 25.000 pr. trestamme (omtrent 150.000 kroner). Ikke rart det koster å kjøpe en klarinett!

Men det er likevel noen som prøver å gjøre hva de kan for å ta vare på dette treet og som har klart å skape litt blest [!] rundt nødvendigheten av å ta vare på mpingo. En gruppe amerikanske klarinettister har dannet en forening, Clarinets for Conservation, der de reiser rundt i Tanzania og holder konserter, underviser både i klarinettspill og om mpingo-treets kvaliteter, følgelig er de også med på treplanting.

Inntektene de får fra sponsorer, donasjoner og fra konsertene går med til å kjøpe små mpingo-poder som de deretter får skolene til å være med å plante ut og ta vare på. I tillegg har de klarinett-undervisning på enkelte skoler. Denne uken var de også her på ISM, med både konsert og 100 nye planter som en gang vil danne en flott mpingo-skog her på campus. Verdifull på mange måter.
Her er elever med å plante ut:

Mpingo treet produserer også svært mye oksygen, faktisk så mye at to trær gir nok til en familie på fire i et helt år. I tillegg tar den opp like mye karbondioksyd som en bil slipper ut over en distanse på 42.000km (omtrent 6,5 ganger rundt jorden), det er derfor kjernen på treet er så hardt og svart. 

Kanskje en gang i fremtiden vil våre barnebarns-barn kunne spille klarinett eller piano på trevirke fra denne plantedagen her. Hvis vi ikke er i stand til å ønske en slik tanke, får vi heller ingen fremtid eller mulighet til å la de neste generasjoner få rike samme muligheter som vi har.  

Tenåring!

En stor gratulasjon til Johannes som er 13 år i dag!!

Som vi ser er det ikke tvil om at man både har det gøyere ...

... og er kulere ...

som tenåring!

På to hjul i svingene

For noen dager siden dro Tim til Nairobi. Turen, på svært god asfaltert vei (takket være kinesiske veiarbeidere) gikk unna på 6,5 timer. Formålet med turen var å få transportert noen av eiendelene vi har her til en norsk misjonsstasjon, Scripture Mission, i Nairobi. De sender en container hjem til Norge en gang i året, og vi var heldige som fikk lov å fylle den med noen av våre saker - så slipper vi å ta alt med på flyet. Og godt var det, for det ble mange kolli til slutt, så bilen var godt lastet. Det er utrolig hva som går inni (og på taket) av en Toyota Landcruiser.

På vei tilbake, i helt tom bil, med musikken på fullt og vinduene nede, kjørte Tim forbi to syklister som akkurat hadde krysset grensen over til Tanzania. Vi ser ofte syklende tanzanianere langs veiene her, og disse to, som alle andre, hadde også mye last. Men de skilte seg ikke bare ut ved at de hverken vinglet mens de tråkket seg fremover, eller var på feil siden av veien. Det disse to hadde, var sykkelhjelm.
Med god fart fra 4,2 liters turbo-motor tok det Tim noen hundre meter å stoppe. Han ble nysgjerrig på hvem disse to kunne være, tok en U-sving og bilte tilbake. Der fikk han et hyggelig møte med Yann og Chantal, et sveitsisk par som har satt seg fore å sykle fra Bern til Cape Town!! Et imponerende stykke som får alle andre distanser til å blekne. Nå hadde de syklet i hele 9 mnd og var bare 2 timer unna Arusha - byen som etter sigende ligger midt mellom Cairo og Cape Town. De fikk tilbud om å bli kjørt dit ettersom det var god plass i bilen, men de takket høflig "nein" - her var det ikke snakk om å jukse seg nedover det afrikanske kontinentet. I stedet fikk de tilbud om kost og losji hos oss når de omsider passerte Moshi, noe vi er glade de takket ja til. Det var veldig hyggelig å kunne spise mutton curry ute på indisk restaurant på kvelden og utveksle erfaringer ved å være i afrika og samtidig få høre historier fra sykkelsetet gjennom Italia, Israel, de palestinske områdene, Egypt, og videre gjennom Etiopia og det fantastiske Sudan (med de mest gjestfrie menneskene de hadde truffet på til nå - noe vi også har hørt fra andre langveis-reisende). Yann er ingeniør, Chantal sykepleier. Begge har de jobbet for bl.a. Leger Uten Grenser og har god erfaring fra opphold i Afrika. De har tatt noen flotte portrett-bilder på denne turen som en kan se på deres blogg. Neste morgen var de klar for ny 8-9 mils ettappe, denne gangen sørøstover mot Dar Es Salaam.

Vi ønsker dem riktig god tur videre, og håper de når målet i Cape Town etter planen i slutten av november.

