The road not taken

Nå er vi vel tilbake i Moshi, og internett er stabilt. Juleferien har vi brukt på å oppleve nye flotte steder i Tanzania.

De neste dagene følger innlegg med gode opplevelser fra denne ferien.
I dag; bilferie.
På kartet kan landet her se ut som en liten bulket firkant øst i Afrika. Kartprojeksjonen som oftest brukes i de fleste europeiske kart gjør at områder lengre vekk fra ekvator strekkes ut, og følgelig virker større når de sammenlignes med områder ved ekvator. Men Tanzania er ikke et lite land. Det er faktisk 3 ganger så stort som Norge i areal og nesten like stort som Frankrike og Spania tilsammen. Dette merket vi godt nå i juleferien da vi fikk mulighet til å kjøre på (for oss) nye veier. På de 16 dagene vi var borte brukte vi 5 dager til kjøring, og dekket omlag 2250 km, omtrent fra Søgne til Kirkenes. Da hadde vi bare bilt 60 mil ned til kysten, svippet 25 mil inn i landet og nye 9 mil gjennom en nordlig flik av Selous Game Reserve, 25 mil over fjellene til Morogoro, tilbake 23 mil til kysten ved Dar Es Salaam og så hjem 60 mil. I tillegg hadde vi flere ulike dagsturer fra der vi bodde. Den kjente poeten Robert Frost har skrevet det flotte diktet "The Road Not Taken" (1905) som slutter med at han i et veikryss velger å ta den veien som var minst brukt, og det var det som gav den store opplevelsen. Og her er noe av det vi opplevde da vi tok nye veier:

I ny-serviced bil kjørte vi sør-østover fra Moshi, langs de flott Pare- og Usambara Mountains langs med veien mot nord. Bilen gled lydløst i 5. gir. Asfalten er stort sett jevn, men store pot-holes med ujevne mellomrom gjør at en må holde begge hender på rattet og blikket godt festet i veibanen for å rekke å svinge unna dersom et slikt dypt hull i asfalten plutselig dukker opp. I verste fall dumper en nedi og punkterer dekket. Vi styrte unna alle. Men like før Korogve ble vi vinket inn i til siden av en brysk UP-politimann med lasersikte. Han var den samme som tok oss 2 ganger i samme bygd i juli... (se tidligere innlegg). Men vi minnet ham ikke på det. Om vi visste vi hadde kjørt 61km/t i 50 sonen? Vel, vi hadde ikke sett noen skilt, for vi hadde latt oss fasinere av de majestetiske fjellene  langs veien, prøvde vi oss for å ro og smigre. Kunne jo ikke si at speedometeret ikke virket av frykt for å få bot for det også. Dessuten kunne vi jo heller ikke si at vi så for mye på fjellene og ikke fulgte med på veien... Det var bare å finne frem Tsh 30.000 (ca 100kr) og betale boten. Kvitteringen vi alltid ber om har en A4-størrelse med 3 gjennomslagsark i ulike farger. - Etternavn? Hope, - Sønn av? eh?? Terje. - How you spell? T-E-R-J begynte Tim, - Teoje? Yes, that's OK fikk politimannen til svar. Tim's fornavn var tydeligvis ikke så viktig så lenge farens fornavn var på kvitteringen.

Med nystemplet kvittering for vår 4. fartsbot i Tanzania triller vi rolig ut på veien igjen og ut bak de trailerne vi nettopp kjørte forbi. Det kan jo være straff nok.

Langs veien ser vi ofte små boder der det selges frukt og grønnsaker, som langs Hardangerfjorden i august. Nå nærmer vi oss stor-sesong for mango, så det selges det mye av. Dessuten brødfrukt, og klassikerne tomater og rødløk. Flere steder selges det også sekker med kull.

