Regnet, som alle venter på, er forsinket. Det betyr hyppige sand-stormer og konstant støvete veier, og med åpent lasteplan betyr det at etter endt tur har alle brunt veistøv i hår, nese og ører. Men så lenge det er likt for alle gjør det jo ikke så mye... Dessuten, er man på tur så er man på tur!
Det er underlig hvordan små avstander her kan ha store variasjoner i nedbør. Like ved foten av Kilimanjaro der vi bor er det frodig og grønt, mens det bare 50km unna der vi er på var på vei, er nærmest helt tørt. Bøndene som bor her prøver etter beste evne å gjøre klar åkerne til det store regnet som de venter på. Hakkene går gjevnt for å holde dreneringskanaler åpne og ugress borte. Maisen er sådd, og spirer såvidt. Plantes den for tidlig og det ikke kommer skikkelig jordbløyte vil avlingen visne bort før regnet kommer. Venter man til regnet kommer er det for sent, for store rengskyll vil vaske bort og begrave frø og spirer og da er åkeren tom når regnet omsider gir seg. Det er et årlig sjansespill for mange av bøndene her. Noen ganger planter de ut på åkeren til forskjellig tid slik at de uansett vil ha noe avlig som klarer seg.
Stor er da overgangen fra å ha bilt i tørt støv på 40-50 min på humpete vei til å komme til Maji moto, de varme kildene. Som en liten oase midt ute på steppene, under store gamle trær, ligger det et lite basseng der varmt krystallklart vann kommer opp med sterk strøm fra en kilde dypt ned i bakken. Det er utrolig og helt fascinerende. Johannes er første mann uti. Det ryktes om krokodiller, men de skal (eventuelt) holde seg til mye lenger nede i elven, som forøvrig strekker seg 25-30km fra denne kilden. I trærne rundt er det rikt fugleliv, i vannet masse småfisk som smånapper nysgjerrig i huden på bena.
Ingrid finner frem en medbrakt signalgrønn badering, og jumper ute. Like etter har det samlet seg en liten gruppe mannlige tilskurere, som i mangel på annet å gjøre (de kunne sikkert ha hjulpet kvinnene i maisåkeren) bruker dagen til å få med seg hva mzunguene gjør av merkelige saker i og rundt kulpen.
Vi trør i gang med en rekke leker og konkurranser. Tautrekking blir en populær aktivitet. Her er internat-pappaene i kamp mot internat-mammaene så støvet står. Kampen var hard og det var nok bare mennenes ekstra kroppstyngde som til siste avgjorde kampen ...
Damene, derimot, gikk seirende ut av konkurransen hvem-kan-gå-lengst-med-en-flaske-sand-ballanserende-på-hodet. Det var helt imponerende å se hvordan de klarer å gå med dette på hodet som om det var det enkleste i verden. Men så får de trening med å bære bør på hodet fra de er småjenter.
Etter noen runder med slå-på-ringen, der både barn og voksne deltok, hadde ungene egne leker også.
Og enda flere skuelystne fulgte med, på beskjeden avstand, på de merkelige aktivitetene "byfolket" drev på med.
Som på utflukter i Norge, hadde vi også med oss drikke og niste; bananer, ananas, epler, pizza, kake, kaffe og brus.
