Mekaniker safari

Svært mange som drar ut på reis i den store verden kjøper med seg en reisehåndbok, feks fra Lonely Planet. Disse bøkene er grundige, og så sant de ikke er for gamle, kan de gi en god oversikt over hvordan man tar seg frem og hvor en bør stoppe for å spise og sove. Det disse bøkene ikke sier noe om er hvor det er mulig å få bilen reparert. For andre som kunne tenke seg å bile litt rundt i Tanzania en tid (noe som absolutt anbefales) følger nå en liten beskrivelse basert på reelle hendelser fra 12-13 dager av juli.
Målet for turen var å kjøre til gjennom byene Morogoro, Iringa, via Ruaha nasjonalpark, Mbeya til Lake Nyasa (også kjent som Malawi-sjøen). Et strekk på 1325km én vei (nesten like langt som fra Kristiansand til Bodø). Lake Nyasa er verdens 8. største og Afrikas 3. største innsjø og har flere fiskearter (bl.a. mer enn 1000 Malawi cichlider) enn noen annen ferskvannssjø i verden. Men som dette blogginnlegget skal vise kom vi ikke så langt...

Dag 1: Moshi - Korogwe 260km
Gjør som oss å kost på en grundig service på bilen før avreise, men sørg for at det er tid til å prøvekjøre bilen litt i nærområdet noen dager før du legger ut på lang reise (det rakk ikke vi for verkstedet brukte buffer-dagene vi hadde satt av til å montere de siste delene i motoren...)
Ved å starte avreisen ved soloppgang (ca. 06:30) har man større håp om å komme til destinasjonsstedet før det blir mørkt (oftest i 18:30-tiden). I tillegg gir det selvsagt større rom for uventede stopp underveis. Men allerede 5km etter avreise hjemmefra hylte viftereimen fortsatt, og uten tro på at det ville gå over av seg selv valgte vi å svinge inn på Moshi's beste men dyreste servicestasjon, et Toyota verksted, for å få skiftet viftereim. Jobben som var satt til å ta 40 min, tok 70 min, + litt ekstra ettersom dataproblemer førte til at kontoret deres ikke fikk skrevet ut kvittering umiddelbart. Men en slik bagatellmessig forsinkelse (African-time) bryr vi oss lite om.
Vi hadde fått streng formaning fra det tidligere verkstedet vårt at pga nye deler i motoren (stempler mm) burde vi kun holde 60-70km/t de første 100mil slik at ikke belastningen skulle bli for stor for nye deler. Så med bare omlag 70min forsinkelse cruiste vi lydløst og sakte sørøstover. Veien mot Dar Es Salaam er også hovedruten for ekspressbusser og trailere. Disse holder som oftest en fart på 90-120km/t og gled som oftest raskt forbi oss der vi pliktoppfyllende holdt et rolig tempo. Men i et forsøk på å hente inn tapt tid holdt vi omlag samme fart strekket igjennom selv om fartsgrensene varierte noe. Fristende, men litt risikabelt ettersom et av de tingene verkstedet vårt ikke hadde fått helt på plass før vi dro var å sikre at speedometeret virket hele tiden. I et strekk der det viste 0km/t mens vi tydelig så fjell landskap fare forbi ble vi stoppet av hvitkledd trafikkpoliti i laserkontroll; 54km/t i 30-sone. For oss hvite i en Landcruiser VX med hele 4,2liters turbo diesel motor var det nytteløst å forklare at speedometeret ikke virket eller at vi hele tiden ble forbikjørt av lastebiler og minibusser. Så da var det bare å godta boten på hele Tsh 20.000,- (kr. 67) som er fast takst for fartsoverskridelser her. Godt var det da å vite at Korogwe, første innlagte pausestasjon med suppe og samosa (en slags indisk trekantet vårull - bare 100ganger bedre) bare var 3km lenger fremme. Men i det vi parkerte hørtes et svært plask og vann fosset ned på bakken like under motoren. Mens ungene får suppe og samosa får vi vite at en mekaniker holder til like ved og triller bilen rolig bort dit. I Tanzania mangler det aldri på vilje til å hjelpe. Godt verktøy mangler det imidlertid mye mere av. Men her står mekanikeren Yusufu (med dressjakken) og forteller sin assistent hvor det må skrues og klemmes for at slangene med kjølig vann fra radiatoren ikke skal renne ut igjen.