En times kjøring før Dar Es Salaam (som forøvrig betyr "Fredens havn") tetter trafikken seg til og hastigheten reduseres til 20-30km/t. Elin følger med på kart mens Tim har full konsentrasjon på veien for å holde god nok avtand til biler forran, minibusser som kommer inn fra siden. Likevel, plutselig ser vi en ku i lett panikk komme løpende mot oss i veibanen mellom alle bilene. Tim gir litt gass og svinger kjapt ut til venstre for at kuen skal få mer plass i midtbanen. Men vår manøver med god intensjon blir misforstått (!) av kuen som også skifter retning og løper rett på oss og kjører hodet rett inn i ku-fangeren forran grillen vår. Så blir den borte bak det store panseret. Men like etterpå ser vi den dukke opp igjen mens den lett sjanglende og med neseblod stabler seg på bena og smetter ut i trafikken igjen. Gjetere og skuelystne kommer løpende etter. Vi triller rolig videre i køen som om ingenting har hendt, men lettet over at kuen ikke ble alvorlig skadet og glade for at vi nå har fått testet ku-fangeren vår med en ordentlig ku. Nå kjører vi rundt med to store bulker i den fra hornene som traff først.

Det var ikke bare langs norskekysten det var storm og dårlig vær i desember. Også i områdene i og rundt Dar har det vært uvær. Mye vind og store nedbørsmengder førte til flom her. Flere broer rundt byen ble ødelagt, 22 mennesker mistet livet og bortimot 5000 mennesker husløse. I skrivende stund kritiseres regjeringen for ikke å ville bygge opp husene som ble ødelagt av flom. Regjeringen på sin side hevder at disse boligene var satt opp i et område som ikke er regulert til boligformål og at de derfor ikke har ansvar.

Trafikksikkerhet er det i hvert fall noe en bør satse mer på her i landet. Når bare omlag 20% av kjøreskolene har kjørelærere med formell utdannelse sier det seg selv at trafikkopplæringen nok er noe mangelfull. Det er en relativ enkel og sak å få sertifikat. Sjåfører som kjører persontrafikk må riktignok ha ny test en gang pr. år for å opprettholde sertifikatet. Noe de selv mener bare er en måte for staten å håve inn flere penger på. Uansett, her er bilde av en av kjøreskole bilene vi så langs veien. Skal tro at det må være svært vanskelig å kollidere med en slik så godt synlig som den er!

For oss kunne gjerne alle bilene i Dar hatt slik signalfarget lakk, for trafikken var til tider svært kaotisk. Med et tysk veikart fra 2007 satset vi på at grundig germansk research kunne føre oss trygt gjennom sentrumsgater til fergeterminalen. Men navnene i kartet stemte ikke alltid med navnene på de få gateskiltene vi så. I et T-kryss viste det deg at det var forbudt å svinge til høyre så vi la om og svingte til venstre, bare for å oppdage at vi da plutselig ...

... kjørte mot kjøreretningen. Noen biler blinket med lysene mens andre bare kjørte raskt unna som om dette var et helt vanlig syn i by-trafikken. Noe vi godt kan tro at det er. Selv la vi oss med 2 hjul opp på fortauet og ga gass frem mot neste kryss hvor vi svingte inn til venstre igjen for å komme i rett fil.

