Hårfint

Å komme med langt lyst hår til denne delen av verden kan by på noen utfordringer for det er få frisører som tørr å begi seg ut på frisering av annet enn det krusete afro håret. Når sant skal sies er Tanzanianske kvinner veldig opptatt av hår og frisyrer og skifter til stadighet. Det er frisørboder over alt, men for mange er det like god hjelp å gå til en mor, søster eller en vennine. Det er utrolig hvor mange ulike måter håret kan flettes i, eller rettes helt ut med rettetang. Her er hushjelpen vår, Happiness, som både har en flott frisyre og et flott navn. Hun kommer stadig med ny og like imponerende dandering.

Vi derimot prøver å hjelpe oss selv så godt vi kan. Mens guttene setter seg i badekaret eller ute på plenen, setter hårklipperen på 4mm og lar den gli rolig over hodebunnen, er det ikke så lett for jentene. Vi har fått erfare at å bade mye i kloret bassengvann over tid endrer en lys blond hårfarge til blondt med markant grønnskjær. For å unngå å bli helt Shrek er gode råd dyre, og ett av dem er å vaske håret i ketchup. Eddik-syren i ketschup skal da fjerne grønnfargen. Av ulike grunner ble det bare med den ene gangen. Kort tid etter fikk vi tilsendt en egnet shampo samt badehette fra Norge.

Andre ganger er det andre utfordringer. Men takket være en julepakke med rett utstyr, en stor porsjon godt mot og en rolig søndag formiddag kunne vi sette oss ut på terrassen og bleke striper i Elins hår. Tim fikk først øvet seg få å fiske ut hår med heklenål av en plasthette, mens Elin spent måtte sitte rolig og se opp mot Kilimanjaro. Etterpå gjaldt det å gnikke inn nok lys gugge i det som var heklet ut. Nesten 5 timer (!) senere var vi ferdige, og kunden var svært fornøyd, mens en lettet amatør-frisør med stive skuldre og såre fingre lot seg imponere over de som har dette som yrke. Prisen for oppdraget var varm hjemmelaget rabarbrapai, og det var virkelig verdt jobben.

Om noen lurer på hvordan det ferdige resultet ble, så legger vi ikke ut bilde av det her. Dere får komme og se selv.

6. klasse på ekskursjon

Alle klassene her på International School Moshi drar ut på ekskursjon i området i løået av skoleåret. Denne gangen var det M1 (dvs. 6. klasse) som skulle ut til Lake Manyara og Lake Eyasi ved Rift Valley for å lære mer om hvordan mennesker og natur forandrer seg i dette området. Det er ikke langt herfra til Olduvai, "menneskets vugge", hvor de eldste spor (3 mill. år) fra mennesker er funnet. På denne ekskursjonen skulle elevene skrive rapport om hvordan nasjonalparker er i endring, gjennom et år, og over lengre tid, samt hvordan to av stammene i området har tilpasset seg nye endringer i samfunnet. Her er Johannes i full gang med å fylle ut "dette-dyret-har-jeg-sett"-skjemaet. Men like viktig som å registrere dyr, planter og vannområder, var det å registrere i hvilke omgivelser disse befant seg i. Rapporten skulle presenteres når elevene kom tilbake på skolen.

Her er en typisk elefant i Lake Manyara National Park. De kan kommunisere med hverandre på mer enn 1 km avstand ved å trampe i bakken. De liker seg blant småskog der de både finner skygge, og kan spise gress, blader og rive av bark fra trærne.

Lake Manyara og Lake Eyasi er veldig godt kjent for et rikt fugleliv pga gode våtmarksområder. Her står to klassekammerater og speider etter flodhest som kjøler seg ned i gjørmevannet. Når flodhestene blir stresset blir fargen på svetten rød.

