lørdag 24. desember 2011

God Jul

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt
:/: Lønnlig i blant de oss går. :/:
(Norsk)

Usiku mtakatifu!
Wengine walala
wakeshao ni Yosefu tu
na Maria waliomlinda
:/: Yeso wmana wa mungu :/:
(Kiswahili)

Noite de paz! Noite de amor!
Dormem todos em redor.
Em Belém Jesu nasceu,
Rei de paz, da terra e céu,
:/: Nosso Salvardor é Jesus, Senhor :/:
(Portugisisk)

Stilla natt, heliga natt.
Världen all slumrar still.
Ensamt vakar det heliga par.
Hulda barnet med ljuvligt namn
:/: Slumrar i moderlig famn :/:
(Svensk)

Silent night! Holy night!
All is calm, all is bright,
Round yon virgin Mother and Child!
Holy Infant, so tender and mild,
:/: Sleep in heavenly peace! :/:
(Engelsk)

Stille nacth, Heilige nacht,
David's zoon lang verwacht.
Die miljoenen eens zalingen zal
Wordt geboren in Bethlehems stal.
:/: Hij, der schepselen heer, :/:
(Hollandsk)

Douce nuit, sainte nuit
Dans les cieux, l'astre luit.
Les mystère annoncé s'accomplit.
Cet enfant sur la paille endormi,
:/: C'est l'amour infini, :/:
(Fransk)

Jouluyö! Johlayö!
Päättynyt kaikk' on työ,
Kaks vain valveill' on puolisoa
lapsen herttaisen nukkuessa,
:/: seimikätkyessään :/:
(Finsk)

 Agia nikta mas prosmeni
sti mikri tin eklisia
apo olous ine girismeni
ke me agapi ine thosmeni
as yiortasoume ksana
Thiksa osana
(Gresk)

Noeche de paz, noeche de amor,
Todo duerme en derredor.
Entre sus astros que esparcen su luz
Bella anunciando al niñito Jesus
:/: Brilla la estrella de paz :/:
(Spansk)

fredag 16. desember 2011

Verre enn T.I.A.

Å bo i et annet land kan både være eksotisk, spennende og gi en stor varig opplevelse. Det kan også være veldig frustrerende. Så frustrerende at det hender i blant at man får lyst å forlate stedet sporenstreks. Sette seg på første fly, la alt bare ligge igjen. Bli borte og ikke en gang drømme om å komme tilbake.

Noen ganger kan frustrasjonen bunne i misforståelser, f.eks at folk ikke kommer til avtalt tid. "T.I.A" sier noen her for å forklare hva som skjer, "This Is Africa" - og de kan ha rett i at i mange tilfeller lever dette kontinentet (med stor fare for kontinents-generalisering) sitt eget liv, for her kan tiden stå stille mens resten av verden haster av sted i en retning kanskje ikke alltid selv vet hvor går. Her i Tanzania begynner tidsregningen for døgnet kl. 6 om morgenen (ikke ved midnatt som i Norge). Det betyr at saa mbili [klokka 2] er kl 08. Dersom du avtaler at vaktmesteren skal komme kl. 16, og du sier "come at 4", kan han gjerne tolke det som saa nane [klokka 4] som er kl. 22... eller kl. 10, alt etter om du husker å spesifisere om det gjelder morgen eller kveld. Men slike misforståelser lærer man seg fort å ordne opp i. Etter 2-3 mnd.