Banana Airlines

Det er kanskje litt urettferdig å bruke navet til den norske popgruppen fra Storkmarknes som hadde sine største hits på midten av 80-tallet, i en beskrivelse av et av Tanzanias største flyselskap. Precision Air, med sin impala antilope logo på flyhalen, flyr mer enn en 800.000 mennesker årlig (10 ganger så mange som årlig flyr til/fra Kjevik). Rutene går hovedsakelig mellom 9 større flyplasser i Tanzania, men Precision Air tilbyr også ruter til fire naboland, samt Sør-Afrika. Samtidig er det ikke fritt for at det spøkes godt med flyselskapet som er kjent for å alltid ha presise avganger; flyene letter presist så snart de er klare til å ta av... Oftere kanselleres ruter, men Tim har også opplevd å komme til flyplassen tidlig, bare for å få høre at de har satt opp et ekstra fly vi kan ta om vi vil komme frem litt tidligere enn planlagt. Og det kan jo være en god ting i blant.

Vi har heller ikke noe å si på tilbudet av drikkevarer om bord, nøtteposen eller de saftige sandwichene vi har fått servert på flygningene. Flyvertinnene har med stort smil om munnen, pent antrukket i flyselskapets farger i gult, hvitt og gønnt alltid ønsket oss velkommen om bord og velkommen igjen. Selv om vi ikke har prøvd hverken flytevest eller nødutganger har vi alltid, og på forskriftsmessig måte, blitt forklart både på engelsk og kiswahili hvor de er og hvordan de skal brukes. Det er derfor med litt undring at følgende opplevelse, som der-og-da ikke akkurat opplevdes som "En glad calypso om våren", kunne istedkomme:

Klokken er 10:30 og det er halvannen time til flyavgang med PW421 fra Zanzibar via storflyplassen i Dar Es Salaam med PW430 til Kilimanjaro International Airport (den offisielle flyplasskoden JRO er det ingen som kjenner til så alle bruker forkortelsen KIA. Flyplasskoden KIA viser forøvrig til Kaiapit på Papua New Guinea, men dit flyr ikke Precision Air, enda). Vi står bakerst i kø for innsjekking. Køen beveger seg nesten stillestående fremover, og vi svetter godt i den varme fuktige luften selv om vi står i skyggen under halvtaket som dekker denne delen av innsjekkingsterminalen.

Det er bare skranke nr.1 som er åpen. I skranke nr. 2, som er tom for reisende, sitter tre ansatte i grønn-gul-hvit uniform og stirrer tomt på skjermen de har forran seg. Over dem henger det en Precision Air plakat i en snor som viser at denne skranken er tiltenkt de som skal reise med PW421 via Dar og deretter videre med PW4485 til Nairobi. Bak dem, oppetter en støttepillar, står det en whiteboard-tavle der dagens avgangstider er skrevet med slapp tusj. Noen våkne solbrune turister med sekk og gitar på ryggen langt fremme i køen der vi står prøver seg på en diskret manøver mot høyre til den ledige skranken ved siden der det også står PW421. Men bakfra jumper det frem nok en hvit-grønn-gul'en som forklarer at de som skal til KIA må holde seg til skranke 1. Og med ett ble håpet om få fortgang i køen og raskt komme inn i den airconditionerte delen av avgangshallen brått slukket. Omsider, når det er 33 minutter igjen til avgang var det vår tur. - Pass og billetter takk, hiv all bagasje samlet opp på denne vekten. Den viste 58kg totalt, fordelt på 4stk. Datamaskinen som raskt ville ha spydd ut både boardingkort og bagasjelapper var sluknet av varmen, så alt måtte bli skrevet for hånd, med tusj. Våre kolli blir båret bak skranken og plassert i en krok med annen bagasje. Også de har håndskrevne lapper på. Flyet fra Dar vi først var booket på viser seg å være innstilt så vi får beskjed om at vi blir ombooket på en flight som går derfra 2 timer senere. Tim vurderer å sende en sms til sjåføren som vi vil skal hente oss med bil på KIA, men ettersom vi nå plutselig får lang ventetid i Dar, kan det heller gjøres senere.