Utsikt over Lake Manyara National Park. Parken ligger ved foten av Rift Valley. Ca 300 millioner år siden var det flatt land her med fire store vulkaner som stod tett sammen. Da de fikk utbrudd kollapset to av vulkanene og en svært stor del av landområdet rundt sank rett ned (en forkastning) slik at det ble dannet en stor langsgående "vegg" som ruver i landskapet. Lake Manyara er også kjent for å ha løver som kan klatre i trærne, men de så klassen ingen av denne gangen.

Her smiler vi til kamera mens en liten apekatt sitter i buskene rett bak, og smiler med (klikk på bildet for å forstørre litt).

Ved Lake Eyasi bor Hadzabe stammen. De er den enste stammen igjen i Afrika som fremdeles er jegere og samlere. Her er fire gutter som har sine egne piler og buer.

Hos Hadzabeene er det bare mennene som får lov til å jakte og lage pil og bue, og bare damene som får lov til å bygge hus. Før i tiden lærte guttene å jakte allerede når de var i 5-6 års alderen, men nå er de gjerne 11-12 og lærer å jakte på apekatter, fugler og dikdik (liten antilope). Mange ser at det er viktig å gå på skole, men ikke alle har anledning. Før i tiden brukte de bare dyreskinn til klær, men nå kan de gjerne bruke dongeri shorts. Hovedkosten består av dyrekjøtt (ikke hyener og bøfler) og frukt. Før i tiden kunne de gifte seg når de var 15-16 år, men nå er de oftest rundt 20 år. Hadzabeene har ingen ene-leder for stammen, men tar avgjørelser sammen. Dersom en Hadzabe blir syk drikker de en egen type medisin de lager selv. De tror på Solen (faren) og Månen (sønnen). Ettersom de ikke bruker almanakk eller kalender ser de på farger på blomster, trær og himmelen for å angi årstid. Utfra dette kan de vite når de skal feire bursdag og feks. bryllupsdager. Hadzabeene har ikke vært så flinke til å tenke på ressursene og hvor mye de jakter, for av og til kan det bli for få av en art i det området de jakter i.

Her lærer elevene fra ISM å skyte med pil og bue som Hadzabeene laget. Johannes byttet 1kg sukker for en ekte bue. På buene er det små dotter med dyrehår (som en liten souvenir) for hvert dyr som er blitt skutt med akkurat den buen. På Joahnnes sin bue er det 22 dotter med bavianpels.  

Smeden har en veldig viktig jobb hos Hadzabeene. Han kan lage pilspisser, arbånd, smykker, verktøy og bestikk. Han kan også smelte om noe for å lage noe annet. Her hjelper Johannes til med å blåse luft med belgen inn til de glødende kullbitene. Det var tungt å presse luft gjennom.

Her er noe av det smeden kan lage:

Pilspissene har mothaker på som gjør at dersom man treffer et dyr må man skjære i kjøttet rundt hele pilspissen for å få den ut. Pilspissen festes på pilen med sener fra dyrene. Jegeren kan ta gift på om de vil, den finner de fra sevjen fra en spesiell tresort. Men de bruker bare gift på store dyr.

Hadzabeene bor i små stråhytter med rammer av greiner og pinner. Når de tenner bål inne i hytta siver røyken inn i veggene og taket og hindrer at mygg, edderkopper og insekter blir der. De kan enkelt tenne bål ved å snurre en pinne raskt mellom hendene.

I samme området bor også Datoga stammen. De har lave hus som nesten er gravet ned i bakken for at det skal være litt kjøligere der. De har ofte dyrene boende inne i den ene delen av huset. Mannen bor sammen med guttene i et eget hus, mens kona bor med døtrene i en eget hus ved siden. En Datoga mann kan gjerne ha flere koner, men da får de hvert sitt hus. De kan brygge eget øl i en kalabas (gresskar-krukke).

Disse Datogene hadde et eget lager av rødløk som de spiser sammen med maisgrøten (ugali) de lager.

