Verre enn T.I.A.

Å bo i et annet land kan både være eksotisk, spennende og gi en stor varig opplevelse. Det kan også være veldig frustrerende. Så frustrerende at det hender i blant at man får lyst å forlate stedet sporenstreks. Sette seg på første fly, la alt bare ligge igjen. Bli borte og ikke en gang drømme om å komme tilbake.

Noen ganger kan frustrasjonen bunne i misforståelser, f.eks at folk ikke kommer til avtalt tid. "T.I.A" sier noen her for å forklare hva som skjer, "This Is Africa" - og de kan ha rett i at i mange tilfeller lever dette kontinentet (med stor fare for kontinents-generalisering) sitt eget liv, for her kan tiden stå stille mens resten av verden haster av sted i en retning kanskje ikke alltid selv vet hvor går. Her i Tanzania begynner tidsregningen for døgnet kl. 6 om morgenen (ikke ved midnatt som i Norge). Det betyr at saa mbili [klokka 2] er kl 08. Dersom du avtaler at vaktmesteren skal komme kl. 16, og du sier "come at 4", kan han gjerne tolke det som saa nane [klokka 4] som er kl. 22... eller kl. 10, alt etter om du husker å spesifisere om det gjelder morgen eller kveld. Men slike misforståelser lærer man seg fort å ordne opp i. Etter 2-3 mnd.

Verre er det når en føler at andre prøver å utnytte det at en er turist her. For selv om vi har formell arbeids- og oppholdstillatelse, betaler 30 % skatt til Tanzania, har ansatt en hushjelp og dermed er med å forsørge hennes familie, handler lokale matvarer på markedet og står i kø med alle de andre her for å fylle bensin på en bil som lokale "mekanikere" har inne til ny reparasjon titt-og-ofte, blir vi sett på som turister. Vi skiller oss riktig nok ut fra de ekte turistene som vi også med stor enkelthet kan se på et kvartals avstand der de går med "I climbed Kilimanjaro"-safarihatt på, har en sekk på ryggen eller på magen (som i så fall betyr vi-har-noe-verdifult-i-sekken-som-vi-ikke-tørr-å-ha-ute-av-synet-selv-på-vår-egen-rygg), stor drikkeflaske i hånden halvfull med vann, og lett røde og varme i kinnene og på skuldrene som bare skjules av en lys topp med spagetti-stropper. Så turist er vi ikke. Dessuten kan vi språket bedre og bedre. Vi kan alle de riktige hilsningsfrasene, kan gjøre oss forstått og kan med enkelthet forhandle når pirattaxi-sjåføren krever Tsh 9000 for et tur vi vet vi ikke trenger å betale mer enn Tsh 3000 for. Vi kan prute ned prisen på en saftig mango fra kr.3 stykket til 2 kroner med et smil uten at selger blir misfornøyd eller fornærmet av en krones tapt fortjeneste. (Selv om det for så vidt også kan bety at vi likevel ikke burde betalt mer enn 1,50 pr stykk.) Dessuten har vi over tid klart å parere alle gateselgerne som skal gi oss special price rafiki! såpass mange ganger at de nå husker oss igjen og lar oss være i fred, med mindre de har tatt en god støyt lokal sprit og ikke ser forskjell på oss og en amerikansk turist med kamera på magen og pengetasken godt bulende ut under beltelinningen (stereotypi igjen). Slike scener kjenner vi nå til og lar oss hverken hisse oss opp av eller forbause over. Vi vet at TIA.

Verre er det med de som vet hvem vi er, og som har pønsket ut noen trekk for å tjene seg noen bunker shilling, spesielt like før det er helg og barene har nattåpent. I skrivende stund regner vi med at de fleste i Norge merker stresset og jule-kaoset som hører midtre del av desember til. For litt siden opplevde vi et hjule-kaos her i bedagelige Moshi. Elin og Tim hadde igjen lånt en bil av en kollega (skal ikke en gang nevne hvorfor vi ikke kunne bruke vår egen) for å ta en rask tur ned til sentrum for å handle frukt på markedet og se om vi kunne finne et vaffeljern. Vi fant en ledig parkeringsplass på double-road (hovedgaten med 2 felt i hver retning), like ved gatehjørnet. Praktisk, for det gjør det enkelt å kjøre inn og enkelt å kjøre ut etterpå. Her i Tanzania finnes det ikke parkometer. Det ville ikke fungert om det stod stolper med penger inni bortover gatene. I stedet har kommunen ansatt en horde parkeringsvakter som med oransje refleksvest og blå kvitteringsblokk i hånden vokter sin sektor med falkeblikk og er ved bilen din uansett hvor og når du parkerer. Alltid smilende, men med myndig blikk, prøver de alltid å selge deg et dagskort som gir parkering i hele byen frem til saa kominamoja jioni (= 11 på kvelden, dvs kl. 17 på ettermiddagen) for hele Tsh 500 (kr. 1.70). Det er også mulig å kjøpe et kort med parkering for 1 time til 60 øre, men det gir selgeren mindre provisjon. Vi kjøper dagskort og spør forsikkerhets skyld om vi kan stå parkert der vi står. Karibu, haina shida. får vi til svar og er glade for at det ikke skal by på problemer. 15 minutter senere er vi på vei tilbake fra markedet med en kurv bugnende av avokado, blomkål, tomat og banan til samme pris som for 2 times parkering på Sandens kjøpesenter i Kristiansand. Men ved bilen står det mye folk, og i plassen foran der det før stod en liten hvit Toyota, står det nå en stor oransje kranbil med en kjetting hengende like foran vår fremste støtfanger. Vi får bryskt fortalt av kransjefen og hans 5-manns team at vi har feilparkert og at de tauer bilen dersom vi ikke betaler dem med en gang. Enda flere folk stimler sammen rundt oss.