Selv om regjeringen har holder til i hovedstaden og innlandsbyen Dodoma bor de fleste politikerne fremdeles i storbyen Dar. Det gjelder også presidenten. Han har en stor bolig like ved en av de mange strendene i sentrum og bare en liten vei skiller eiendommen hans fra sjøen. Vi burde jo ha fattet mistanke når vi plutselig befant oss på en bilvei uten biler og uten folk, men vi var vel bare lettet over at det bare var 2 kvartaler igjen før vi var fremme ved fergen. Ikke før en politimann fra sikkerhetstjenesten med maskingevær foran på magen stoppet oss med brysk mine. - Om vi hadde sett skiltet? Nei, det hadde vi ikke. Vi fikk forklart at vi var skylige i å ha oversett et lite skilt på Swahili i den andre enden av veien som forklarte at bilveien foran presidentboligen var stengt mellom kl. 18 og 06. Nå var klokken 18:02… Vi prøvde alt fra å legge oss helt flate og gjorde oss til dumme turister og til å forhandle om at 2 minutter for sent og 50 meter unna lovlig område måtte kunne ende med en advarsel. Men nei, politimannen ville ikke være med på den leken og var tydelig ikke i godt humør. Dessuten, nå som det var like før jul, og like før nyttår da mange må betale regninger for skolepenger, forstod vi at det var bare det han ville, få mest mulig penger fra oss i egen lomme. Tsh 130.000 var hans første krav, ellers måtte vi bli med han inn til sikkerhets-sjefen og vente 3 timer på å få behandlet saken for så å få bot. Boten for trafikkforseelser vet vi er på 30.000, og vente måtte vi nok ha gjort, om enn ikke så lenge som han truet med. Det endte med at han etter 25 minutters forhandling fikk Tsh 50.000 som gikk rett i hans lomme og vi fikk slippe gjennom sperringen. Vi kan håpe at noe av beløpet gikk med til å betale skolepenger…

Det er nettopp laget en 3-års plan for å bygge en stor bro fra nordlige del av sentrum til de store områdene på den sørlige delen av havneområdet. I mens må alle som ikke ønsker å kjøre 4 mil rundt stå i opptil 2 timers ferge-kø for å komme over sundet på 600m. Prisen over er 30øre pr. person, og 3,50 kroner for bil m/sjåfør. To ferger går i skytteltrafikk hele døgnet, og de virker like fulle hver gang. Rampen er bare en bakke av betong som fergene kjører inn til.

Først kjører bilene om bord, deretter fylles det på med folk og mopeder til flyten går om at båten straks legger fra kai. Da løper enda flere folk om bord for å slippe å vente på neste ferge. I det båten legger fra kai står folk og biler som sild i tønne. Ingen fergebilletører om bord for alle har løst billett på land, men heller ingen kiosk med sveler.

Vel over på andre siden etter 6 minutter er det bare å la folk med sykler og med bylter av varer på hodet gå i land først så sette bilen i 1.gir og komme seg opp rampen igjen og inn på ny vei.

Den sørlige siden av Dar har kanskje det beste strendene rundt storbyen. Vannet er renere, og sanden finere og det er færre hoteller og barer med blinkende neonlys og discomusikk. Samtidig er veien dit ikke så god som de brede asfaltveiene på nordsiden. Her er det 1. og 2. gir som gjelder enkelte steder, eller som i tilfellet under der vi valgte å sette inn firehjulstrekk for å krysse elven i bunnen av bakken. Men til stranden kom vi (og hva vi opplevde der skriver vi om litt senere).

På veien sørøstover mot Selous er asfalten god og bred igjen og den strekker seg over åser med god utsikt over et vakkert grønt og frodig landskap. Lite trafikk var det, men artig å se en moped med to menn og en geit på.

Tre timer fra Dar kommer vi til Kibiti, et lite veikryss med en enslig bensinstasjon vegg-i-vegg med et av bygdas mange barer. Bensinstasjonen er også den siste før byen Morogorolangt fremme, så vi fyller tanken helt til randen og svinger av motorveien og inn på en myk en-felts sandvei for de neste tre timene inn til Selous. På den myke sanden gynger bilen lydløst opp og ned når fjæringene møter dumper der det i regntiden ligger store basseng av vann. Plutselig ser vi en lastebil som bare sekunder før har kjørt av veien når det høyre forhjulet er knekt av. Lastebilen blokkerer veibanen og de to i styrehuset er fortvilte over hvordan i all verden de skal klare å få bilen på veien igjen. Men mens Tim rydder bort kratt og skog på høyre side av veien er de allerede i gang med å jekke opp lastebilen for å se om de kan få reparert skaden. Det er over to timers kjøring til bensinstasjonen der de også hadde et lite verksted. Vi gir dem 4 appelsiner og 2 liter vann så de har litt niste i solsteken, mens vi kobler inn 4-hjulstrekken igjen og grabber oss rundt og forbi. Dagen etter fikk vi høre at lastebilen var borte.

