Banana Airlines

Det er kanskje litt urettferdig å bruke navet til den norske popgruppen fra Storkmarknes som hadde sine største hits på midten av 80-tallet, i en beskrivelse av et av Tanzanias største flyselskap. Precision Air, med sin impala antilope logo på flyhalen, flyr mer enn en 800.000 mennesker årlig (10 ganger så mange som årlig flyr til/fra Kjevik). Rutene går hovedsakelig mellom 9 større flyplasser i Tanzania, men Precision Air tilbyr også ruter til fire naboland, samt Sør-Afrika. Samtidig er det ikke fritt for at det spøkes godt med flyselskapet som er kjent for å alltid ha presise avganger; flyene letter presist så snart de er klare til å ta av... Oftere kanselleres ruter, men Tim har også opplevd å komme til flyplassen tidlig, bare for å få høre at de har satt opp et ekstra fly vi kan ta om vi vil komme frem litt tidligere enn planlagt. Og det kan jo være en god ting i blant.

Vi har heller ikke noe å si på tilbudet av drikkevarer om bord, nøtteposen eller de saftige sandwichene vi har fått servert på flygningene. Flyvertinnene har med stort smil om munnen, pent antrukket i flyselskapets farger i gult, hvitt og gønnt alltid ønsket oss velkommen om bord og velkommen igjen. Selv om vi ikke har prøvd hverken flytevest eller nødutganger har vi alltid, og på forskriftsmessig måte, blitt forklart både på engelsk og kiswahili hvor de er og hvordan de skal brukes. Det er derfor med litt undring at følgende opplevelse, som der-og-da ikke akkurat opplevdes som "En glad calypso om våren", kunne istedkomme:

Klokken er 10:30 og det er halvannen time til flyavgang med PW421 fra Zanzibar via storflyplassen i Dar Es Salaam med PW430 til Kilimanjaro International Airport (den offisielle flyplasskoden JRO er det ingen som kjenner til så alle bruker forkortelsen KIA. Flyplasskoden KIA viser forøvrig til Kaiapit på Papua New Guinea, men dit flyr ikke Precision Air, enda). Vi står bakerst i kø for innsjekking. Køen beveger seg nesten stillestående fremover, og vi svetter godt i den varme fuktige luften selv om vi står i skyggen under halvtaket som dekker denne delen av innsjekkingsterminalen.

Det er bare skranke nr.1 som er åpen. I skranke nr. 2, som er tom for reisende, sitter tre ansatte i grønn-gul-hvit uniform og stirrer tomt på skjermen de har forran seg. Over dem henger det en Precision Air plakat i en snor som viser at denne skranken er tiltenkt de som skal reise med PW421 via Dar og deretter videre med PW4485 til Nairobi. Bak dem, oppetter en støttepillar, står det en whiteboard-tavle der dagens avgangstider er skrevet med slapp tusj. Noen våkne solbrune turister med sekk og gitar på ryggen langt fremme i køen der vi står prøver seg på en diskret manøver mot høyre til den ledige skranken ved siden der det også står PW421. Men bakfra jumper det frem nok en hvit-grønn-gul'en som forklarer at de som skal til KIA må holde seg til skranke 1. Og med ett ble håpet om få fortgang i køen og raskt komme inn i den airconditionerte delen av avgangshallen brått slukket. Omsider, når det er 33 minutter igjen til avgang var det vår tur. - Pass og billetter takk, hiv all bagasje samlet opp på denne vekten. Den viste 58kg totalt, fordelt på 4stk. Datamaskinen som raskt ville ha spydd ut både boardingkort og bagasjelapper var sluknet av varmen, så alt måtte bli skrevet for hånd, med tusj. Våre kolli blir båret bak skranken og plassert i en krok med annen bagasje. Også de har håndskrevne lapper på. Flyet fra Dar vi først var booket på viser seg å være innstilt så vi får beskjed om at vi blir ombooket på en flight som går derfra 2 timer senere. Tim vurderer å sende en sms til sjåføren som vi vil skal hente oss med bil på KIA, men ettersom vi nå plutselig får lang ventetid i Dar, kan det heller gjøres senere.

