Vi er alle brødre

Noe av det som er fasinerende når man er ute og reiser er ikke bare de nye luktene, lydene og smakene, men spesielt møtene med andre mennesker man treffer på underveis. Gjester her er en velsignelse, eller, wageni ni baraka som de sier her i Tanzania. Når vi går langs med veien hilser man alltid på den som kommer imot. På bussen setter man seg gjerne rett ved der det sitter folk fra før (og ikke på setet lengst vekk som på Sørlandsruta) og slår av en prat om været (ønsket om mer regn), familiemedlemmer som er syke, om gleden med barn som står på eksamen, om ManU's siste kamp osv. Når vi biler gjennom små landsbyer kommer barn løpende og vinkende og folk kommer bort til bilen for å hilse på om vi stopper. Noen ganger kan det riktignok være litt slitsomt når vi har stoppet kun for å finne en busk å tisse bak, og ikke har tenkt å legge opp til en større konversasjon med noen, og det like etter rasler i andre busker og ut kommer det så en gjetergutt eller to, noen damer som bærer ved, eller en kar på sykkel.

Det er ufattelig hvor fort mennesker her nede kan dukke opp ut av intet. Men Tanzanianerne er gjestfrie og stolte av landet sitt og er glade når det kommer reisende hit som vil oppleve det. De er stolte av språket. Kiswahili står, til tross for at det er påvirket av arabisk, engelsk, tysk og stammespråk, sterkt i øst-Afrika og som snakkes mer korrekt her enn i nabolandene. De er stolte av Kilimanjaro og de andre fjellene, dyrene som det finnes så mange av her, de mange naturressursene (gull, kopper, edelstenen Tanzanite), og ikke minst historien. Tanzania er et av de mest fredelig land i Afrika der ulike religioner og kirkesamfunn lever side om side, og selv løsrivelsen fra engelskmennene, sammenslåingen av de mer enn 120 stammene til et land med èn leder skjedde relativt smertefritt (ihvertfall om en sammenligner med naboland og andre land i Afrika som enda har store interne konflikter.) Dette er Tanzanianerne stole over, og dette er de glade for at vi andre (enten vi er her for 2 uker eller 2 år) kommer for å se og oppleve selv. Derfor er de også litt nysgjerrige i hvem denne reisende er og derfor går mange av hilsningsfrasene på hvor man kommer fra, hvor man skal, hva man arbeider med osv.

Noen ganger er disse møtene i en slik form at det ikke er tid eller rom for at det blir noen lengre samtaler av dem, enten fordi vi må haste videre selv, eller fordi vi kan ha komemt i prat med gateselgere som egentlig bare ønsker å selge deg 20 armbånd til special-price-for-you-rafiki. Når de merker at en ikke engang vil ha èn, haster de videre til neste nordeuropeer. Andre ganger, når begge har mer tid kan man bli stående å prate lenger, stotrende på kiswahenglish eller på god engelsk.

Ett av disse korte men likevel minneverdige møtene fant sted nå i påsken på østkysten av Zanzibar. Som mange reisende til krydderøyen hadde også vi et par netters stopp i Stone Town. Den gamle byen står på UNESCOs liste over verneverdige steder og er en fasinerende by med en labyrint av smale smau og gater, flotte hus i stein og mur med lukt av kardemomme, anis, nellik og pepper og med gjenkjennelig arkitektur fra araberlandene etter mangfoldige år som handelssted.

Før solnedgang, når dagens gjøremål er unnagjort, bader guttene i sjøen ved den gamle bymuren og vi andre kan nyte nypresset saft fra sukkerrør eller grillet akkar mens vi ser dem stupe ned i det varme salte havet.

Her har en gutt surret to tomme plastflasker rundt livet med beltet sitt slik at de fungerer ypperlig som badering.

Byen er varm, fuktig og het. Alle steinbyggene absorberer varmen fra den sterke solen på dagen og selv når kvelden kommer står luften og dirrer i gatene og vann som lekker ut fra pakkningsløse kraner og sprukne bøtter damper fort vekk. Vi som ikke er vant til denne hete luften peser og tørker svette fra fjeset og steder på kroppen aldri trodde det var mulig å svette fra. Da er det godt å kunne smette inn på en av de mange internett cafeene hvor aircondition kjøler oss ned og blåser det fuktige tøyet litt tørrere, om enn så bare til vi er ute på gaten igjen.