Verre er det når en føler at andre prøver å utnytte det at en er turist her. For selv om vi har formell arbeids- og oppholdstillatelse, betaler 30 % skatt til Tanzania, har ansatt en hushjelp og dermed er med å forsørge hennes familie, handler lokale matvarer på markedet og står i kø med alle de andre her for å fylle bensin på en bil som lokale "mekanikere" har inne til ny reparasjon titt-og-ofte, blir vi sett på som turister. Vi skiller oss riktig nok ut fra de ekte turistene som vi også med stor enkelthet kan se på et kvartals avstand der de går med "I climbed Kilimanjaro"-safarihatt på, har en sekk på ryggen eller på magen (som i så fall betyr vi-har-noe-verdifult-i-sekken-som-vi-ikke-tørr-å-ha-ute-av-synet-selv-på-vår-egen-rygg), stor drikkeflaske i hånden halvfull med vann, og lett røde og varme i kinnene og på skuldrene som bare skjules av en lys topp med spagetti-stropper. Så turist er vi ikke. Dessuten kan vi språket bedre og bedre. Vi kan alle de riktige hilsningsfrasene, kan gjøre oss forstått og kan med enkelthet forhandle når pirattaxi-sjåføren krever Tsh 9000 for et tur vi vet vi ikke trenger å betale mer enn Tsh 3000 for. Vi kan prute ned prisen på en saftig mango fra kr.3 stykket til 2 kroner med et smil uten at selger blir misfornøyd eller fornærmet av en krones tapt fortjeneste. (Selv om det for så vidt også kan bety at vi likevel ikke burde betalt mer enn 1,50 pr stykk.) Dessuten har vi over tid klart å parere alle gateselgerne som skal gi oss special price rafiki! såpass mange ganger at de nå husker oss igjen og lar oss være i fred, med mindre de har tatt en god støyt lokal sprit og ikke ser forskjell på oss og en amerikansk turist med kamera på magen og pengetasken godt bulende ut under beltelinningen (stereotypi igjen). Slike scener kjenner vi nå til og lar oss hverken hisse oss opp av eller forbause over. Vi vet at TIA.

Verre er det med de som vet hvem vi er, og som har pønsket ut noen trekk for å tjene seg noen bunker shilling, spesielt like før det er helg og barene har nattåpent. I skrivende stund regner vi med at de fleste i Norge merker stresset og jule-kaoset som hører midtre del av desember til. For litt siden opplevde vi et hjule-kaos her i bedagelige Moshi. Elin og Tim hadde igjen lånt en bil av en kollega (skal ikke en gang nevne hvorfor vi ikke kunne bruke vår egen) for å ta en rask tur ned til sentrum for å handle frukt på markedet og se om vi kunne finne et vaffeljern. Vi fant en ledig parkeringsplass på double-road (hovedgaten med 2 felt i hver retning), like ved gatehjørnet. Praktisk, for det gjør det enkelt å kjøre inn og enkelt å kjøre ut etterpå. Her i Tanzania finnes det ikke parkometer. Det ville ikke fungert om det stod stolper med penger inni bortover gatene. I stedet har kommunen ansatt en horde parkeringsvakter som med oransje refleksvest og blå kvitteringsblokk i hånden vokter sin sektor med falkeblikk og er ved bilen din uansett hvor og når du parkerer. Alltid smilende, men med myndig blikk, prøver de alltid å selge deg et dagskort som gir parkering i hele byen frem til saa kominamoja jioni (= 11 på kvelden, dvs kl. 17 på ettermiddagen) for hele Tsh 500 (kr. 1.70). Det er også mulig å kjøpe et kort med parkering for 1 time til 60 øre, men det gir selgeren mindre provisjon. Vi kjøper dagskort og spør forsikkerhets skyld om vi kan stå parkert der vi står. Karibu, haina shida. får vi til svar og er glade for at det ikke skal by på problemer. 15 minutter senere er vi på vei tilbake fra markedet med en kurv bugnende av avokado, blomkål, tomat og banan til samme pris som for 2 times parkering på Sandens kjøpesenter i Kristiansand. Men ved bilen står det mye folk, og i plassen foran der det før stod en liten hvit Toyota, står det nå en stor oransje kranbil med en kjetting hengende like foran vår fremste støtfanger. Vi får bryskt fortalt av kransjefen og hans 5-manns team at vi har feilparkert og at de tauer bilen dersom vi ikke betaler dem med en gang. Enda flere folk stimler sammen rundt oss.

Det er midt på dagen og mange i gatene. Litt action med noen mzungu-turister kan jo gi en god historie ved middagsbordet om kvelden tenker mange, og stimler enda tettere sammen. Vi prøver først å smile, late som om vi er med på leken. Til vi forstår de mener alvor. Så prøver vi å argumentere med alle swahili ordene vi kan med at vi tross alt har kjøpt billett, kjenner byen, kan språket (nesten), og har parkert der før. Men vi snakker for døve gutte-ører og de begynner å feste kjettingen deres  på bilen vår. - De bare bløffer, roper noen. - Sett dere inn i bilen og kjør, sier noen andre. - Prut på prisen først, hører vi også noen si. Alle velmenende råd, velger vi å tro. Med mindre noen prøver å villede oss for å se hva som skjer. Vi speider etter parkeringsvakten vår, men hun er nå sporløst borte og da kan vi ikke bruke henne som vitne i vår sak om at vi hadde fått tillatelse til å stå der.