Vi brukte neste dag på lete etter dyr i Selous på egenhånd. Det koster ca $30 for en guide og de er som oftest svært flinke til å finne dyr, men en mister lett friheten i å selv kunne lete etter dyr og velge når og hvor lenge en vil stoppe. Vi hadde en flott game-drive på små stier og veier som nesten var grodd igjen. Selous er Afrikas største dyrereservat, større enn hele Danmark og dekker 6% av Tanzanias areal. Den er delt inn i 47 felt, der 43 av dem er forbehold godkjent jakt mens de siste 3 blokkene er avsatt til foto-safari. Dessverre foregår det mye kypskyting i Selous, spesielt av elefanter etter bestilling fra styrtrike arabere og indere. Vi så (snurten av) mange dyr, men merket at dyrene her var veldig sky og stakk av gårde når en nærmet seg enda vi var så stille vi kunne. Men vi fikk godt tid til å ta en pause i parken og nyte medbrakt varm lunsj med spagetti og dryppende fersk ananas til dessert mens vi hørte fulger og kjente eimen av gnu-skit bak buskene.

Neste morgen valgte vi å kjøre på den eneste veien som går gjennom Selous. Fra porten i øst (der vi kom fra) til porten i vest er det 84km. Turen igjennom tok 2,5 timer. Veien er smal og veksler mellom gjørme, sand-, stein- og grusdekke. Men artig var det, og det var så tett med sjiraffer langs veien at når vi passerte en så vi den neste lenger fremme. Sjiraffer er forresten Tanzanias nasjonaldyr og det tillates ikke jakt på dem.

Ut av Selous i nordvest endrer landskapet seg til et bakkelandskap med tett elefantgress på begge sider. Det er lite sikt til siden og det føles som å kjøre i en grønn korridor. Her blir veien bedre og gradvis kan vi kjøre lenger på 3. og 4. gir.

Vi hadde spart en flaske (alkoholfri) champagne fra nyttårsaften og ble tidlig enige om at vi skulle sprette den når vi kom tilbake til asfalt igjen. Dessuten tenkte vi at det nok ville bli godt med futt i flasken etter all ristingen. Og plutselig, rundt en sving sluttet grusen og vi så jevn grå solid asfalt i veibanen. Det ble bråstopp, og alle fôr ut og flasken funnet frem. Korken spratt til værs og det søte sprudlevannet ble tømt over panser og ku-fanger før vi kjølte støvete ganer på rundgang. Fantastisk seremoni, og med hope i blikket var vi klar til å ta fart på sjarmør-etappen de siste 17 milene til Morogoro. Trodde vi...

For hvor lenge var vi i paradis? ikke mer enn 800 meter, for rundt svingen på toppen av den asfalterte bakken sluttet asfalten brått og veien ble verre enn vi hadde hatt så langt på turen. Mye regn i det siste hadde vasket vekk jord og sand fra veibanen og vi merket at det som før hadde vært en myk reise nå var en prøvelse for både bilen og oss. Med trekk på alle fire hjulene flere ganger humpet vi oss oppover og nedover det som mest lignet en tidligere elvebunn med runde steiner. Vi satset på at VX'n var fornøyd med champagnen vi hadde ofret den minutter før og at den ville holde sammen videre.

Langt ute i det vakre fjell landskapet med pukk og grus kom det av og til småbusser i rasende fart mot oss. Med den lille trafikken det var på disse veiene hadde sjåførene tydelig lagt seg til vane å kutte svingene der det passet seg best, og rett som det var kunne det komme en buss eller varebil rett i mot oss i det vi mente var vår side av veien. Men så smal som veien var og med humper og steiner alle steder tok det ikke lang tid før vi også kjørte som de lokale og kuttet svinger der det passet best. Men vi traff hverken biler, busser eller kuer.