Vi tar med våre ombordstigningskort og beveger oss til området for sikkerhetsjekk. Av med sko, belter, klokker og alt annet vi frykter kan gi pipende utslag. Det er fristende å driste seg til å la en liten mynt, eller til og med en mobil, ligge igjen i lommen for å sjekke om scanneren piper når vi går gjennom detektorbuen. Men i frykt for at vi skal få bekreftet at den rett og slett bare står til pynt og at alle kan ta med hva de vil gjennom, tømmer vi alle lommer og håper at alle de andre reisende tenker som oss. Dessuten, hun med security uniformen ser ganske morsk ut der hun står med armene i kors. En slik dondre er det ikke verdt å provosere om hun har en dårlig dag.
Vel inne i ved ventehallen for gate 1-4 (samme hall for de fire gatene som er på flyplassen) merker vi at aircondition-anlegget er i ustand, og nok har vært det en stund for luften der er tett og varm. Det er mange ledige stoler, og vi ser at det nok skyldes at de fleste passasjerene står inne bak glassveggen til inderen som driver souvenirbutikken der det blåser kald svalende og frisk luft fra det enste anlegget som ser ut til å virke. Utgiftene til innkjøp av maskinen må de ha tjent inn på kort tid for alle finner noe de kan handle for å stå der lengst mulig.
Over høytaleranlegget blir en flyavgang ropt opp. Ingen ser ut til å forstå hva som blir sagt, men ettersom tiden er moden og det ikke er noen andre fly enn et av Precision Airs propellfly utenfor finner alle de reisende, både vi som skal til KIA og de som skal videre til Nairobi frem de håndskrevne lappene og begir seg mot utgangen. Ingen har dårlig tid og alle labber i feriemodus ut på den dampende asfalten og opp stig-trappen bakerst.

Men inne i den trange kabinen hersker det et behersket kaos. Alle oppdager nå at ingen har fått oppgitt seteplasser, og det blir en kamp om å sitte ved vinduet eller å slippe å sitte ved vinduet. Noen familier blir spredt over hele flyet, flyvertinnen prøver med stoisk ro å omrokkere på menn som allerede leser aviser og damer med store håndvesker for at barn og voksne fra samme slekt skal slippe å ha mer enn 2-3 seter mellom seg. Men i den smale og lave midtgangen er det omtrent bare en som kan reise seg om gangen, blir det fler blir det kork, så det er et pusslespill å få det til. Omsider har alle fått en plass og mellom oss sitter en en jente på knappe 5 år som er så spe at selv om setebeltet hennes er strammet helt inn er det slark rundt livet hennes. På andre siden sitter en nordamerikaner og scroller nedover lesebrettet han har funnet frem. På de tre fremste radene sitter viktige menn i mørke dresser. Vi lurer på om de har betalt ekstra for komme seg først inn i flyet eller om de kanskje bare har blitt sittende fra forrige tur nå som de hadde plasser samlet.

Motoren ruser, propellene svirrer rundt fortere og fortere og når gummi-klossene som var plassert forran hjulene er tatt bort gynger vi sakte bortover taxebanen. Når impala-damen er ferdig med å peke ut hvor nødutgangene og sikkerhetsbrosjyrene er oppdager vi at flere av passasjerene befinner seg i ivrige samtaler på sine mobiltelefoner. Men mens vi lettere paniske prøver å fange blikket til den grønn-gul-hvite damen for å hinte om de mange Blue- eller Blackberry brukerne, samtidig som vi fantaserer om fortyrrelser på kommunikasjonsnettet og krøll på radaren, ser vi at flyet vårt allerede står på enden av rullebanen med rusende motor. Blikket vårt blir ikke møtt. Når vi omsider begynner å bevege oss forover igjen oppdager vi at vi faktisk ventet på et annet fly som først måtte gjøre seg ferdig med sin landing på den samme rullebanen vi var i enden av. I det bakken forsvinner under oss og vi stiger opp over svaiende kokospalmer og skrikende minareter sender vi piloten en varm tanke med takk for at han tross alt ventet med å ta av til de andre hadde landet. Under oss ser vi hvite dhow-seil som krysser i medvind, og vi ser lysende øyer med grønne ringer av korall og klart saltvann rund.