Vi tar med våre ombordstigningskort og beveger oss til området for sikkerhetsjekk. Av med sko, belter, klokker og alt annet vi frykter kan gi pipende utslag. Det er fristende å driste seg til å la en liten mynt, eller til og med en mobil, ligge igjen i lommen for å sjekke om scanneren piper når vi går gjennom detektorbuen. Men i frykt for at vi skal få bekreftet at den rett og slett bare står til pynt og at alle kan ta med hva de vil gjennom, tømmer vi alle lommer og håper at alle de andre reisende tenker som oss. Dessuten, hun med security uniformen ser ganske morsk ut der hun står med armene i kors. En slik dondre er det ikke verdt å provosere om hun har en dårlig dag.
Vel inne i ved ventehallen for gate 1-4 (samme hall for de fire gatene som er på flyplassen) merker vi at aircondition-anlegget er i ustand, og nok har vært det en stund for luften der er tett og varm. Det er mange ledige stoler, og vi ser at det nok skyldes at de fleste passasjerene står inne bak glassveggen til inderen som driver souvenirbutikken der det blåser kald svalende og frisk luft fra det enste anlegget som ser ut til å virke. Utgiftene til innkjøp av maskinen må de ha tjent inn på kort tid for alle finner noe de kan handle for å stå der lengst mulig.
Over høytaleranlegget blir en flyavgang ropt opp. Ingen ser ut til å forstå hva som blir sagt, men ettersom tiden er moden og det ikke er noen andre fly enn et av Precision Airs propellfly utenfor finner alle de reisende, både vi som skal til KIA og de som skal videre til Nairobi frem de håndskrevne lappene og begir seg mot utgangen. Ingen har dårlig tid og alle labber i feriemodus ut på den dampende asfalten og opp stig-trappen bakerst.

Men inne i den trange kabinen hersker det et behersket kaos. Alle oppdager nå at ingen har fått oppgitt seteplasser, og det blir en kamp om å sitte ved vinduet eller å slippe å sitte ved vinduet. Noen familier blir spredt over hele flyet, flyvertinnen prøver med stoisk ro å omrokkere på menn som allerede leser aviser og damer med store håndvesker for at barn og voksne fra samme slekt skal slippe å ha mer enn 2-3 seter mellom seg. Men i den smale og lave midtgangen er det omtrent bare en som kan reise seg om gangen, blir det fler blir det kork, så det er et pusslespill å få det til. Omsider har alle fått en plass og mellom oss sitter en en jente på knappe 5 år som er så spe at selv om setebeltet hennes er strammet helt inn er det slark rundt livet hennes. På andre siden sitter en nordamerikaner og scroller nedover lesebrettet han har funnet frem. På de tre fremste radene sitter viktige menn i mørke dresser. Vi lurer på om de har betalt ekstra for komme seg først inn i flyet eller om de kanskje bare har blitt sittende fra forrige tur nå som de hadde plasser samlet.

Motoren ruser, propellene svirrer rundt fortere og fortere og når gummi-klossene som var plassert forran hjulene er tatt bort gynger vi sakte bortover taxebanen. Når impala-damen er ferdig med å peke ut hvor nødutgangene og sikkerhetsbrosjyrene er oppdager vi at flere av passasjerene befinner seg i ivrige samtaler på sine mobiltelefoner. Men mens vi lettere paniske prøver å fange blikket til den grønn-gul-hvite damen for å hinte om de mange Blue- eller Blackberry brukerne, samtidig som vi fantaserer om fortyrrelser på kommunikasjonsnettet og krøll på radaren, ser vi at flyet vårt allerede står på enden av rullebanen med rusende motor. Blikket vårt blir ikke møtt. Når vi omsider begynner å bevege oss forover igjen oppdager vi at vi faktisk ventet på et annet fly som først måtte gjøre seg ferdig med sin landing på den samme rullebanen vi var i enden av. I det bakken forsvinner under oss og vi stiger opp over svaiende kokospalmer og skrikende minareter sender vi piloten en varm tanke med takk for at han tross alt ventet med å ta av til de andre hadde landet. Under oss ser vi hvite dhow-seil som krysser i medvind, og vi ser lysende øyer med grønne ringer av korall og klart saltvann rund.

Flyturen til Dar er kort. 15 min etter avgang får vi beskjed om rette opp stolryggen (på de som lot seg legge bak), feste setebeltet og gjøre klar for landing. Vel nede på bakken etter en bommulsmyk landing, gjør vi oss klare til å komme ut av flyet med all håndbagasje.

Det kimer i telefoner og når lyset med setebeltet omsider er slukket står mennene med mørke dresser allerede i midtgangen og er klare til å komme seg ut. Det er den eneste gangen vi vet om at Tanzanianerne er utolmodige. Mens vi venter på at det skal bli vår tur plukker Johannes med seg 7-8 reisesyke-poser fra lommene i stolryggene der vi har sittet. Kjekt å ha i bilen når vi er på langtur. Flyverten, som har et navneskilt i blank messing på brystet hvor det står Samuel på, takker smilende for at vi ble med på denne turen og ønsker oss rutinemessig velkommen tilbake.