- Dere har ikke parkert mellom stripene i feltet, og bakhjulet står for nærme krysset, sier kran-piraten, Men vi kan ikke se annet enn èn strek i den slitne asfalten. Sand og støv dekker alt annet. Ikke ønsker vi å lage noe show i byen, ikke ønsker vi å betale noen i lommen rett på gaten, ikke ønsker vi å bli tauet, ikke ønsker vi å kjøre til taubil-sentralen på den nedre delen av byen heller. Vi ønsker bare å komme oss bort derfra. I folkekavet på gatehjørnet stiger temperaturen utover de 29c som allerede er i luften. Det endre med at Tim tar tak i en av kranbil torpedoene og hiver ham inn i bilen i den tro at da kan vi lettere komme oss unna uten at kjettingen låses til bilen. - Yippi, roper noen fra fortauet, -Å nei, hører vi andre stønne. Selv er vi for stresset til å vite om de roper av omtanke, eller av at noen av dem har vunnet/tapt et veddemål. Det skulle ikke forundre oss om det var noen av tilskuerne som både fikk seg et godt show og samtidig tjente seg en slant på å ha veddet hva utfallet ble.


Vi smetter ut i trafikken igjen, og ser kran-monsteret forsvinne i bakspeilet. -Vi kjører heller rett hjem, sier Tim til den uønskede passasjeren i baksetet, - vi har to barn alene hjemme. (men unnlater å si at de er 12 og 15...). Men da blir han tverr og med brysk stemme dirigerer han oss på den humpete veien til kranbil-stasjonen. Selv om vi blir beordret inn sålporten stopper vi demonstrativt utenfor. Kommer bilen innenfor, er vi redd kan det ta lang tid, og koste mye, før vi får den ut igjen.

For å gjøre en lang historie litt kortere var vi inne på kontoret i flere omganger for å prøve de samme argumentene som på gatehjørnet. Etter en liten stund kom tau-bilen vi hadde kjørt fra i sentrum og prøvde på nytt å få festet kjetting til støtfangeren vår for å true med å trekke bilen inn porten. Vi fikk valget mellom å betale Tsh 30.000 (ca 100 kroner) uten kvittering, eller hele Tsh 50.000 med kvittering. Vi ville ikke gi dem gleden av å få penger rett i egen lomme, og slang demonstrativt 5 ti-tusenlapper på disken, fikk kvitteringen og spant ut grusveien og opp på hovedveien igjen og rett hjem.
I mange tilfeller er Tanzanianerne fleksible og finner alltid en løsning så lenge man selv kan smile og ikke synlig la seg hisse opp av det som skjer. Samtidig elsker tanzanianerne litt drama, skuespill og action. Men det er i situasjoner der korrupsjonen og hivet etter penger overskygger alt annet, og en opplever at det hel er en innøvd plan at man lett kan gi opp. Senere fikk vi høre at det var godt mulig parkeringsvakten bevisst ikke hadde bedt oss flytte bilen da hun så vi parkerte. I stedet kunne hun først få sin fortjeneste fra billetten, deretter kunne hun tjene seg noen ekstra shilling når hun ringte kranselskapet og tipset dem om at det stod en bil for nærme et gatehjørne i hennes sektor. Det er på slike dager en har mest lyst å sette seg på et fly hjem. Ikke fikk vi kjøpt vaffeljern heller.

lørdag 10. desember 2011

Adventstid

Selv om vi våkner opp kl. 06 til 23c og ser temeraturen stige 9-10 grader utover dagen, gjør vi det vi kan for å komme inn i førjulsstemning og følge de samme juleforberedelsene som vi ville hatt om vi var i Norge. Vi hører på julemusikk fra NRK's julemusikk-kanal, tenner stearinlys når det er blitt mørkt (av og til ekstra dersom strømmen har gått). I tillegg har vi vært uten smør noen dager, men det var mest fordi vi ikke fikk tatt bilen til butikken fordi den stod på verksted.

Elin er flink og ivrig på å pynte inne og ute. Velkommen inn i vårt hus nå i adventsiden:

For en ukes tid siden var det er julemarked her på campus. Mange kunstnere, foreninger og lag i Moshi-regionen kom og solgte sine varer.  Det var kaffebønner fra Kilimanjaro plantasjene, batik, småkaker, kranser, malerier, trefigurer osv osv. I tillegg var det flere som solgte julepynt preget av små perler slik masaaiene lager smykker til seg selv. Da fikk vi kjøpt et lite juletre og en remse stjerner til å henge på netting-døren inn til stuen. 
 

