Det som har stått igjen er å få fikset det elektriske anlegget ettersom batteriene har vært utladet om morgenen, og dashbordet sporadisk har lyst opp som julekveld når vi har vært på kjøretur. Vi fikk anbefalt Tanzanianeren med det norsk-klingende navnet Frank (som også betyr "åpen/oppriktig" på engelsk) og han tok gladelig i mot oppdraget forrige søndagskveld. De siste dagene har han fartet inn og ut av campus her med bilen, bilbatterier og kabler. I går kveld kom han stolt tilbake og sa noen ledningsfeil nå var rettet opp, men at vi måtte ha 2 nye bilbatterier ettersom cellene i de vi hadde var ødelagt. Litt underlig synes riktignok vi da det ene var et såkalt vedlikeholdsfritt batteri.
I ettermiddag dro Tim til byen og kjøpet to nye vedlikeholdsfrie bilbatteri og satte dem i motoren. På første forsøk startet bilen og den store dieselmotoren malte som et afrikansk kattedyr. Bilen fikk stå litt på tomgang, før den ble kjørt litt opp i bakken bak huset der den ble parkert. En av vaktene her pleier å få noen Tsh for å vaske bilen inni og utenpå, og med såpevann og svamp satte han i gang. Tim gikk tilbake til huset og la seg på terrassen hjemme for å slappe av etter helgen og vente på at bilen skulle bli leveringsklar.
Det tok ikke mange minuttene før den sindige vakten kom løpende så slagstøvler og bøtter fòr gjennom luften. ”Mr. Hope, Njoo! Njoo!, Haraka (kom!, fort) – and bring the car keys”. Med bilnøklene i hånden sprintet Tim (på nytt. – Se forrige innlegg) opp der bilen stod parkert.
Det utrolige var at mens vakten hadde vasket over de støvete setene i bilen hadde motoren startet av seg selv (hørte vi "ny ledningsfeil"?) og kjørt fremover 4-5 meter i 1. gir før den brått krasjet i et tre. Da vi kom frem, stod den og kjempet seg fremover som om det prøvde å komme gjennom den store stammen. Tim åpent bildøren, og med dørhåndtaket i den ene hånden (for det løsnet helt), satte han nøkkelen i tenningen for å slå av motoren. Men det hjalp jo ikke for tenningen var jo allerede av… Løsningen var å få opp panseret, og bruke skiftenøkkelen til å demontere ledningene på batteriene slik at motoren døde.
Vakten, som ellers er så plettfri og samvittighetsfull stod helt fjetret og fortvilet å så på sjefens bil som nå hadde en bulket forskjerm og knust hjulbue. Vi andre begynte bare å le. Tårene har vi brukt opp for lenge siden.
Det ironiske er at de gangene vi har hatt lyst til å ta en tur med bilen har den ikke alltid ville gå. Men nå, da den stod stille og med bilnøklene 40 meter unna, startet den opp av seg selv og dro av sted.
”Trolldom?” sa Tim spøkefullt til vakten, ”Nei”, svarte han, ”Denne gangen var det mekanikeren!”