Flyet vårt har stanset på en egen sektor av den internasjonale flyplassen, så vi må ta buss til terminalen. Alle, også de dresskledde som kjempet seg først ut, blir vi stående ute i solsteken mens vi venter på videre transport. Like etter at sistemann har kommet seg ned den bratte trappen fra flykroppen kommer bussen, bred og så lav så vi nesten ikke trenger løfte bena for å gå ombord. Det er utrolig at alle som var i flyet som da virket fullpakket nå med enkelthet får plass i bussen. Etter en rolig kjøretur på 2-300 meter settes vi av ved en inngang til terminalen merket "International arrivals" For oss som har bodd i dette landet en stund lar vi oss egentlig ikke affisere av det som kan virke som manglende/feil skilting. Selv om det kunne hende vi faktisk var komme til ankomsthallen for internasjonale flygningner kunne det like godt hende at skiltet hang feil og skulle vært tatt ned for lenge siden under en eller annen ombygning av terminalen.

Skiltet hang ikke feil. Innenfor skyvedørene er det plakater med "Welcome to Tanzania", plakater med løver, strender og snøkledd fjelltop. På bord og hyller ligger det bunker med små blå kort som skal fylles ut for immigrasjonsmyndighetene. Mens mange av de første som kom seg inn hiver seg over kort og kulepenner vandrer vi videre innover mot lukene der passkontrollørene pleier å sitte. Bortsett fra en, der det sitter en vakt i stram uniform, er de alle lukene tomme. Uten blått kort velger vi oss ut en passasje forbi en tom luke og pluttselig er vi inne i ankomsthallen. Til venstre, bak store skyvedører, er utgangen der vi ser ivrige drosjesjåfører med røde ID-kort rundt halsen stå og speid etter reisende de kan bile inn til Dar for overpris. Rett frem er det 3-4 stillestående bagasjebånd som slynger seg som svarte puff-addere i den fliselagte hallen. Bagasjen fikk vi sjekket helt frem til KIA. Tror vi. Skal vi vente ved båndet for å se om kolliene våre kommer? Vi velger å stole på at bakkemannskapet på Zanzibar har klart å henge rett lapp på rett koffert og at deres kolleger her i Dar har klart å tyde kodene slik at koffertene flyttes videre til flyet vi skal med. Spørsmålet er bare hvor vi skal gå nå... Borte til høyre, bak en utrangsjert security-scanner, ser vi et lite gult skilt der det står "Transit". Vi ser ingen pil som viser retning. Først når vi kommer bort dit ser vi at det går en teppelagt korridor derfra rundt et hjørne og forbi en rekke administrative kontorer. Ut fra ett av kontorene ser vi en hånd peke oss videre innover som om den visste vi stod der og ikke var helt sikre hvor dette bar. Korridoren er så smal at vi må gå på linje. Rundt et nok et hjørne, forbi et kopirom og et toalett, rundt et hjørne til og plutselig er vi rett ved avgangshallen der andre reisende står i kø for å scanne bagasje før de kan gå inn i innsjekkingsterminalen. En av de ansatte i sikkerhetssjekken vinker oss frem, som om vi var V.I.P.s som nettopp hadde kommet ut gjennom en hemmelig Harry Potter tunnell. Vi føler oss slik. Av med belter og sko. Alt legges i fargerike kurver av myk plast. Mynter og mobiler denne gangen også.

Omsider er vi inne i avgangshallen med 10-11 innsjekkingsskranker på rekke og rad. Få er betjente. Vi regner vi har god tid ettersom vi fikk vite at vi ble satt på et senere fly, men ettersom vi likevel må ha nytt ombordstigningskort er det bare å stille seg i kø igjen. Her er det ingen som vinker oss frem og vi blir stående stille lenge. En mann i mørk dress rusler rolig men selvsikkert forbi køen og frem til skranken der 4-5 av de hvit-grønn-gule svinser mellom to skranker merket "Precision Air - Kilimanjaro". I stedet for å ta den ledige skranken til venstre merket "Business class" stiller han seg ved siden av en britisk dame som endelig er ferdig i "Economy" der vi også håper å rekke frem en gang. Vi står for langt bak til at våre oppgitte blikk og trøtte sukk over denne køsnikeren lar seg oppdage helt der fremme. De som står helt forran tenker nok at jo fortere han er ferdig jo fortere blir det deres tur. Men vi roer oss når vi legger merke til at de ansatte bak skranken faktisk klarer å betjene to-tre kunder samtidig og at køen faktisk går fremover. Når det er vår tur ser vi samtidig at vi er de siste. - Flyet deres har allerede begynt ombordstigning  og gaten lukkes om 4 minutter, får vi opplyst. Med undrende blikk og på halvt kiswahili og engelsk prøver vi å forklare at deres kolleger en time tidligere hadde gitt oss beskjed om at flyet var kansellert og at vi måtte ta en senere fly. - Vi har fremskynnet den senere avgangen til nå. Vil dere ta dette eller vente til i kveld? Vi skynder oss å bekrefte at vi gjerne tar flyet nå og får raskt ett ombordstigningskort. Det tilhoerer ett av barna. - Det ser ut som om flyet er fullt, dere andre får vente til neste, sier skrankemannen. Men etter våre høylytte men beherskede protester mot barn som må reise alene, oppsplitting av familie osv får vi pluttselig hele fem boarding kort til. Det viser seg at to av dem er tiltenkt et australsk par som har kommet sent og plutselig stod bak oss men som ble betjent samtidig, uten at vi fikk det med oss i kampens hete. - Dersom gaten er stengt allerede får dere komme tilbake og få nye til senere, roper de etter oss mens vi sprinter innover i hallen og opp en rulletrapp som selvsagt ikke går.

