Det blåser vi i ...eller?

Visste du at det er Tanzania's nasjonal-tre, Mpingo, som brukes som basis i bygging av klarinetter? Det er treets hardhet og svarte farge i kjernen på stammen som gjør det ypperlig som hovedmateriale. Hardheten hindrer riper, hakk og også at treet trekker til seg fuktighet eller slår sprekker. Derfor brukes det ikke bare til klarinetter, det brukes også til å lage obo, sekkepipe, andre fløyter, (svarte) tangenter på pianoet, i tillegg til at det er svært populært å lage tre-skultpurer av her i Tanzania.

Men akk. Til tross for at antallet korps-musikanter i Norge er dalende og etterspørselen etter klarinetter i hjemlandet faller, reduseres faktisk også antallet mpingo-trær her i Tanzania, for det er i Tanzania det vokser. Eksperter regner med at det bare er 3 millioner trær igjen, mens bare 20% av disse er egnet til å bruke til å lage musikkintrumenter av. Når nesten 30.000 av disse trærne hogges ned hvert år synker antallet med 5% årlig, og dette er alarmerende fordi mpingo trærne må vokse i gunstige forhold i 70-200 år før de er klare til å kunne hugges og gjøres om til bl.a musikkinstrumenter. Dessuten, nettopp fordi de er så hardføre tåler disse trærne også tørke, skogbranner og kan vokse på steder det ikke er mulig å drive ordinært jordbruk. Dessverre er ikke den allmenne Tanzanianerne så opptatt av å bevare områdene som mpingo-trærne vokser i. Kanskje synes mange det er lite spennende å ta ansvar for et tre som må passes på i mer enn 100 år, når gjennomsnittlig levealder i Tanzania bare er på 46... De ser heller ikke ut til å se den økonomiske verdien av treet, som ligger på USD 25.000 pr. trestamme (omtrent 150.000 kroner). Ikke rart det koster å kjøpe en klarinett!

Men det er likevel noen som prøver å gjøre hva de kan for å ta vare på dette treet og som har klart å skape litt blest [!] rundt nødvendigheten av å ta vare på mpingo. En gruppe amerikanske klarinettister har dannet en forening, Clarinets for Conservation, der de reiser rundt i Tanzania og holder konserter, underviser både i klarinettspill og om mpingo-treets kvaliteter, følgelig er de også med på treplanting.

Inntektene de får fra sponsorer, donasjoner og fra konsertene går med til å kjøpe små mpingo-poder som de deretter får skolene til å være med å plante ut og ta vare på. I tillegg har de klarinett-undervisning på enkelte skoler. Denne uken var de også her på ISM, med både konsert og 100 nye planter som en gang vil danne en flott mpingo-skog her på campus. Verdifull på mange måter.
Her er elever med å plante ut:

Mpingo treet produserer også svært mye oksygen, faktisk så mye at to trær gir nok til en familie på fire i et helt år. I tillegg tar den opp like mye karbondioksyd som en bil slipper ut over en distanse på 42.000km (omtrent 6,5 ganger rundt jorden), det er derfor kjernen på treet er så hardt og svart. 

Kanskje en gang i fremtiden vil våre barnebarns-barn kunne spille klarinett eller piano på trevirke fra denne plantedagen her. Hvis vi ikke er i stand til å ønske en slik tanke, får vi heller ingen fremtid eller mulighet til å la de neste generasjoner få rike samme muligheter som vi har.  

Tenåring!

En stor gratulasjon til Johannes som er 13 år i dag!!

Som vi ser er det ikke tvil om at man både har det gøyere ...

... og er kulere ...

som tenåring!

På to hjul i svingene

For noen dager siden dro Tim til Nairobi. Turen, på svært god asfaltert vei (takket være kinesiske veiarbeidere) gikk unna på 6,5 timer. Formålet med turen var å få transportert noen av eiendelene vi har her til en norsk misjonsstasjon, Scripture Mission, i Nairobi. De sender en container hjem til Norge en gang i året, og vi var heldige som fikk lov å fylle den med noen av våre saker - så slipper vi å ta alt med på flyet. Og godt var det, for det ble mange kolli til slutt, så bilen var godt lastet. Det er utrolig hva som går inni (og på taket) av en Toyota Landcruiser.

På vei tilbake, i helt tom bil, med musikken på fullt og vinduene nede, kjørte Tim forbi to syklister som akkurat hadde krysset grensen over til Tanzania. Vi ser ofte syklende tanzanianere langs veiene her, og disse to, som alle andre, hadde også mye last. Men de skilte seg ikke bare ut ved at de hverken vinglet mens de tråkket seg fremover, eller var på feil siden av veien. Det disse to hadde, var sykkelhjelm.
Med god fart fra 4,2 liters turbo-motor tok det Tim noen hundre meter å stoppe. Han ble nysgjerrig på hvem disse to kunne være, tok en U-sving og bilte tilbake. Der fikk han et hyggelig møte med Yann og Chantal, et sveitsisk par som har satt seg fore å sykle fra Bern til Cape Town!! Et imponerende stykke som får alle andre distanser til å blekne. Nå hadde de syklet i hele 9 mnd og var bare 2 timer unna Arusha - byen som etter sigende ligger midt mellom Cairo og Cape Town. De fikk tilbud om å bli kjørt dit ettersom det var god plass i bilen, men de takket høflig "nein" - her var det ikke snakk om å jukse seg nedover det afrikanske kontinentet. I stedet fikk de tilbud om kost og losji hos oss når de omsider passerte Moshi, noe vi er glade de takket ja til. Det var veldig hyggelig å kunne spise mutton curry ute på indisk restaurant på kvelden og utveksle erfaringer ved å være i afrika og samtidig få høre historier fra sykkelsetet gjennom Italia, Israel, de palestinske områdene, Egypt, og videre gjennom Etiopia og det fantastiske Sudan (med de mest gjestfrie menneskene de hadde truffet på til nå - noe vi også har hørt fra andre langveis-reisende). Yann er ingeniør, Chantal sykepleier. Begge har de jobbet for bl.a. Leger Uten Grenser og har god erfaring fra opphold i Afrika. De har tatt noen flotte portrett-bilder på denne turen som en kan se på deres blogg. Neste morgen var de klar for ny 8-9 mils ettappe, denne gangen sørøstover mot Dar Es Salaam.

Vi ønsker dem riktig god tur videre, og håper de når målet i Cape Town etter planen i slutten av november.