Flyturen til Dar er kort. 15 min etter avgang får vi beskjed om rette opp stolryggen (på de som lot seg legge bak), feste setebeltet og gjøre klar for landing. Vel nede på bakken etter en bommulsmyk landing, gjør vi oss klare til å komme ut av flyet med all håndbagasje.

Det kimer i telefoner og når lyset med setebeltet omsider er slukket står mennene med mørke dresser allerede i midtgangen og er klare til å komme seg ut. Det er den eneste gangen vi vet om at Tanzanianerne er utolmodige. Mens vi venter på at det skal bli vår tur plukker Johannes med seg 7-8 reisesyke-poser fra lommene i stolryggene der vi har sittet. Kjekt å ha i bilen når vi er på langtur. Flyverten, som har et navneskilt i blank messing på brystet hvor det står Samuel på, takker smilende for at vi ble med på denne turen og ønsker oss rutinemessig velkommen tilbake.

Flyet vårt har stanset på en egen sektor av den internasjonale flyplassen, så vi må ta buss til terminalen. Alle, også de dresskledde som kjempet seg først ut, blir vi stående ute i solsteken mens vi venter på videre transport. Like etter at sistemann har kommet seg ned den bratte trappen fra flykroppen kommer bussen, bred og så lav så vi nesten ikke trenger løfte bena for å gå ombord. Det er utrolig at alle som var i flyet som da virket fullpakket nå med enkelthet får plass i bussen. Etter en rolig kjøretur på 2-300 meter settes vi av ved en inngang til terminalen merket "International arrivals" For oss som har bodd i dette landet en stund lar vi oss egentlig ikke affisere av det som kan virke som manglende/feil skilting. Selv om det kunne hende vi faktisk var komme til ankomsthallen for internasjonale flygningner kunne det like godt hende at skiltet hang feil og skulle vært tatt ned for lenge siden under en eller annen ombygning av terminalen.

Skiltet hang ikke feil. Innenfor skyvedørene er det plakater med "Welcome to Tanzania", plakater med løver, strender og snøkledd fjelltop. På bord og hyller ligger det bunker med små blå kort som skal fylles ut for immigrasjonsmyndighetene. Mens mange av de første som kom seg inn hiver seg over kort og kulepenner vandrer vi videre innover mot lukene der passkontrollørene pleier å sitte. Bortsett fra en, der det sitter en vakt i stram uniform, er de alle lukene tomme. Uten blått kort velger vi oss ut en passasje forbi en tom luke og pluttselig er vi inne i ankomsthallen. Til venstre, bak store skyvedører, er utgangen der vi ser ivrige drosjesjåfører med røde ID-kort rundt halsen stå og speid etter reisende de kan bile inn til Dar for overpris. Rett frem er det 3-4 stillestående bagasjebånd som slynger seg som svarte puff-addere i den fliselagte hallen. Bagasjen fikk vi sjekket helt frem til KIA. Tror vi. Skal vi vente ved båndet for å se om kolliene våre kommer? Vi velger å stole på at bakkemannskapet på Zanzibar har klart å henge rett lapp på rett koffert og at deres kolleger her i Dar har klart å tyde kodene slik at koffertene flyttes videre til flyet vi skal med. Spørsmålet er bare hvor vi skal gå nå... Borte til høyre, bak en utrangsjert security-scanner, ser vi et lite gult skilt der det står "Transit". Vi ser ingen pil som viser retning. Først når vi kommer bort dit ser vi at det går en teppelagt korridor derfra rundt et hjørne og forbi en rekke administrative kontorer. Ut fra ett av kontorene ser vi en hånd peke oss videre innover som om den visste vi stod der og ikke var helt sikre hvor dette bar. Korridoren er så smal at vi må gå på linje. Rundt et nok et hjørne, forbi et kopirom og et toalett, rundt et hjørne til og plutselig er vi rett ved avgangshallen der andre reisende står i kø for å scanne bagasje før de kan gå inn i innsjekkingsterminalen. En av de ansatte i sikkerhetssjekken vinker oss frem, som om vi var V.I.P.s som nettopp hadde kommet ut gjennom en hemmelig Harry Potter tunnell. Vi føler oss slik. Av med belter og sko. Alt legges i fargerike kurver av myk plast. Mynter og mobiler denne gangen også.