Datogadamene barberer hodet slik at det ikke skal bli så varmt på hodet. Dessuten er det lettere å holde hodet rent og i tillegg vannsparende når en slipper å måtte vaske ofte med mye vann, shampo og balsam...

Alle må hjelpe til med å passe på småsøsken.

På turen lå ISM-elevene i medbrakte telt. Om natten kunne de høre hyener som skrek, det hørtes nesten som spøkelses-latter med ekko.  

Hjelp, er den farlig?

Med regnet kommer det mange insekter frem. Og etter insektene kommer små gnagere, og etter dem kommer slangene. For en liten stund siden oppdaget vi plutselig denne krabaten på kjøkkengulvet:

Dette var faktisk den første slangen vi har sett "live" siden vi kom. Kunne det være en black mamba baby? eller en mini spitting kobra? eller en av de 200 andre giftige slangeartene? Med en feiekost i den ene hånden og en stort tomt Nutella-glass nærmet vi oss sakte og mens vi lurte på hvor nærmeste sted vi kunne få motgift var (i etterkant lærte vi at det ligger 80 km vestover). Slangen fikk vi måkt opp i glasset og mens pulsen sank til resertempo kunne vi konstatere at ingen var blitt bitt.
Det viste seg da, men litt hjelp utenfra, at vi hadde fått en "Flower pot blind snake" i hus. Dette lærte vi er en interessant skapning, og kanskje en av de minst farlige slangene i hele verden! De er nesten helt blinde, skimter bare lys, og lever nede i jorden, som en meitemakk. (uff det var lite tøft å skrive...) der de lever av larver og egg fra maur og termitter. Det som imidlertid er litt spesielt med slike Flower pot blind snakes er at de ikke trenger en partner av motsatt kjønn for å formere seg. Alle Flower pot blind snakes som det er forsket på har vært hunner. De kan legge egg eller føde levende unger, der alle barna (opp til 8 stk i hvert kull) er også hunnkjønn og en-eggete, dvs genetisk like.
Med denne kunnskapen var det ikke rart vi fikk slangen ut på gulvet igjen slik at den (hun) kunne posere for kamera sammen med Johannes.

Snøen på Kilimanjaro

Etter en god del overraskende regn og vind i det siste (med svært mange påfølgende lange strømbrudd) har Kilimanjaro fått en flott kappe med nysnø. Utsikt fra hagen i går:

Til tross for dette minsker snøen på Kilimanjaro drastisk. Om snøsmeltingen forstetter med like stor fart som det har vært de siste 15 år, forventes det at toppen blir fri for snø i 2030. Årsaken til netto reduksjon av snø er at denne delen av Afrika rett og slett får mer høytrykk med tørrere luft og dermed mindre nedbør. Det betyr altså at smeltingen, spesielt i tørketiden går som normalt, men at det kommer mye mindre tilførsel av regn og snø i regntiden og i kaldetiden (mai-august) da snøkappen egentlig skal vokse så den har noe å tære på i varmetiden.
Men altså, noen dager med kraftig regn og uvær gav et flott syn her forleden. Så får vi se hvor lenge det varer. Uværet var forøvrig så kraftig at flere klatregrupper ikke fikk gå opp, og andre grupper som var på vei måtte snu. Sammenlign gjerne med bildet vi tok av toppen 18. oktober 2010.

Øst for toppen Kibo (5895 moh) ligger den taggete toppen Mawenzi (5149 moh).

Kilimanjaro er en stratovulkan som hadde sitt siste utbrudd for 360.000 år siden, men det var registrert vulkanskaktivitet der for 200 år siden. Mawenzi er nå en død vulkan, mens Kibo er en sovende vulkan og kan få utbrudd dersom det skulle opparbeide seg et stort nok trykk i magma feltene som bare ligger 400 meter under toppen. Men uansett hvor lenge vi skulle bli i Moshi, vil vi nok ikke oppleve det. Og det er kanskje like greit å heller kunne nyte toppen slik den er nå.