Med tilgang til de rette ingredienser har Elin trommet i gang flere bakelag. Både vi og våre gjester har hatt stor glede av pepperkake-figurene vi tok med fra Norge. Her går det i engler, mann- og koneformer, stjerne og hjerter. Forleden hadde vi et veldig hyggelig bakelag med god hjelp av Edvin (snart 4) og hans mamma Martina fra Sverige. Edvin lærer oss å oppdage verden på nytt når vi må svare på hans mange "Varför då?", mens vi gjør hva vi kan for å lære ham norske ord som"flott" og "iskrem". Oltesh, som er tanzanianer, syntes også det var gøy med skandinavisk bakedag. 

Her er et brett med hjerte- og konekaker. Passer godt til den som tar dem ut av ovnen, akkurat til rett tid. Vi har forresten en elektrisk komfyr, men den har også to gass-bluss på slik at vi kan koke vann eller lørdagsgrøt selv om strømmen skulle bli borte.

Julekrybben kjøpte vi på julemarkedet i fjor. Huset og alle figurene er laget av tørkede blader fra banantreet. Vi har jukset litt med historien for de tre vise menn har allerde kommet frem. Men Jesusbarnet kommer ikke på plass før 24. desember, for det er jo enda advent.

fredag 9. desember 2011

Eksil-turisme

I de siste månedene, og senest så sent om i forrige uke, har ISM hatt besøk av dansker som har vist stor interesse for skolen. Noen av dem har sågar endret reiserute for å få tid til å rusle rundt på campusen her. I seg selv er det jo også en vakker campus, spesielt nå når trærne jacaranda og flame of the forest står med henholdsvis lilla og rød blomstrende trekrone. Hekkene er nyklippet, gresset grønt og sikader og fugler spiller symfoni om kapp med hverandre. I dette fargerike fellesskap rusler det altså støtt og stadig dansker i stille beundring.



[til ære for eventuelt danske lesere som ikke har anledning til å besøke skolen umiddelbart, er resten av dette illustrerte innlegget oversatt (ved hjelp av Google translator...) for dem]


Hvad disse danskerne har til fælles er at de har læst bogen Eksil ved deres landsmand Jacob Ejersbo. Bogen handler om rodløs elever på denne skole i begyndelsen af ​​1980'erne. Det er afgørende for hvor mange forældre "dumpet" deres egne børn på en international skole for at leve andre steder i Afrika for at søge deres egen lykke.
Jeg har talt med flere der var boarding studerende på ISM i begyndelsen af ​​80'erne, og der anerkender flere af figurerne i bogen selv om navnet er ændret. Forfatteren har enda skrevet sig ind i romanen, som teenager Christian.

For dem, der har læst bogen, men har ikke været her i Tanzania, kan vi konkludere, at ISM i dag er af en anden kaliber end den der er beskrevet i romanen. Både studerende, lærestabe og personale har meget mere professionelt fokus på at være et internationalt IB skole en sådan Eksil giver indtryk.
Men mange af bygningen er den samme, og her er nogle billeder af de centrale steder, der er beskrevet i bogen.


Til højre for billedet under er porten til skolen. De fleste mennesker, der kommer til ISM kommer op den 1,6 km lange Lema Road fra Moshi-Arusha vej længere ned. På Samantha's tid var vejen en grusvej, der blev støvet i den tørre sæson, og jævn og mudret i regntiden. Nu er den asfalteret, og har mere vejbump for at forhindre biler kører for hurtigt. Mange gør det alligevel. Dagligt ser vi kvinder gå ned med store bakke modne bananer på hovedet som skal blive solgt på markedet. I porten er vagten (askari) og følge nøje på, hvem der kommer ind og hvem der er ved at løbe ud. I 1980'erne var der ingen hegn omkring campus. Det blev bygget lige efter terrorangrebene i USA 9 september. Samantha og de andre elever havde på det tidspunkt, større evne til at bevæge sig frit ind og ud af campus, som vi også læse at de ofte gjorde den gang. I dag har skolen et godt overblik over hvor de studerende er, og de der vil have ud bør have deres eget pas for at komme ud af døren.