Nytt vann fylles på radiatoren, litt olje i motoren og den ser/høres ut til å svive godt. Betalingen han ber om for 1,5timers arbeid er kr. 127 (inklusiv 1 liter motorolje). Men, allerede nå er klokken omlag 16 og Morogoro som var målet for dagsetappen ligger for langt unna om vi skal fortsette i 60-70km/t og rekke frem før det blir mørkt.
I Korgowe-regionen bor det omlag 260.000 mennesker spredt utover. Her har de bl.a. en stor lærerskole, jernbanestasjon og en håndfull motell langs veien, bl.a. motellet The White Parrot som 1time tidligere hadde servert oss suppe. Med ungene på et dobbeltrom hvor TV, takvifte og dusjen virker, mens pappa'n og farfar deler et rom der nesten ingenting virker legger vi oss før kl. 21 for å satse på ny og bedre etappe neste dag.

Dag 2: Korogwe - Morogoro 283km

Etter kaffe, juice, 2 toast m/mango syltetøy og eggerøre til Ingrid er vi klare for ny etappe. Men i det vi starter motoren fosser vannet vi kvelden før hadde fylt på ut over asfalten igjen. Da er det bare å trille rolig bort til Yusufu og hans bakkemannskap som med bedre lys denne morgenen nå ser hvor feilen ligger, får kappet av bøyd kobberrør og sveiset på nytt feste og satt på klemmer slik at pakningene er tette. Denne mekanikeren satt slik i nesten 2 hele timer mens har skrudde og jobbet.

For å få tiden til å gå (for den kan gå sakte i Afrika) spillte Ingrid og Johannes kort i baksetet. Legg merke til dorullen som ligger lett tilgjengelig. Den kan brukes som både skriveblokk, olje-pinnetørker, serviett, duk, og dopapir (som ofte mangler når man er ute på reis her).

Mekanikeren ba bare om kr. 110 denne gangen (inklusiv 2 liter destillert vann til høyre batteri som han mente hadde lite væske). Omlag 4 km lenger fremme blir vi stoppet i fartskontroll igjen, 49km/h i 30sonen. Samme politimann som dagen før... Vi forklarer om fartsforbudet mekanikeren har gitt oss, om strategien med lav gjennomsnittsfart, om kortspillende barnebarn i baksetet, busser som dundrer forbi oss, om trailerne som vi nå forstår varsler hverandre om kontrollen ved å blinke med fjernlysene. Ikke noe av dette biter på en pliktoppfyllende trafikkbetjent. Men da vi forklarer at problemene vi hadde dagen før førte til at vi ble tvunget overnatting i Korogwe lar han oss faktisk slippe unna med en advarsel. Ingen blir vel overnattende i Korgowe frivillig. Så dermed er vi på vei igjen sørøstover til vi kommer til det store T-krysset ved Chalinze. Veien til venstre går til Dar Es Salaam mens vi svinger rolig til høyre og kjører vestover til Morogoro. Asfalten her er merkbart bedre, helt jevn, bred og med til og med krabbefelt i oppoverbakkene for oss og andre som av ulike grunner må kjøre rolig.
Vel fremme i Morogoro tar vi inn på Oasis hotel, som ligger rolig til i den litt mindre kaotiske delen av byen. Men, hvor lenge var Adam i paradis.... Når vi stopper kjenner vi en sviende lukt av syre og når vi åpner panseret ser vi at høyre batteri små-putrer enda motoren er av (denne bilen har til opplysning to 12v batterier). Hotel-eieren med indisk bakgrunn er svært opptatt av å hjelpe og frakter oss i sin egen plettfrie Toyota til en indisk forhandler i sentrum som selger bildeler og, ikke minst bilbatterier. Det som er anbefalt er et vedlikeholdsfritt batteri til hele 833 kroner. Dyrt tenker vi, men må man så må man. Vel tilbake på hotellets parkeringsplass med nytt batteri tar vaktmesteren på seg sin hvite(!) kjeledress for å hjelpe oss med å få inn batteriet. Selv med en skiftenøkkel som er litt for stor får han koblet polene på og motoren starter opp som den skal. Betryggende, så langt.

Morogoro er forøvrig en by omkranset av flotte høyreiste fjell med fiskevann i. (lite utsikt til annet enn paraboler fra hotellet dessverre). Byen har også et stort universitet, Mzumbe University, som bl.a. Universitet i Agder har samarbeid med.