Vi trenger ikke gå langt før vi tilbudt å kjøpe varme maiskolber fra en som kommer trillende gjennom trange gater med sine hjemmelagede grill. Prisen? Tsh 500 for en halv kolbe, 800 for en hel.

Men i et svakt hett øyeblikk blir vi fristet til å tro at Stone Town er kalt opp etter de stadig flere rusede selgerne som vandrer gatelangs med slappe batikk-bilder og sjanglende halsbånd de selv aldri hadde vært i stand til å få rundt halsen så stoned som de er... Men disse er ikke Zanzibarere selv, men i all hovedsak arbeidsløse unge menn som nå har kommet seg med fergen over fra fastlandet til Zanzibar for å prøve lykken der ettersom det er hardere konkurranse når flere og flere strømmer til den stadig voksende Dar Es Salaam. Oeyboerne, 99 % muslimer, er like forferdet over disse raverne som vi er, og synes det er trist at de er blitt mer og mer synlige i gatene, spesielt på kvelden. Samtidig er Stone Town fremdeles et sted det er trygt å gå ute etter at det er mørkt. På fastlandet er det ikke alltid så lurt for oss å prøve seg på slikt.

På en liten cafe med møbler malt i rikelige pastell-farger og der hvitkalkede vegger er dekortert med brukskunst fra resurkulert jernskrap, blir vi sittende å se på de andre gjestene mens vi venter på maten vi har bestilt. Et solbrunt par, begge med dreads i håret, barbeint og med fiskebeins-smykker rundt halsen har bestilt salat. Han, med frittvoksene skjegg (i 36c og 85 % luftfuktighet..) slår knyttneven mot hjertet og så knoke-mot-knoke hilsen til servitøren som om det var en rituell rasta-hilsen. Kanskje det var det. Vi ser den unge studinen som ser lettet ut av å ha påske-fri i 3md men oppgitt etter en meningsløs praksis i helsesektoren på fastlandet og som, endelig, har fått kjæresten fløyet inn for anledningen. De er i sin egen verden. På et bord lenger borte, også i en egen verden, sitter en barmfager dame fra nordeuropa med lyse krøller og sommerhvit kjole. Sammen med henne er en spenstig tanzanianer midt i 20-årene hun har funnet for ferien, halvparten hennes alder, med grønn singlet og blå shorts. Tærne hennes berører leggene hans lett mens de snakker om jobbene de har, andre steder. De suger sakte av sugerørne på de store kalde passionfruit smoothiesene de har kjøpt, og bytter glass med hverandre av og til, som om det var ulik smak på dem. Han ser litt mer brydd ut enn henne, som om han har vaert i samme situasjon for ikke så lenge siden, og er redd for at noen skal oppdage at han deler mer en bare bordet med denne damen. Etter en stund er høres bare surklingen når glassene tømmes for saftig frukt, og før vi merker det har hun betalt drikken for dem begge før de er ute i heten for eventyr.

Vi derimot, blir sittende lenge, og vente. I bakgrunnen hoeres myk jazz fra den Sør-afrikanske gruppen Freshly Ground, og vi bestiller likegodt en kopp nykvernet kaffe også. Omsider kommer maten, i store porsjoner. Vel forsynte tar vi drosje i 45-50 min til øst-kysten og til hotellet vi har bestillt.

Zanzibar har et mylder av hoteller og lodger, alt fra de små familiedrevne med enkel standard der innehaverne spiser måltidene sammen med gjestene, til de mindre kjede-hotellene med proff service og gjester fra mange land. I tillegg har det i de siste årene (desverre) dukket opp en rekke svære all-inclusive resorts, spesielt italienske, der turistene kommer i egne chartrede fly fra Roma og der alt er betalt i lire (dvs Euro) på forhånd slik at ingenting tilfaller lokalmiljøet på Zanzibar.

Vårt hotell denne gang var i midtsjiktet. Og for unike $ 60 pr. natt fikk vi vår egen bungalow på stranden, stor frokost buffet og nytt liveband til en rikholdig middag ute ved bassenget under stjernehimmelen hver kveld. Selv om $ 60 er en meget god pris utgjoer den samtidig en betydelig kostnad for en familie på 4, som ønsker å bli noen netter. Mange vi har møtt her i Tanzania har vansker med å forstå at vi europeiske turister (for vi regnes stadig som det selv om vi lønnes av og betaler 30% skatt til Tanzania) også må nedprioritere andre ting og velge å spare penger til en slik ferietur. For mange virker det som vi pr. definisjon har en lommebok som er utømmelig.

