6. klasse på ekskursjon

Alle klassene her på International School Moshi drar ut på ekskursjon i området i løået av skoleåret. Denne gangen var det M1 (dvs. 6. klasse) som skulle ut til Lake Manyara og Lake Eyasi ved Rift Valley for å lære mer om hvordan mennesker og natur forandrer seg i dette området. Det er ikke langt herfra til Olduvai, "menneskets vugge", hvor de eldste spor (3 mill. år) fra mennesker er funnet. På denne ekskursjonen skulle elevene skrive rapport om hvordan nasjonalparker er i endring, gjennom et år, og over lengre tid, samt hvordan to av stammene i området har tilpasset seg nye endringer i samfunnet. Her er Johannes i full gang med å fylle ut "dette-dyret-har-jeg-sett"-skjemaet. Men like viktig som å registrere dyr, planter og vannområder, var det å registrere i hvilke omgivelser disse befant seg i. Rapporten skulle presenteres når elevene kom tilbake på skolen.

Her er en typisk elefant i Lake Manyara National Park. De kan kommunisere med hverandre på mer enn 1 km avstand ved å trampe i bakken. De liker seg blant småskog der de både finner skygge, og kan spise gress, blader og rive av bark fra trærne.

Lake Manyara og Lake Eyasi er veldig godt kjent for et rikt fugleliv pga gode våtmarksområder. Her står to klassekammerater og speider etter flodhest som kjøler seg ned i gjørmevannet. Når flodhestene blir stresset blir fargen på svetten rød.

Utsikt over Lake Manyara National Park. Parken ligger ved foten av Rift Valley. Ca 300 millioner år siden var det flatt land her med fire store vulkaner som stod tett sammen. Da de fikk utbrudd kollapset to av vulkanene og en svært stor del av landområdet rundt sank rett ned (en forkastning) slik at det ble dannet en stor langsgående "vegg" som ruver i landskapet. Lake Manyara er også kjent for å ha løver som kan klatre i trærne, men de så klassen ingen av denne gangen.

Her smiler vi til kamera mens en liten apekatt sitter i buskene rett bak, og smiler med (klikk på bildet for å forstørre litt).

Ved Lake Eyasi bor Hadzabe stammen. De er den enste stammen igjen i Afrika som fremdeles er jegere og samlere. Her er fire gutter som har sine egne piler og buer.

Hos Hadzabeene er det bare mennene som får lov til å jakte og lage pil og bue, og bare damene som får lov til å bygge hus. Før i tiden lærte guttene å jakte allerede når de var i 5-6 års alderen, men nå er de gjerne 11-12 og lærer å jakte på apekatter, fugler og dikdik (liten antilope). Mange ser at det er viktig å gå på skole, men ikke alle har anledning. Før i tiden brukte de bare dyreskinn til klær, men nå kan de gjerne bruke dongeri shorts. Hovedkosten består av dyrekjøtt (ikke hyener og bøfler) og frukt. Før i tiden kunne de gifte seg når de var 15-16 år, men nå er de oftest rundt 20 år. Hadzabeene har ingen ene-leder for stammen, men tar avgjørelser sammen. Dersom en Hadzabe blir syk drikker de en egen type medisin de lager selv. De tror på Solen (faren) og Månen (sønnen). Ettersom de ikke bruker almanakk eller kalender ser de på farger på blomster, trær og himmelen for å angi årstid. Utfra dette kan de vite når de skal feire bursdag og feks. bryllupsdager. Hadzabeene har ikke vært så flinke til å tenke på ressursene og hvor mye de jakter, for av og til kan det bli for få av en art i det området de jakter i.

Her lærer elevene fra ISM å skyte med pil og bue som Hadzabeene laget. Johannes byttet 1kg sukker for en ekte bue. På buene er det små dotter med dyrehår (som en liten souvenir) for hvert dyr som er blitt skutt med akkurat den buen. På Joahnnes sin bue er det 22 dotter med bavianpels.

Smeden har en veldig viktig jobb hos Hadzabeene. Han kan lage pilspisser, arbånd, smykker, verktøy og bestikk. Han kan også smelte om noe for å lage noe annet. Her hjelper Johannes til med å blåse luft med belgen inn til de glødende kullbitene. Det var tungt å presse luft gjennom.

Her er noe av det smeden kan lage:

Pilspissene har mothaker på som gjør at dersom man treffer et dyr må man skjære i kjøttet rundt hele pilspissen for å få den ut. Pilspissen festes på pilen med sener fra dyrene. Jegeren kan ta gift på om de vil, den finner de fra sevjen fra en spesiell tresort. Men de bruker bare gift på store dyr.

Hadzabeene bor i små stråhytter med rammer av greiner og pinner. Når de tenner bål inne i hytta siver røyken inn i veggene og taket og hindrer at mygg, edderkopper og insekter blir der. De kan enkelt tenne bål ved å snurre en pinne raskt mellom hendene.

I samme området bor også Datoga stammen. De har lave hus som nesten er gravet ned i bakken for at det skal være litt kjøligere der. De har ofte dyrene boende inne i den ene delen av huset. Mannen bor sammen med guttene i et eget hus, mens kona bor med døtrene i en eget hus ved siden. En Datoga mann kan gjerne ha flere koner, men da får de hvert sitt hus. De kan brygge eget øl i en kalabas (gresskar-krukke).

Disse Datogene hadde et eget lager av rødløk som de spiser sammen med maisgrøten (ugali) de lager.

Datogadamene barberer hodet slik at det ikke skal bli så varmt på hodet. Dessuten er det lettere å holde hodet rent og i tillegg vannsparende når en slipper å måtte vaske ofte med mye vann, shampo og balsam...