Dag 3: Morogoro - Iringa 312 km
Med nytt batteri er vi klare for veien videre sørvestover. Landskapet endrer seg og vi kjører gjennom daler som minner oss om Sogn (uten fjorden), om steinåsene på Jæren og om ravinelandskapet nær Gardermoen. Vi holder oss godt og stødige på veien. Andre har ikke vært like heldige.

Like etter Mikumi stopper vi for en kjølig brus og kjenner nok en gang lukten av syre, denne gang fra venstre batteri. På skurrende mobillinje til vår mekaniker i Moshi får vi tips om at det kan være en feil med regulatoren og strømveksleren i det elektriske anlegget i bilen. Det gjelder å kjøre rolig (ikke noe nytt for oss) videre til Iringa. På vei dit er det kø pga veiarbeid og trafikken stopper helt opp. Det er ett kjørefelt som er åpent og vi blir stående i omlag 40min før noen av sjåførene rundt er lei av å vente på motgående trafikk og svinger ut på veiskulderen for å komme forbi noen av bussene og tungtrafikken som står. Andre biler følger på, vi også uten at det ser ut til å kunne hjelpe, for etter en liten stund kommer trafikken imot men blir stående fast for andre biler sperrer kjørefeltet. Dermed prøver småbiler å kjøre forbi der også og etter kort tid har veien som kun hadde ett kjørefelt blitt til en trafikkork med 4 kjørefelt.

Mens vi tar oss en rusletur i Iringa ser vi et Toyota verksted men de åpner ikke før mandagen, så der får vi ikke hjelp.For å ikke riskikere syrebad under panseret får vi sporet opp bil-elektrikeren Athumani, som ikke har tid til å møte oss på en lørdag, men som vi kan få hjelp av på en søndag. Vi velger å legge oss inn på Iringa Lutheran Senter som tilbyr oss 4 reisende to dobbeltrom med varmt dusjvann for totalt kr. 270 inkl. frokost. 


Dag 4: Iringa - Ruaha National Park 117km
Athumani er stille kar men som med sin assistent og en god verktøy-koffert fort måler seg frem til at syrenivåene i venstre batteri er for lavt og at grunnen til at vår aircondition ikke har virket kan ha sammenheng med at den ikke var koblet til...

Mens vi venter på at bilen skal bli reparert nok en gang rusler vi litt rundt i Iringa, en av Tanzanias kjøligste byer med kald vind fra alle kanter. Til å være et slikt forblåst sted har Iringa en overraskende god bokhandel (som vi ikke har i Moshi), gode bananer fra markedet og cola til kr. 1,25. Tilbake ved bilen ett par timer senere, mette i magen og med hver vår bok under armen, har elektrikeren fylt på ny syre i batteriet og hatt det på lading. Pris for arbeid og syre er kr. 127.
Før de siste 2 timene med kjøring til Ruaha valgte vi å få oss litt suppe på et av de nyeste motellene i Iringa, et smalt hus på 6-7 etasjer med heis - den første heisen vi har sett her siden vi kom hit til landet. Et dristig prosjekt i et land der strømmen blir borte oftere og oftere. Suppen var fantastisk, mens servitrisen som bare ga oss 2 drikkeglass enda vi var 4 rundt bordet ikke fikk tips. Endelig kunne vi kjøre fra byen oppe på høyden ned på lavlandet, ut på støvete grusveier mellom hus i ørsmå landsbyer i 2 timer. Det blir fort mørkt i Tanzania, og helt uventet får vi se sjiraff i solnedgang like før det er bekmørkt og vi er ved det første store målet for turen, Ruaha nasjonalpark; Tanzanias største og Afrikas nest største.

Dag 5: I Ruaha National Park
Vi kan sterkt anbefale Tandala tented camp som bare ligger noen få km fra inngangen til nasjonalparken. Mens vi spiser frokost ute etter en natt med løvebrøl og elefanthyl rundt teltene er det deilig å vite at VXn skal få hvile seg en dag. For vi har lovet barna å dra i åpen bil inn i nasjonalparken som er kjent for store elefantflokker, mange løver, krokodiller, flodhest, og ikke minst den store Kudu-antilopen. Det fine med slike åpne biler er at en ikke bare lettere får tatt bilder av dyrene, men at de også er mer luftige når bilen blir stående stille, feks ved girproblemer... Etter en 2-timers kjøring låser rett og slett 4wd seg fast og drivakslingen blokkeres. Vi får beskjed av guide og sjåfør at dette lar seg fikse på 30 min. Her kikker de inn bak venstre forhjul, mens vi andre lurer på om det er verdt å gå ut av bilen i mens.