Det er midt på dagen og mange i gatene. Litt action med noen mzungu-turister kan jo gi en god historie ved middagsbordet om kvelden tenker mange, og stimler enda tettere sammen. Vi prøver først å smile, late som om vi er med på leken. Til vi forstår de mener alvor. Så prøver vi å argumentere med alle swahili ordene vi kan med at vi tross alt har kjøpt billett, kjenner byen, kan språket (nesten), og har parkert der før. Men vi snakker for døve gutte-ører og de begynner å feste kjettingen deres  på bilen vår. - De bare bløffer, roper noen. - Sett dere inn i bilen og kjør, sier noen andre. - Prut på prisen først, hører vi også noen si. Alle velmenende råd, velger vi å tro. Med mindre noen prøver å villede oss for å se hva som skjer. Vi speider etter parkeringsvakten vår, men hun er nå sporløst borte og da kan vi ikke bruke henne som vitne i vår sak om at vi hadde fått tillatelse til å stå der.

- Dere har ikke parkert mellom stripene i feltet, og bakhjulet står for nærme krysset, sier kran-piraten, Men vi kan ikke se annet enn èn strek i den slitne asfalten. Sand og støv dekker alt annet. Ikke ønsker vi å lage noe show i byen, ikke ønsker vi å betale noen i lommen rett på gaten, ikke ønsker vi å bli tauet, ikke ønsker vi å kjøre til taubil-sentralen på den nedre delen av byen heller. Vi ønsker bare å komme oss bort derfra. I folkekavet på gatehjørnet stiger temperaturen utover de 29c som allerede er i luften. Det endre med at Tim tar tak i en av kranbil torpedoene og hiver ham inn i bilen i den tro at da kan vi lettere komme oss unna uten at kjettingen låses til bilen. - Yippi, roper noen fra fortauet, -Å nei, hører vi andre stønne. Selv er vi for stresset til å vite om de roper av omtanke, eller av at noen av dem har vunnet/tapt et veddemål. Det skulle ikke forundre oss om det var noen av tilskuerne som både fikk seg et godt show og samtidig tjente seg en slant på å ha veddet hva utfallet ble.

Vi smetter ut i trafikken igjen, og ser kran-monsteret forsvinne i bakspeilet. -Vi kjører heller rett hjem, sier Tim til den uønskede passasjeren i baksetet, - vi har to barn alene hjemme. (men unnlater å si at de er 12 og 15...). Men da blir han tverr og med brysk stemme dirigerer han oss på den humpete veien til kranbil-stasjonen. Selv om vi blir beordret inn sålporten stopper vi demonstrativt utenfor. Kommer bilen innenfor, er vi redd kan det ta lang tid, og koste mye, før vi får den ut igjen.

For å gjøre en lang historie litt kortere var vi inne på kontoret i flere omganger for å prøve de samme argumentene som på gatehjørnet. Etter en liten stund kom tau-bilen vi hadde kjørt fra i sentrum og prøvde på nytt å få festet kjetting til støtfangeren vår for å true med å trekke bilen inn porten. Vi fikk valget mellom å betale Tsh 30.000 (ca 100 kroner) uten kvittering, eller hele Tsh 50.000 med kvittering. Vi ville ikke gi dem gleden av å få penger rett i egen lomme, og slang demonstrativt 5 ti-tusenlapper på disken, fikk kvitteringen og spant ut grusveien og opp på hovedveien igjen og rett hjem.

I mange tilfeller er Tanzanianerne fleksible og finner alltid en løsning så lenge man selv kan smile og ikke synlig la seg hisse opp av det som skjer. Samtidig elsker tanzanianerne litt drama, skuespill og action. Men det er i situasjoner der korrupsjonen og hivet etter penger overskygger alt annet, og en opplever at det hel er en innøvd plan at man lett kan gi opp. Senere fikk vi høre at det var godt mulig parkeringsvakten bevisst ikke hadde bedt oss flytte bilen da hun så vi parkerte. I stedet kunne hun først få sin fortjeneste fra billetten, deretter kunne hun tjene seg noen ekstra shilling når hun ringte kranselskapet og tipset dem om at det stod en bil for nærme et gatehjørne i hennes sektor. Det er på slike dager en har mest lyst å sette seg på et fly hjem. Ikke fikk vi kjøpt vaffeljern heller.