Omsider er vi inne i avgangshallen med 10-11 innsjekkingsskranker på rekke og rad. Få er betjente. Vi regner vi har god tid ettersom vi fikk vite at vi ble satt på et senere fly, men ettersom vi likevel må ha nytt ombordstigningskort er det bare å stille seg i kø igjen. Her er det ingen som vinker oss frem og vi blir stående stille lenge. En mann i mørk dress rusler rolig men selvsikkert forbi køen og frem til skranken der 4-5 av de hvit-grønn-gule svinser mellom to skranker merket "Precision Air - Kilimanjaro". I stedet for å ta den ledige skranken til venstre merket "Business class" stiller han seg ved siden av en britisk dame som endelig er ferdig i "Economy" der vi også håper å rekke frem en gang. Vi står for langt bak til at våre oppgitte blikk og trøtte sukk over denne køsnikeren lar seg oppdage helt der fremme. De som står helt forran tenker nok at jo fortere han er ferdig jo fortere blir det deres tur. Men vi roer oss når vi legger merke til at de ansatte bak skranken faktisk klarer å betjene to-tre kunder samtidig og at køen faktisk går fremover. Når det er vår tur ser vi samtidig at vi er de siste. - Flyet deres har allerede begynt ombordstigning  og gaten lukkes om 4 minutter, får vi opplyst. Med undrende blikk og på halvt kiswahili og engelsk prøver vi å forklare at deres kolleger en time tidligere hadde gitt oss beskjed om at flyet var kansellert og at vi måtte ta en senere fly. - Vi har fremskynnet den senere avgangen til nå. Vil dere ta dette eller vente til i kveld? Vi skynder oss å bekrefte at vi gjerne tar flyet nå og får raskt ett ombordstigningskort. Det tilhoerer ett av barna. - Det ser ut som om flyet er fullt, dere andre får vente til neste, sier skrankemannen. Men etter våre høylytte men beherskede protester mot barn som må reise alene, oppsplitting av familie osv får vi pluttselig hele fem boarding kort til. Det viser seg at to av dem er tiltenkt et australsk par som har kommet sent og plutselig stod bak oss men som ble betjent samtidig, uten at vi fikk det med oss i kampens hete. - Dersom gaten er stengt allerede får dere komme tilbake og få nye til senere, roper de etter oss mens vi sprinter innover i hallen og opp en rulletrapp som selvsagt ikke går.