3 timer senere har sjåføren, som har ligget under bilen like lenge, klart å banke løs drivakslingen og koblet ut 4wd slik at bilen kjører, om enn bare med 2wd. Imens har vi tatt bilder av et tørt elveleie, hatt leken "20 spørsmål" et utall ganger helt til alt ble så abstrakt i solsteken at vi drakk opp det vannet vi hadde med i kjølebagen. Resten av turen i parken virket bilen bra og vi fikk sett noen få dyr, men Indisk bilmerke har vi ikke fått troen på. (selv om vi også nå har begynt å tvile på japansk...)

Dag 6: Ruaha National Park - Iringa - Morogoro 429km

Av frykt for at Landcruiseren skulle skape mer problemer for oss ble det avgjort at å reise videre vestover mot Mbeya og Lake Nyasa heller burde utsettes til en annen gang. Dermed bar ferden tilbake mot Iringa og et stopp på Toyota verkstedet der for å få skiftet veksleren.

Nye 2-3 timers ventetid, og mer kortspill. Pris for arbeid og ny del ble kr. 283.

Så er vi igjen på vei østover mot Morogoro på strake flotte veier med god veimerking og med bred veiskulder for syklister, gående eller for biler med motorhavari... Til tross for ypperlig veistandard er vi tvunget til å holde rolig tempo ettersom temperaturindikatoren begynner å vise at motoren blir varmere og varmere. For å spare tid, velger vi å holde gammel strategi med en god gjennomsnittfart, under grensen på høye fartsgrenser og heller litt over på lave. Bare for å oppdage at kollegene til de hvitkledde nær Korogwe hadde funnet frem laseren og nå klokket oss inn i 64km/t i 50-sone. Ikke noe å krangle på, bare å betale ny fartsbot på kr.67.

Men vi når Morogoro på kvelden etter at vi har fylt på vann i radiatoren noen ganger, samtidig som vi har blitt mer betenkt av nye bankelyder som høres fra motorkassen...

Dag 7: Morogoro - Bagamoyo 186km

Vi har lært at det viktigste når man skal velge overnattingssted er faktisk at det ligger et godkjent merkeverksted innen kort gå-avstand. Slik var det i Iringa, og faktisk også i Morogoro. For sikkerhetsskyld, valgte vi å få radiator og dunke-lyder sjekket hos Toyota der, et effektivt verksted drevet av nok en inder. Med godt verktøy og utstyr bekrefter de at det er en liten lekasje i radiatoren (helt vanlig i dette landet for nesten alle biler), men at de vil måtte bruke 3-4 dager på å ta motoren helt fra hverandre for å sjekke årsaken til dunkingen. Samtidig får vi vite at batteriet vi kjøpte der i byen på vei vestover ikke skulle kostet mer enn 633 kroner og at vi dermed hadde blitt snytt for hele Tsh 90.000,- "Fix it right" står det på beskyttelsesmatten mekanikerne har lagt rundt bilen. Om de bare hadde lest det også. Pris for 3timers arbeid kr. 117.

Omsider er vi klare for å kjøre rett øst mot Dar Es Salaam. I stedet for å kjøre inn i heksegryten og den konstante trafikkorken byen er beryktet for tar vi av på en rolig vei av rød sand og kjører opp til den søvnige havnebyen Bagamoyo og tar inn på Livingston Club hotel som de eneste gjestene. Prisen er det ikke noe å si på, kr. 430 pr natt for et trippelrom frokost og middag inkludert.

Dag 8-12: Bagamoyo

Mens de aller fleste slavene som ble sendt til Amerika kom fra Vest-Afrika, var Bagamoyo en gang en av de viktigste havnene i Øst-Afrika som utskipningshavn for slaver til araberlandene. Bagamoyo var også hovedsete for den tyske kolonimakten i Øst-Afrika og i dag kan man se flere ruiner fra disse svunne tider. Vi lar bilen stå noen dager og bruker tiden til å bade, se ruiner og plukke småskjell på stranden.