Det er ingenting som er så tungt som å gå opp en rulletrapp som står stille. Mens vi hiver etter pusten på toppen, samtidig som vi hiver av oss belter, sko, penger og mobiler til nok en sikkerhetssjekk, ser vi at gate 4 er tom og damen der står og teller over allerede innleverte boardingkort fra de som kom tidsnok. Båndet på scanneren går sakte og mannen bak ser svært interessert ut i det deformede fargebildet på skjermen hans. Vi skynder oss å plukke opp våre eiendeler etterhvert som de dukker opp sakte med sikkert på den andre siden, og spurter bortover mot gate 4. Vi håper at farten vår skal få henne til å innse at det er nyttelest å stoppe oss så vi nærmest slenger ferdig revne ombordstigningskort til henne mens vi roper Asante, takker for oss og løper videre. Bortetter langgangen oppdager Tim at han med en hånd holder den vide buksen sin oppe, mens beltet, en kameraveske og en pose lett fuktige badehåndklær som vi ikke fikk plass til i kufferten, er i den andre hånden. I kavet ved scanneren glemte han å ta på seg beltet, men det er ikke tid til å stoppe å kle på seg nå. Men akk, raskt oppdager vi at i enden av landgangen er det bare et åpent hull og ikke noe fly, og irritasjonen over å være så nære skyller over oss. Helt til en overvåken sjel skotter ned på bakken under og ser den lave bussen stå der med motoren i gang. Da er det enda Hope, tenker vi og spurter ned trappen så godt belter og tøy holder og smetter rett inn på bussen. Heldigvis ser vi kjente fjes fra køen noen minutter tidligere og forstår vi ihvertfall er på rett buss.

Vel fremme ved flyet har vi fått på belte i buksa, rettet på håret og kan anstendig, men fremdeles med høy puls, klatre opp de åtte trinnene til propellflyet som står klart. "Oh, it's you again", hører vi en kjent stemme si og ser rett opp på det smilende fjeset til Simon, flyverten som for litt siden vinket oss farvell da vi landet. Det går opp for oss da at flyet vi nå skal videre med er nøyaktig det samme som vi kom med fra Zanzibar for en kort stund siden. Mens vi tar plass omtrent på de samme setene som for litt siden (for reisesyke-posene mangler i lommene forran) slår det oss at om mannskapet i Precisison Air hadde opplyst oss, og flere av de andre reisende, om at de som skulle videre til Kilimanjaro kunne ha blitt sittende i flyet, hadde vi spart oss og skrankepersonalet for denne kaotiske turen terminalen rundt. I verste fall hadde vi ikke rukket dette flyet, som vi heller ikke visste at vi skulle rekke, og måtte ha blitt værende på flyplassen til neste sikre avgang som nå ikke ville være før om 4 nye timer. For et flyselskap med mottoet "You are why we fly" undrer vi på om de ville ha sluppet unna med færre flygninger om de hadde hatt bedre oversikt over hvor de reisende skulle. Samtidig orker vi ikke engang å tenke på om bagasjen vår har hatt samme runde ut og inn av flyet eller om den har fått være ombord hele tiden, men registrerer heller at vi presses ned i setet idet Precision PW430 letter fra bakken helt presist, men likevel tolv minutter etter skjema. I luften, bryr vi oss heller ikke om at den amerikanske studenten med lesebrett nå sender sms med mobilen sin mesteparten av tiden vi flyr nordvestover. I stedet får vi servert saftige smørbrød og kald drikke av Simon som vi nyter i lange drag mens vi ser toppen av Kilimanjaro nærme seg mellom propellene på flyet.