Det er ingenting som er så tungt som å gå opp en rulletrapp som står stille. Mens vi hiver etter pusten på toppen, samtidig som vi hiver av oss belter, sko, penger og mobiler til nok en sikkerhetssjekk, ser vi at gate 4 er tom og damen der står og teller over allerede innleverte boardingkort fra de som kom tidsnok. Båndet på scanneren går sakte og mannen bak ser svært interessert ut i det deformede fargebildet på skjermen hans. Vi skynder oss å plukke opp våre eiendeler etterhvert som de dukker opp sakte med sikkert på den andre siden, og spurter bortover mot gate 4. Vi håper at farten vår skal få henne til å innse at det er nyttelest å stoppe oss så vi nærmest slenger ferdig revne ombordstigningskort til henne mens vi roper Asante, takker for oss og løper videre. Bortetter langgangen oppdager Tim at han med en hånd holder den vide buksen sin oppe, mens beltet, en kameraveske og en pose lett fuktige badehåndklær som vi ikke fikk plass til i kufferten, er i den andre hånden. I kavet ved scanneren glemte han å ta på seg beltet, men det er ikke tid til å stoppe å kle på seg nå. Men akk, raskt oppdager vi at i enden av landgangen er det bare et åpent hull og ikke noe fly, og irritasjonen over å være så nære skyller over oss. Helt til en overvåken sjel skotter ned på bakken under og ser den lave bussen stå der med motoren i gang. Da er det enda Hope, tenker vi og spurter ned trappen så godt belter og tøy holder og smetter rett inn på bussen. Heldigvis ser vi kjente fjes fra køen noen minutter tidligere og forstår vi ihvertfall er på rett buss.

Vel fremme ved flyet har vi fått på belte i buksa, rettet på håret og kan anstendig, men fremdeles med høy puls, klatre opp de åtte trinnene til propellflyet som står klart. "Oh, it's you again", hører vi en kjent stemme si og ser rett opp på det smilende fjeset til Simon, flyverten som for litt siden vinket oss farvell da vi landet. Det går opp for oss da at flyet vi nå skal videre med er nøyaktig det samme som vi kom med fra Zanzibar for en kort stund siden. Mens vi tar plass omtrent på de samme setene som for litt siden (for reisesyke-posene mangler i lommene forran) slår det oss at om mannskapet i Precisison Air hadde opplyst oss, og flere av de andre reisende, om at de som skulle videre til Kilimanjaro kunne ha blitt sittende i flyet, hadde vi spart oss og skrankepersonalet for denne kaotiske turen terminalen rundt. I verste fall hadde vi ikke rukket dette flyet, som vi heller ikke visste at vi skulle rekke, og måtte ha blitt værende på flyplassen til neste sikre avgang som nå ikke ville være før om 4 nye timer. For et flyselskap med mottoet "You are why we fly" undrer vi på om de ville ha sluppet unna med færre flygninger om de hadde hatt bedre oversikt over hvor de reisende skulle. Samtidig orker vi ikke engang å tenke på om bagasjen vår har hatt samme runde ut og inn av flyet eller om den har fått være ombord hele tiden, men registrerer heller at vi presses ned i setet idet Precision PW430 letter fra bakken helt presist, men likevel tolv minutter etter skjema. I luften, bryr vi oss heller ikke om at den amerikanske studenten med lesebrett nå sender sms med mobilen sin mesteparten av tiden vi flyr nordvestover. I stedet får vi servert saftige smørbrød og kald drikke av Simon som vi nyter i lange drag mens vi ser toppen av Kilimanjaro nærme seg mellom propellene på flyet.

Det er ikke før vi er klare for innflygning at Tim kommer på at han har helt glemt å ringe sjåføren som vi ville skulle hente oss. Tiden på terminalen i Dar ble plutselig mye mer hektisk enn vi hadde tenkt, og nå har vi ingen avtalt transport hjem de 4 milene til Moshi. Men vel ute av ankomsthallen, med all vår bagasje inntakt, strømmer flere lokale drosjesjåfører mot oss og tilbyr tur til byen. Vi switcher over til kiswahili og får lokal takst i shilling fremfor å måtte betale i amerikanske dollar som turister må ut med. Koffertene går akkurat inn i bagasjerommet på den lille sedanen. Og med en Arsenal-Gunners wounderbaum hengende fra speilet, er vi på nytt på vei, men denne gangen i en bil der dørene bare kan åpnes fra utsiden og setebeltene er til pynt. Det er da vi oppdager at PW430 (flyet med samme farger som en banan) faktisk landet helt etter oppsatt tid og at vi kommer hjem uten noen form for forsinkelse, men en lang historie rikere. Og av og til er det verdt å få med seg...