Dag 13: Bagamoyo - Moshi 483km
Så er dagen for hjemreisen kommet. Estimert kjøretid er 8-9timer, så vi kjørte ut fra Bagamoyo like etter en tidlig frokost og kjører nordvestover på støvete småveier ett par timer til vi når hovedveien til Moshi. Like etter passerer vi lett smilende trafikkpolitiet og mekanikerne i Korogwe. Men kommer bare litt forbi Mombo da det kommer kraftige hvese-lyder (som hydraulikk som blåser ut trykk). For sikkerhetsskyld velger vi å stoppe og plukker ut en stor skygge fra et stort mangotre der det ikke er folk. I det vi slår av motoren dukker det opp 8-9 karer fra intet og tilbyr å hjelpe oss med å finne problemet. Før vi vet ordet av det er vi 3-4 hoder som ligger under bilen og kikker like uvitende opp i undersiden av den.

Vi leter med bokstaveligtalt med lys og lykte, finner en løs slange men klarer ikke å finne ut om den skal kobles inn et sted...

Like vise som da vi stoppet takker vi ungdommene for interessen, slår en vits om at vi sikkert tar kontakt med dem om vi trenger hjelp neste gang vi passerer, og svinger ut på veien igjen. Men 32 mil fra frokostbordet samme morgen er det bokstavelig helt stopp. Ved tett-stedet Hedaru kommer det et kraftig smell fra motoren og alle lysene på dasjbordet lyser opp som det var nyttårsaften før alt går svart og vi klarer så vidt å svinge ut av veien for å unngå å bli kjørt ned av dundrende tungtransport. I Hedaru går livet sin vante gang uten at noen tenker over det og her må vi faktisk spørre etter hjelp selv om det nok er underlig at en stor VX med mzunguer (= hvite reisende) stopper der. Men igjen, Tanzanianere er svært hjelpsomme, og en mekaniker med sjørøvertørkle på hodet er klar for å ta ut motoren før den er blitt kald. Andre mener at bilen bare må dyttes i gang, eller at batteriene trenger lading. Selv er vi klar over at tauing er tryggeste alternativ, og spør om det er noen med stor bil som skal til Moshi. Villigheten til å taue er stor og prisen mener de må være kr.1700 for jobben. Men da de hører at vi bare har kr.800 tilgjengelig ser ikke det ut til å stoppe Langemann og kompisene hans som sier det er ok og ringer ivrig rundt for å organisere transport.

Når vi så har tatt nok en brus, lånt en do på et motell for kr.1, kjøpt en klase bananer for kr.6 og spilt litt kort kommer det en liten lastebil opp til oss og parkerer rett foran. Vi finner frem det neongule slepetauet vi kjøpte en gang for lenge siden med tanke på at vi en-gang-nok-sikkert-ville-få-bruk-for-den-til-å-taue-noen-andre. Like etter er vi i gang bortover veien på vei hjem, helt til vi 40 meter lenger fremme oppdager at uten motorkraft har vi heller ikke nok bremsekraft. Å ligge 3m bak en lastebil uten bremsekraft blir for skummelt. Med hornet får vi gitt beskjed om at lastebilen må stoppe.

Klar for plan B. Slepekompaniet er erfarne slepere og henter ned et hjemmesveiset metal-stag fra lasteplanet, og med kjetting, tau og hyssing festes staget fast til lastebilen og vår doning.

Dermed blir vi hengende som en fastmontert tilhenger 2,5m bak lastebilen. Ikke kan vi bremse, ikke kan vi gasse. Staget svinger i begge ender så ettersom servostyringen er satt ut av funksjon må rå muskelkraft til for å styre bilen i riktig spor bak. For langt til venstre kan vi havne i den løse veikanten der det også er hull og steiner. For lang til høyre kan vi komme ut i motgående kjørebane og treffe lastebiler der. Det er 160km til Moshi, og mennene i styrehuset er interessert i å komme fort frem for de må tilbake i før midnatt for å rekke nytt oppdrag. Som ved et under har speedometeret våknet til liv, sikkert av sjokk, og viser at vi kruser mot solnedgangen i 80-90km/t.

Halvannen time senere er det bekmørkt og vi styrer etter lyset fra den ene baklampen som virker på lastebilen, enda er vi bare halveis. Men for å gjøre en lang safari kort kom vi frem 13 timer etter vi la ut fra Bagamoyo. I skrivende stund står bilen vår parkert utenfor huset vårt med tom motorkasse. Motoren er demontert og i den prosessen fant mekanikerne her en brukket veivaksel. Nå venter de på nye deler som skal komme med lastebil fra Dar Es Salaam. Når vi ser tilbake på turen, og bilder derfra ser vi at vi fikk bilder av en løvinne, en neve elefanter og en horde hjelpsomme mekanikere. Slik kan det også være på safari i Tanzania.