Gårdsturisme

For litt siden benyttet vi nok en frihelg til å reise bort fra Campus og se nye steder. For å komme gjennom den travle storbyen Arusha fikk vi anbefalt en "snarvei" gjennom et industriområde. Men selv om vi sparte 3-4 km, tok det mye lenger tid ettersom en eller annen fjomp hadde parkert og forlatt bilen midt i veibanen slik at dem sperret for trafikk begge veier. Kort tid ettervar det lange køer på begge sider med biler, busser og lastebiler. Eieren av den parkerte bilen (kan godt hende den var kjørt tom for bensin) var ikke å se. Til slutt tok noen illsinte sjåfører bak affære. På kort tid hadde de dirket opp den låste bilen, satt giret i N og dyttet bilen bort og inn på en sidevei, til stor jubel fra alle folk i de ventende bilene rundt om.

Omsider ut av Arusha på vei vestover for et strekk på 3-4 timer. Landskapet endrer seg fra småskog og åkerlandskap like utenfor Arusha, til åpne stepper der smågutter fra masai-stammene gjeter kyr og geiter. Nå på ettermiddagen skal de ledes langt for å nå hjem til innhegningen før det blir mørkt. Noen steder har det kommet mye regn så langt i denne regntiden, og oftest er det vakre grønne marker å se. Her derimot, var det enda litt tørt. Dessuten får gress og småvekster liten sjanse til å sette god rot og vokse opp når store horder buskap vandrer frem og tilbake daglig på leting etter noe grønt.

Vi kom frem til Ngorongro Farm House en stund etter at det var blitt bekmørkt, men våket til et herlig syn av hovedhuset neste morgen.

Dette stedet fra 1930-tallet har en gang vært en stor kaffeplantasje, drevet av tyske farmere fra datidens kolonitid. Kaffeplantasjen var en av de plantasjene som bidro til den viktige eksporten av kaffe til Europa. Nå, i de siste årene har råvareprisene på kaffe sunket kraftig på børsene og flere kaffefarmere har måttet legge ned, eller legge om, driften. På samme måte som noen norske bønder velger å sette opp en campingplass eller småhytter mellom epletrær eller rader med jordbær, har også eierne av denne farmen funnet ut at gårdsturisme, dvs store hytter mellom kaffebusker i et parklandskap, er verdt å satse på.
Her nyter Johannes roen og leser litt på terrassen på denne to-manns hytten:

Hagen er en pryd, med masse blomster og bed. Ikke så ofte vi ser velstelte hager slik som denne. I Moshi, og de fleste andre steder, bruker folk naturlig nok hagene sine til å plante mais, bønner, bananer eller til å sette opp et hønsehus.

Stedet er selvforsynt med de grønnskakene de trenger til matlaging for gjestene. Mye frukt har de også, i tillegg (selvsagt) ...

... til rader på rader med kaffebusker.

Kaffebønnene må alle plukkes for hånd ettersom de modnes litt ulikt. Bare bønner med rett farge kan høstes inn. Daglig går plukkere gjennom kaffeplantasjen og ser etter det som er klart for innhøstning. En tidkrevende produksjon.

I tillegg til den flotte hagen i blomsterprakt er det et rikt fugleliv på farmen, et eldorado for hobby-ornitologer.

Og alle synes den delikate maten er helt topp!

I ett av de store eukalyptus trærne på tunet hadde en koloni med vevere (Speke's Weaver) bygget reir. Disse gule fuglene (se over og under) finner de ytterste grenene smågrenene og bygger reir der ved å flette gress og strå til små hus. Reirene har åpning på undersiden med et lite "rom" på den ene siden slik at de 4-5 knall-blå eggene kan legges der uten at de triller ut. Reiret bygges tett-i-tett med andre reir, for flere sammen gir bedre beskyttelse. I tillegg lages de med åpningen ned slik at det både skal være lett å komme ut om det kommer farer, samtidig som det gjør det vanskeligere for slanger og andre som liker weaver-egg til frokost å få tak i dem. Det er fasinerende å tenke på hvordan de klarer å få festet de første stråene i reiret.

Ett reir hadde falt ned på bakken og Johannes kikker inn...

... før han var klar for en ettermiddagsdukkert.

På vei hjem måtte vi bare stoppe å ta bilde av Elin foran denne butikken, et lokalt apotek i Karatu. Skuelystne utenfor syntes det var rart at bilen med mzungus stoppet her for å ta bilde av en stengt butikk. Men da vi forklarte sammenhengen syntes de det var helt på sin plass og ønsket oss tilbake når som helst.