På fjære sjø samler kvinnene seg på de grunne områdene der de planter og høster tang. Pinner stikkes ned i den hvite sanden og en tynn sen strekkes til en ny pinne 5-10 meter lenger borte. Mellom de parallelle radene går kvinnnene, godt påkledde med fargerike kangaer, frem og tilbake og luker bort vissne blad, fester på friske skudd og høster gode klaser med frisk tang som i sekker fraktes til mottak og klaregjøres for eksport til bl.a Kina der den brukes både til mat og i produksjon av kosmetikk.

På stranden står ofte unge, sterke, ivirge karer som skal selge skjell, smykker, båtturer med dhow, eller andre ting de kan by på. Flere av dem er Kenyanere som i mange tilfeller er flinkere (les: bedre engelsk-kunnskaper og mer pågående) selgere enn flere av Zanzibarerne. Mellom gjerdet på hotellet og strandkanten står de og venter på de som er på vei fra den ene til den andre siden. Det minner nesten om utelekene "Hauk og due" eller "Fisken i det røde hav" når de målrettet naermer seg en lyserød turist med hotellets håndkle over skulderen.

En slik dag, møtte vi der på stranden en masaai, David Ole. Masaaiene holder egentlig til på steppene nordvest for Arusha, ikke langt fra der vi bor. Så å se dem på stranden er like unaturlig som å se en kystfisker fra Søgne vandrende med dregg og pilk på åsene rundt Røros. Samtidig er masaaiene de mest populære (natte-) vaktene hoteller og lodger har ettersom de er kjent for å være modige og til å stole på. Dessuten, er det mennenes oppgave i flere år å vokte verdier i form av familiens kyr og geiter. Som nomader er masaaiene heller ikke så opptatt av materielle dipedutter og lar seg ikke friste til å stikke unna med ting. Ole er faktisk også et masaai navn, og ettersom vi nesten er naboer og også kjenner folk fra vår "stamme" med hans navn kom vi fort i prat. Mens solen steker issen og relfekterer dets sterke lys i den melis-lignende sanden blir vi stående der i vannkanten og snakke om været, jobben og fremtiden. Han er i slutten av 20-årene, slank og høy som masaai-menn er, sendt til kysten av sin far for å selge masaai-souvenirer som skal bringe penger tilbake til familien. Med utdannelse til og med vg1 har han god engelsk og forteller stolt at han har best spenst av alle masaaiene på denne stranden. David Ole inviterer oss bort til sin lille bod der det på et skilt av driv-ved og hvit maling  står "IKEA Zanzibar". Men ikke har vi penger med i badeshortsen og ikke er vi klare for perlesmykker eller oljemaleri denne dagen, så vi takker nei til tilbudet men blir stående.

David Ole er rolig, smilende, og har masse av tid. Haraka haraka haina baraka (= i hastverk finnes ingen velsignelse). Han er selvsikker og vet at om han maser og stresser oss blir vi ukomfortable og vil skynde oss tilbake til hotellet. I stedet spørr han om familen vår og om vi har nytt fra hjemtraktene hans rundt Kilimanjaro mens vi gjentatte ganger under samtalen håndhilser eller klasker håndflatene sammen i en liten "high five". Det er når vi kjenner at skuldrene svir at vi forstår vi har stått lenge i solen og at vi må avbryte samtalen for enten å kjøle oss ned i saltvannet eller finne frem alovera-gel. David Ole tar et godt tak i den solbrune men likevel lyse underarmen til Tim og holder den inntil sin egen som er dekket av et bredt armbånd av hvite perler og utbryter med nok et stort smil; "Asante. Thank you for this talk. You know, my friend, we are all brothers, but with different mothers". Og når vi tenker litt stort på det så kan han jo ha ganske rett.

Selv om vi nok aldri treffer David Ole igjen, er det er slike møter vi husker best, der vi blir minnet om at gjester er en velsignelse og at en fremmed bare er en venn en ikke har blitt helt kjent med enda. Og i dette blogginnlegget, som i et møte her i Tanzania, er det ikke alltid nødvendigvis viktig med et stort sluttpoeng eller at det må fattes en besluttning eller at noe må konkluderes, men det viktige er møtet i seg selv og at man har klart å sveipe innom mange andre saker på veien, og det er jo en berikelse verdt.