Kiongozi (dvs. leder i Kiswahili) er den samme sovesalen, hvor Samantha boede. Nu er hjem for 20 piger i alderen 12-17. Alle er dobbeltværelser. Selv om alle eleverne spiser sine måltider i spisesalen har de deres eget køkken, hvor de kan lave mad i sin fritid og hvor de får frisk frugt og brød hver dag, og hvor de altid finde kaffe, te og kakao. I den ene ende af internatet er hjem til en boarding-mor og hendes familie. Der er altid en internatmor til rådighed for de studerende. Hun har svært mange opgaver. Hun vækker dem om morgenen, hjælper dem ud til morgenmad, snakker med dem når de vender tilbage fra skole, hjælpe dem med lektierne, og ser at de slukker lyset i rummet på det rigtige tidspunkt når det er aften. Der er to små rum i sovesalen, hvor pigerne kan se tv eller gøre noget andet. Pigerne skal holde deres værelser ryddeligt, men skolen har sit eget rengøringspersonale der rengør gulve og badeværelser og vaske deres tøj.



Kijana (dvs. unge i kiswahili) er sovesal for 20 piger i alderen 18-19 år. Alle dobbeltværelser har eget bad og brusere. Disse piger har også deres egne internatmor. Kijana har tidligere været brugt som en sovesal for drenge slik som i Eksil. Skolen har også et par katte, men der er ingen drenge her nu der tvinger dem til at ryge...

Inde Kijana er en privat have med græs, buske og bænke. Mange af pigerne kan lide at gøre deres skolearbejde rundt i haven om eftermiddagen, når det kan føles køligere end at sidde i rummet. Kijana har 2 køkken og pigerne er gode til at holde det i orden, og tilberede mad til sig selv eller hinanden.

ISM har en stor campus med 50 acres. Her er der to fodboldbaner, tre volleyballbaner, basketball og tennisbaner .... I Eksil læser vi om Samantha der spiller tennis, men som er frustrerede over nogle af de andre piger, der ikke er så god til at spille. I dag må alle studerende ved ISM vælge mindst én sport til at være en del af skoledagen. De kan svømme, ride, spille fodbold, basketball, volleyball, softball, rugby, badminton, mountainbiking og meget mere. Det er skolens egne lærere, som også er trænere, og giver en god kontakt mellem studerende og lærer.



Skolen har i årenes løb hat deres egne heste, men i dag drives rideskole af en dame som bor af campus og leje stalde og paddock. Der er mange studerende der kan lide at ride og bruge en masse tid på at fodre og pleje hestene her. I Eksil var stedet også brugt som et sted hvor de studerende gemte sig væk for at gøre noget deres lærere ikke ville de sku beskæftige sig med...


Lige udenfor poolen er omklædningsrummet med brusere for drengene. Her får Christian og Samantha en overraskelse besøg af en fransklærer. På den anden side af garderoben er et snedkerværksted, hvor de studerende kan lære træ-arbejde. Klædeskabet for pigerne ligger lenger bak. Skolen har i øjeblikket planer om at nedrive denne bygning og bygge et nyt hus med omklædningsrum for både drenge og piger som en del af pool facilitet.


I den sydøstlige del af campus er den sygeafdeling, hvor skolens egen sygeplejerske er placeret. (Huset ligger lige bag trædet i billedet.) Hun kan kontaktes på alle tidspunkter og hjælpe studerende der er syge enten i hendes egen skadestue med to 4-sengs værelser til drenge og piger, eller hun kan hjælpe eleverne videre til en læge i byen hvis det er nødvendigt. På Samantha tid var der en lille pool i haven og Samantha sætte på og til at ryge sin cigaret på kanten her. I dag er der kun få spor af pool væggen for store rødder fra træerne omkring opdelte væggen og vandet løb ud. I dag fylder gartner poolruinen med blade og græs fra haven rundt og brænde det hver fredag.


Hvis du har mulighed for at komme til Moshi, er du velkommen til at besøge skolen. I Tanzania er alle glade for at have besøgende. Venligst kontakt os på forhånd,så vi kan hilse på dig ved gaten og vise dig rundt. Måske du kender nogen der har børn i skolealder og som ønsker et år eller mere på en international skole her ved foden af Kilimanjaro? Vi er stolte af vores internationelle miljø med børn og unge fra over 30 nationer, vores fokus på boarding, og at 90% af vores elever kommer ind på universitetet efter eget valg. For dem af jer der har læst Eksil og som tror at skolen i dag er som i bogen, må vi sige at skolen og de studerende i dag er en helt anden. Kom og se for dig selv!