Kaffetørst?

Er du en av dem som bare MÅ ha en varm kopp svart kaffe straks du våkner om morgenen? eller kanskje du er en av dem som kan ha en kopp stående på kontoret hele dagen som du sipper av selv om den bare blir kaldere og kaldere? Drikker du bare latte'n i et høyt krus med masser av skum formet som et hjerte? eller kanskje en liten espresso-knert til en søt kake er best? Traktekaffe, eller kverner du bønnene selv? Bruker du Bodum presskannen du fikk til jul eller nøyer du deg med instant pulverkaffe på slump? Melk? sukker? eller både og? Det er mange muligheter og tid, sted og miljø bestemmer gjerne hvordan og hvilken kaffe vi drikker. Men har du noen gang tenkt over alt arbeidet som som skal til for å lage den ene koppen med kaffe som du drikker hver morgen?

Her går guide og en av kaffefarmernes sønn Samuel, pulverkaffedrikker Elin, svenske gourmet kaffekjenner Tobias med Alex i bæremeis, hans fru presskanne entusiast Martina, kaffe-avholds representanten Mari. Bak følger latte elskeren Kristian med Edvin på skuldrene og Nils som sverger til svart kaffe. Tim, på sin side drikker bare kaffe med melk men stiller få andre krav. Vi tok på joggesko, fylte sekken med vannflasker for en lang dag i 32c og tok kamera med til en av mange kaffefarmer i regionen for å finne ut av dette. For deg.

Det er i hovedsak to kaffeplanter; robusta og arabica. Robusta trærne, som hovedsakelig dyrkes i vest-Afrika, blir høye og bærene "plukkes" ved å riste treet slik at de alle ramler ned i nett som legges rundt stammen. Arabica derimot, er en kaffeplante som må trimmes slik at den holdes 1,5-2m høy. På den vokser bærene som må plukkes for hånd ettersom de kan modnes på ulik tid. Ved å plukke for hånd får man bedre kvalitet på kaffebønnene. Opprinnelig er arabica planten fra høylandet i Jemen, men i fjellsidene her i nordlige Tanzania er det svært gunstige vekst forhold for den. Temperaturen her på mellom 1300-1500 moh er kjølig (for å være så nær ekvator), samtidig er det mye sol og fuktighet. Dessuten er jordsmonnet svært næringsrikt og har god drenasje ettersom det er mye vulkanske bergarter her. Det var de første tyske settlerne som brakte kaffebønner med seg ned langs kysten fra nord-østre del av Afrika. Rundt 1900 begynte lokale farmere etter hvert å stjele modne bønner fra tyskernes kaffeplanter og plantet selv på egne teiger. Etter kort tid fant lokalbefolkningen fort ut hvor plantene gav best avling og fortsatte å dyrke dem. Arabica er kjent for å ha rikere/fyldigere smak enn robusta, og har flere undergrupper (Arabica Arusha, er en av dem) som bokstavelig talt har vokst frem over lang tid. Kaffe er Tanzanias viktigste eksportartikkel og utgjør årlig mellom 30-40.000 tonn. Til tross for at så mye eksporteres er hele 90% av produsentene små-bønder som leverer sin avling inn til et kooperativ for bare 10 % af kaffen dyrkes på store plantasjer. Omlag 270.000 mennesker jobber i kaffebransjen her i landet, vi fikk treffe 5-6 av dem.

Mens vi vandret oppover og oppover i fjellsiden der bilveien gradvis gikk over til å bli en sti, kunne Samuel også vise oss andre planter. Her vokser bl.a. en plante som har gule ertebelger. Ertene spises ikke, men når man åpner belgen er det en klebrig seig og blank saft inni som brukes som lim. Det må jo kunne være ideelt å kunne plukke med seg en belg eller to å ha med på skolen den dagen en har fått i oppdrag å lime farget papirbiter som mosaikk i formgivingsfag. Like bortenfor stod en annen plante på nesten 2 meter med store tykke bommuls-myke blader. Hvorfor bruke penger på dopapir når det vokser lambi-mykt rett bak huset?