Det er ikke før vi er klare for innflygning at Tim kommer på at han har helt glemt å ringe sjåføren som vi ville skulle hente oss. Tiden på terminalen i Dar ble plutselig mye mer hektisk enn vi hadde tenkt, og nå har vi ingen avtalt transport hjem de 4 milene til Moshi. Men vel ute av ankomsthallen, med all vår bagasje inntakt, strømmer flere lokale drosjesjåfører mot oss og tilbyr tur til byen. Vi switcher over til kiswahili og får lokal takst i shilling fremfor å måtte betale i amerikanske dollar som turister må ut med. Koffertene går akkurat inn i bagasjerommet på den lille sedanen. Og med en Arsenal-Gunners wounderbaum hengende fra speilet, er vi på nytt på vei, men denne gangen i en bil der dørene bare kan åpnes fra utsiden og setebeltene er til pynt. Det er da vi oppdager at PW430 (flyet med samme farger som en banan) faktisk landet helt etter oppsatt tid og at vi kommer hjem uten noen form for forsinkelse, men en lang historie rikere. Og av og til er det verdt å få med seg...

Vi er alle brødre

Noe av det som er fasinerende når man er ute og reiser er ikke bare de nye luktene, lydene og smakene, men spesielt møtene med andre mennesker man treffer på underveis. Gjester her er en velsignelse, eller, wageni ni baraka som de sier her i Tanzania. Når vi går langs med veien hilser man alltid på den som kommer imot. På bussen setter man seg gjerne rett ved der det sitter folk fra før (og ikke på setet lengst vekk som på Sørlandsruta) og slår av en prat om været (ønsket om mer regn), familiemedlemmer som er syke, om gleden med barn som står på eksamen, om ManU's siste kamp osv. Når vi biler gjennom små landsbyer kommer barn løpende og vinkende og folk kommer bort til bilen for å hilse på om vi stopper. Noen ganger kan det riktignok være litt slitsomt når vi har stoppet kun for å finne en busk å tisse bak, og ikke har tenkt å legge opp til en større konversasjon med noen, og det like etter rasler i andre busker og ut kommer det så en gjetergutt eller to, noen damer som bærer ved, eller en kar på sykkel.

Det er ufattelig hvor fort mennesker her nede kan dukke opp ut av intet. Men Tanzanianerne er gjestfrie og stolte av landet sitt og er glade når det kommer reisende hit som vil oppleve det. De er stolte av språket. Kiswahili står, til tross for at det er påvirket av arabisk, engelsk, tysk og stammespråk, sterkt i øst-Afrika og som snakkes mer korrekt her enn i nabolandene. De er stolte av Kilimanjaro og de andre fjellene, dyrene som det finnes så mange av her, de mange naturressursene (gull, kopper, edelstenen Tanzanite), og ikke minst historien. Tanzania er et av de mest fredelig land i Afrika der ulike religioner og kirkesamfunn lever side om side, og selv løsrivelsen fra engelskmennene, sammenslåingen av de mer enn 120 stammene til et land med èn leder skjedde relativt smertefritt (ihvertfall om en sammenligner med naboland og andre land i Afrika som enda har store interne konflikter.) Dette er Tanzanianerne stole over, og dette er de glade for at vi andre (enten vi er her for 2 uker eller 2 år) kommer for å se og oppleve selv. Derfor er de også litt nysgjerrige i hvem denne reisende er og derfor går mange av hilsningsfrasene på hvor man kommer fra, hvor man skal, hva man arbeider med osv.

Noen ganger er disse møtene i en slik form at det ikke er tid eller rom for at det blir noen lengre samtaler av dem, enten fordi vi må haste videre selv, eller fordi vi kan ha komemt i prat med gateselgere som egentlig bare ønsker å selge deg 20 armbånd til special-price-for-you-rafiki. Når de merker at en ikke engang vil ha èn, haster de videre til neste nordeuropeer. Andre ganger, når begge har mer tid kan man bli stående å prate lenger, stotrende på kiswahenglish eller på god engelsk.

Ett av disse korte men likevel minneverdige møtene fant sted nå i påsken på østkysten av Zanzibar. Som mange reisende til krydderøyen hadde også vi et par netters stopp i Stone Town. Den gamle byen står på UNESCOs liste over verneverdige steder og er en fasinerende by med en labyrint av smale smau og gater, flotte hus i stein og mur med lukt av kardemomme, anis, nellik og pepper og med gjenkjennelig arkitektur fra araberlandene etter mangfoldige år som handelssted.

Før solnedgang, når dagens gjøremål er unnagjort, bader guttene i sjøen ved den gamle bymuren og vi andre kan nyte nypresset saft fra sukkerrør eller grillet akkar mens vi ser dem stupe ned i det varme salte havet.

Her har en gutt surret to tomme plastflasker rundt livet med beltet sitt slik at de fungerer ypperlig som badering.