Tyskerne var koloniherrer i Tanganyika (navnet før sammenslåingen med Zanzibar) og mange steder i Tanzania i dag finnes spor etter tyske misjonsstasjoner, eller som her, en tysk veibro i jern. Konstruksjonen så fremdeles sterk ut, men svillene under kunne vi ikke se, bare planker der fargeforskjeller tydet på at de var byttet ut med jevne mellomrom etter hvert som de råtnet og knakk i vekten fra biler og busser. Med våre 2 tonn lot vi kvinne og barn gå ut av bilen og løpe over broen først (men mest for å benytte anledningen til å strekke bena og ta bilde), mens Tim hold tungen og bent i munnen og siktet seg inn slik at hjulene holdt seg på de bredeste plankene over. Noen sekunder med mye knaking senere var vi over på fast underlag igjen.

Da vi omsider kom frem til Morogoro 8 timer og ca 25 mil senere fra da vi startet den morgenen svingte vi inn på den første bensinstasjonen vi så for det viste seg at vi bare hadde 9 liter igjen på tanken.

En liten anekdote fra hotellet i Morogoro; vi ble tilbudt en enkel frokost-buffee med toast, gryn blanding, kaffe og fersk frukt. I tillegg hadde hotellet en egen egg-meny på plomme-gult laminert ark. Elin valgte plain omlet, mens Ingrid valgte scrambled eggs (eggerøre). Servitrisen tok imot bestillingen og forsvant ut på kjøkkenet. Etter kort tid kom hun tilbake og kunngjorde at "Sorry, scrambled egg we don't have". Jentene så forbasuet på servitrisen og spurte om ikke hotellet hadde egg? Jo, det hadde de, men "scrambled egg we don't have". Sa da måtte Ingrid også velge vanlig omlett. Da tallerkenene med egg kom fikk Ingrid omletten, mens Elin hadde fått spansk omlett.

Danske vei-ingeniører har satt sitt preg på veien på de 7 milene fra Segera til Tanga på nordøst kysten. Her er det blå-hvite skilt som viser hvor bussene skal stoppe, og vet utgangen av hver lille landsby er det et stedsnavn skilt med rød strek over, akkurat slik vi ser det når vi biler rundt på Jylland på leit etter Legoland. Andre steder er det andre nasjoner som er aktive i veibyggingen. Flere veier blir nå bygget midler finansiert av kineserne. Til og med egne veiarbeidere og maskinelt utstyr har de med seg fra Kina. Selv om Tanzanianerne her i Moshi er skeptiske til varer Made in China er de glade for at det blir bedre standard på veiene. Kineserne satser stor på Tanzania, et sosialistisk land de virkelig ønsker å lage flere handelsavtaler med for eksport av egne varer. For å få innpass i disse markedene tilbyr de seg å bygge store og brede veier der det før var grus og humpete. Men et av disse kinesiske veiprosjektene går gjennom deler av Serengeti nasjonal park og har skapt stor diskusjon, også internasjonalt. Så får vi se hvordan det ender. 

Opp fra Korogve og på vei nordover til Moshi igjen dukker de velkjente Usambara Mountains opp igjen og vi vet det bare er 3-4 timer til vi er hjemme.

og bilen? den som før bare skapte problem og usikkerhet på reiser utenfor bygrensen? På denne langturen jobbet den seg trofast og sikkert fremover hele veien. Halvveis i ferien sviktet riktignok dieselpumpen, men det var ikke verre enn at vi bare måtte pumpe diesel manuelt hver morgen. Det har vi fått orden på nå. Slike detaljer lar vi ikke være til hinder for å finne nye veier å oppdage.