  

Tilbake til kaffen. Planter kan man få frem ved å plante en kaffebønne som er akkurat moden nok for formålet. Den skal tørke inn litt før den plantes og får stell. Men det finnes en raskere og mye sikrere metode. Mr. Pallangyo (Samuels far på 40) har 3-4 teiger med kaffeplanter. Noen av hans beste kaffebusker bruker han kun til å få frem nye planter. 2-3 av grenene bøyes rolig ned så de står ut vannrett. En pinne med "hake" på brukes til å holde den nede. Så gjør solen til at nye skudd skyter opp fra grenen som ble bøyd. Når disse har blitt ca 15-20cm lange klippes de forsiktig av og trimmes lett. Ytterste halvpart på hvert av bladene klippes av så bladene på den nye planten ikke skal suge for mye kraft. Deretter plantes den i jord som består av 2/4 humusjord, 1/4 aske (som hindrer lus og andre udyr å legge egg), og 1/4 kugjødsel for ekstra næring. Plantene settes slik at bladene alltid står vendt øst-vest. Det gir optimale lysforhold, samtidig som det sikrer at alle plantene får like god tilgang på vann når det vannes/regner. 

Etter 3 mnd har stiklingen fått flere blader, etter 6 mnd ser man de første sporene etter røtter nederst i potten, og etter ytterligere 9 mnd har planten et godt nett røtter. I vekst-tiden har den fått jevnt med vann, noe sol og blitt passet på så ikke fugler, insekter eller andre skal ødelegge dem. Ferdige med røtter kan den selges på markedet og/eller plantes ut. En ny plante koster Tsh 500 (kr, 1,60...), lite synes vi for så mye arbeid.

Etter 2 års tid har planten vokst til en flott tett busk. Den trimmes slik at den ikke blir høyere en 1,80-2 meter. Det gjør både at næringen holder busken kraftig, samtidig som det er lettere å finne bærene som skal håndplukkes. Etter mange hvite godt duftende blomster kommer bærene frem tett-i-tett på grenene.

Ulik grad av lys, varme, vann, næring og tid gjør sitt til at bærene på samme busk kan modnes på ulik tid. For at bare de beste bønnene til en hver tid skal gå til kaffeproduksjon må plukkerne se etter rett farge og luke vekk de som er for mørke, og la de gule og grønne stå igjen til senere. Bare de mørke røde bærene skal med videre. Hver av Mr. Pallangyo's kaffebusker gir omlag 36 kg modne bær pr. sesong.

Han er nøye med å plante bananer og mais mellom kaffebuskene av flere grunner. De andre plantene gir nødvendig skygge for kaffebuskene som ikke skal ha for mye direkte sol. Dessuten bidrar andre planter med å tilføre jorden ny næring slik at den ikke utarmes. I tillegg er det viktig å kunne utnytte så mye areal som mulig og ettersom bananer kan høstes nærmest hele tiden blir det tid til å styre med annet når det er lavsesong i kaffeproduksjonen. Samuel viser hvordan skrellemaskinen virker. Etter at 36 kg røde modne kaffebønner har blir skrellet i denne tyske hånddrevne skrelleren sitter bonden igjen med 12 kg bønner. Skallet som er blitt revet vekk brukes som gjødsel på eksisterende planter. I noen dager skal de lyse bønnene tørke mens de ligger på en seng av netting som slipper den varme fjelluften gjennom. Bonden kan ikke levere bønnene til kaffebrenneriet før de er tørre nok. For mye fuktighet vil kunne gi mugg, råte og ødelegge bønnene. Med egne instrumenter måles fuktigheten slik at bonden vet når avlingen kan leveres. Alex sitter mitt i haugen og leker mens vi følger nøye når Samuel forklarer.  

Fra å ha vært store røde bær er nå skallet skrellet vekk og bønnene ligger sammen to og to, helt lyse.