Byen er varm, fuktig og het. Alle steinbyggene absorberer varmen fra den sterke solen på dagen og selv når kvelden kommer står luften og dirrer i gatene og vann som lekker ut fra pakkningsløse kraner og sprukne bøtter damper fort vekk. Vi som ikke er vant til denne hete luften peser og tørker svette fra fjeset og steder på kroppen aldri trodde det var mulig å svette fra. Da er det godt å kunne smette inn på en av de mange internett cafeene hvor aircondition kjøler oss ned og blåser det fuktige tøyet litt tørrere, om enn så bare til vi er ute på gaten igjen.

Vi trenger ikke gå langt før vi tilbudt å kjøpe varme maiskolber fra en som kommer trillende gjennom trange gater med sine hjemmelagede grill. Prisen? Tsh 500 for en halv kolbe, 800 for en hel.

Men i et svakt hett øyeblikk blir vi fristet til å tro at Stone Town er kalt opp etter de stadig flere rusede selgerne som vandrer gatelangs med slappe batikk-bilder og sjanglende halsbånd de selv aldri hadde vært i stand til å få rundt halsen så stoned som de er... Men disse er ikke Zanzibarere selv, men i all hovedsak arbeidsløse unge menn som nå har kommet seg med fergen over fra fastlandet til Zanzibar for å prøve lykken der ettersom det er hardere konkurranse når flere og flere strømmer til den stadig voksende Dar Es Salaam. Oeyboerne, 99 % muslimer, er like forferdet over disse raverne som vi er, og synes det er trist at de er blitt mer og mer synlige i gatene, spesielt på kvelden. Samtidig er Stone Town fremdeles et sted det er trygt å gå ute etter at det er mørkt. På fastlandet er det ikke alltid så lurt for oss å prøve seg på slikt.

På en liten cafe med møbler malt i rikelige pastell-farger og der hvitkalkede vegger er dekortert med brukskunst fra resurkulert jernskrap, blir vi sittende å se på de andre gjestene mens vi venter på maten vi har bestilt. Et solbrunt par, begge med dreads i håret, barbeint og med fiskebeins-smykker rundt halsen har bestilt salat. Han, med frittvoksene skjegg (i 36c og 85 % luftfuktighet..) slår knyttneven mot hjertet og så knoke-mot-knoke hilsen til servitøren som om det var en rituell rasta-hilsen. Kanskje det var det. Vi ser den unge studinen som ser lettet ut av å ha påske-fri i 3md men oppgitt etter en meningsløs praksis i helsesektoren på fastlandet og som, endelig, har fått kjæresten fløyet inn for anledningen. De er i sin egen verden. På et bord lenger borte, også i en egen verden, sitter en barmfager dame fra nordeuropa med lyse krøller og sommerhvit kjole. Sammen med henne er en spenstig tanzanianer midt i 20-årene hun har funnet for ferien, halvparten hennes alder, med grønn singlet og blå shorts. Tærne hennes berører leggene hans lett mens de snakker om jobbene de har, andre steder. De suger sakte av sugerørne på de store kalde passionfruit smoothiesene de har kjøpt, og bytter glass med hverandre av og til, som om det var ulik smak på dem. Han ser litt mer brydd ut enn henne, som om han har vaert i samme situasjon for ikke så lenge siden, og er redd for at noen skal oppdage at han deler mer en bare bordet med denne damen. Etter en stund er høres bare surklingen når glassene tømmes for saftig frukt, og før vi merker det har hun betalt drikken for dem begge før de er ute i heten for eventyr.

Vi derimot, blir sittende lenge, og vente. I bakgrunnen hoeres myk jazz fra den Sør-afrikanske gruppen Freshly Ground, og vi bestiller likegodt en kopp nykvernet kaffe også. Omsider kommer maten, i store porsjoner. Vel forsynte tar vi drosje i 45-50 min til øst-kysten og til hotellet vi har bestillt.

Zanzibar har et mylder av hoteller og lodger, alt fra de små familiedrevne med enkel standard der innehaverne spiser måltidene sammen med gjestene, til de mindre kjede-hotellene med proff service og gjester fra mange land. I tillegg har det i de siste årene (desverre) dukket opp en rekke svære all-inclusive resorts, spesielt italienske, der turistene kommer i egne chartrede fly fra Roma og der alt er betalt i lire (dvs Euro) på forhånd slik at ingenting tilfaller lokalmiljøet på Zanzibar.

Vårt hotell denne gang var i midtsjiktet. Og for unike $ 60 pr. natt fikk vi vår egen bungalow på stranden, stor frokost buffet og nytt liveband til en rikholdig middag ute ved bassenget under stjernehimmelen hver kveld. Selv om $ 60 er en meget god pris utgjoer den samtidig en betydelig kostnad for en familie på 4, som ønsker å bli noen netter. Mange vi har møtt her i Tanzania har vansker med å forstå at vi europeiske turister (for vi regnes stadig som det selv om vi lønnes av og betaler 30% skatt til Tanzania) også må nedprioritere andre ting og velge å spare penger til en slik ferietur. For mange virker det som vi pr. definisjon har en lommebok som er utømmelig.

På fjære sjø samler kvinnene seg på de grunne områdene der de planter og høster tang. Pinner stikkes ned i den hvite sanden og en tynn sen strekkes til en ny pinne 5-10 meter lenger borte. Mellom de parallelle radene går kvinnnene, godt påkledde med fargerike kangaer, frem og tilbake og luker bort vissne blad, fester på friske skudd og høster gode klaser med frisk tang som i sekker fraktes til mottak og klaregjøres for eksport til bl.a Kina der den brukes både til mat og i produksjon av kosmetikk.

På stranden står ofte unge, sterke, ivirge karer som skal selge skjell, smykker, båtturer med dhow, eller andre ting de kan by på. Flere av dem er Kenyanere som i mange tilfeller er flinkere (les: bedre engelsk-kunnskaper og mer pågående) selgere enn flere av Zanzibarerne. Mellom gjerdet på hotellet og strandkanten står de og venter på de som er på vei fra den ene til den andre siden. Det minner nesten om utelekene "Hauk og due" eller "Fisken i det røde hav" når de målrettet naermer seg en lyserød turist med hotellets håndkle over skulderen.

En slik dag, møtte vi der på stranden en masaai, David Ole. Masaaiene holder egentlig til på steppene nordvest for Arusha, ikke langt fra der vi bor. Så å se dem på stranden er like unaturlig som å se en kystfisker fra Søgne vandrende med dregg og pilk på åsene rundt Røros. Samtidig er masaaiene de mest populære (natte-) vaktene hoteller og lodger har ettersom de er kjent for å være modige og til å stole på. Dessuten, er det mennenes oppgave i flere år å vokte verdier i form av familiens kyr og geiter. Som nomader er masaaiene heller ikke så opptatt av materielle dipedutter og lar seg ikke friste til å stikke unna med ting. Ole er faktisk også et masaai navn, og ettersom vi nesten er naboer og også kjenner folk fra vår "stamme" med hans navn kom vi fort i prat. Mens solen steker issen og relfekterer dets sterke lys i den melis-lignende sanden blir vi stående der i vannkanten og snakke om været, jobben og fremtiden. Han er i slutten av 20-årene, slank og høy som masaai-menn er, sendt til kysten av sin far for å selge masaai-souvenirer som skal bringe penger tilbake til familien. Med utdannelse til og med vg1 har han god engelsk og forteller stolt at han har best spenst av alle masaaiene på denne stranden. David Ole inviterer oss bort til sin lille bod der det på et skilt av driv-ved og hvit maling  står "IKEA Zanzibar". Men ikke har vi penger med i badeshortsen og ikke er vi klare for perlesmykker eller oljemaleri denne dagen, så vi takker nei til tilbudet men blir stående.

David Ole er rolig, smilende, og har masse av tid. Haraka haraka haina baraka (= i hastverk finnes ingen velsignelse). Han er selvsikker og vet at om han maser og stresser oss blir vi ukomfortable og vil skynde oss tilbake til hotellet. I stedet spørr han om familen vår og om vi har nytt fra hjemtraktene hans rundt Kilimanjaro mens vi gjentatte ganger under samtalen håndhilser eller klasker håndflatene sammen i en liten "high five". Det er når vi kjenner at skuldrene svir at vi forstår vi har stått lenge i solen og at vi må avbryte samtalen for enten å kjøle oss ned i saltvannet eller finne frem alovera-gel. David Ole tar et godt tak i den solbrune men likevel lyse underarmen til Tim og holder den inntil sin egen som er dekket av et bredt armbånd av hvite perler og utbryter med nok et stort smil; "Asante. Thank you for this talk. You know, my friend, we are all brothers, but with different mothers". Og når vi tenker litt stort på det så kan han jo ha ganske rett.

Selv om vi nok aldri treffer David Ole igjen, er det er slike møter vi husker best, der vi blir minnet om at gjester er en velsignelse og at en fremmed bare er en venn en ikke har blitt helt kjent med enda. Og i dette blogginnlegget, som i et møte her i Tanzania, er det ikke alltid nødvendigvis viktig med et stort sluttpoeng eller at det må fattes en besluttning eller at noe må konkluderes, men det viktige er møtet i seg selv og at man har klart å sveipe innom mange andre saker på veien, og det er jo en berikelse verdt.