Når Mr. Pallangyo har samlet opp mange nok kilo meg akkurat passe tørkede kaffebønner fyller ham dem i sekker i transporterer dem selv de 1-2km ned til kaffebrenneriet som eies og drives av trønderske Beate og hennes tanzanianske mann i selskapet Wild Tracks. Beate tar imot sekkene og kontrollerer nøye kvaliteten på skrellingen, bønnene og hvor tørre de er før bonden får betalt for varen. Pallangyo kunne selv fortelle at fra salget av kaffebønner alene klarer han å dekke hele 80% av skolepengene for sine barn. Prisen bøndene får her ligger nemlig nesten dobbelt så mye over det farmere som leverer kaffebønner på en av de sentrale auksjonene får. Men til gjengjeld kjenner hun hver av dem og kan selv inspisere åkeren og sjekke kvaliteten når hun vil. Kaffebrenneren er forøvrig en svært liten maskin og tar bare 4 kg bønner om gangen. Brennetiden varierer fra 35 min til 50 min avhengig av om kunden ønsker den medium, fransk, eller mørk. Etter brennetiden har bønnene endret farge fra lyse til mørke, og lukten av herlig nybrent kaffe siver ut mellom trærne i den frodige fjellsiden.

Kaffebønner i ulik del av prosessen; (fra venstre) tørkede, tørkede som er polert, mildt brent, fransk brent, og mørk. De tre siste skålene viser ulik type ferdig kvernet; filtermalt, presskanne og kokmalt.

Men det er nå det er viktig å holde prosessen i gang. Nybrent kaffe er selvsagt varm og kjøles derfor ned på egne brett og i egne kurver. Så snart kaffepulveret er kaldt nok, pakkes de i tykke plastposer som umiddelbart forsegles for at ikke aroma skal gå tapt. Beate har fått designet eget stoff med logoen på fra en lokal produsent som bare leverer stoff i ruller på 4000m (!), noe som holder til 2 års forbruk. Stoffet klippes opp og syes til tøyposer som kaffeposene legges oppi.

 

Så blir de merket med hvilken type kaffe de inneholder og gjort klar til forsendelse. For fra dette kaffebrenneriet, som får kaffebønner fra 25 farmere i nærmiljøet går det ut hele 6 tonn kaffe til  privatpersoner og firma som bestiller via nettsiden, -og det bare til Norge. Her er en slik eske som bruker 10-12 dager med post når den sendes Norge; en pose chai bora som er en nydelig te som skal lages med melk, en pose brunt sukker, en pose kaffe (brent og kvernet etter ønske) og litt info om kaffebrenneriet. I tillegg er det mulig å bestille ulike brukskunstvarer som smykker, duker osv. All råstoff, varer og arbeidskraft kommer fra området like rundt kaffebrenneriet. 

I hagen rett utenfor brenneriet fikk vi servert et stort godt tradisjonelt Tanzaniansk måltid bestående av; spinat, ugali (en stiv melgrøt), chapatti (pannekaker), ndizi (stekte bananer), fersk avokado, blandet salat (med gulrot og paprika), ris & røde bønner, og en gryterett m/ geitekjøtt. Fantastisk!

Og etterpå vanket det selvsagt kopper med varm nykvernet kaffe, akkurat brent og tilpasset ønsket til hver av oss. Så ferskt var det at Tim kunne nyte en stor kopp svart kaffe, uten den melken han ellers alltid må ha i.

I motsetning til mange steder i Tanzania hvor kaffe-farmere leverer sentralt og der sekker med kaffebønner havner på den Internasjonale auksjonen i Moshi før de transporteres ut av landet til videre bearbeiding i utlandet, får de 25 farmerne i dette lille kooperativet levert sin avling direkte til Beates brenneri. Dermed foregår, planting, dyrking, innhøsting, kvalitetssikring, brenning, pakking og forsendelse på samme sted. Noe som betyr at alle pengene som genereres tilfaller dette lille miljøet. Og det er det mange barn i landsbyen her oppe i denne fjellsiden som synes er topp å tenke på!

Jul i storbyen

Etter et nylig lengre innlegg om hvordan veiene kan være her i sør-øst Tanzania, og ett annet om hva man kan oppleve på stranden, vil den den tredje og siste rapporten fra juleferien dreie seg om storby-jul.

Moshi er som tidligere nevnt en rolig by, vi synes den er like oversiktlig som Mandal(!?). Her er bare 3-4 rundkjøringer, ingen trafikklys (dvs ingen trafikklys i motsetning til steder det kan være trafikklys uten lys), og med få hovedgater. Moshi er oversiktlig, rolig og med bare sine 150.000 innbyggere (litt flere enn i Stavanger) har vi følelsen at alle kjenner alle (dvs vi har inntrykk av at alle i byen kjenner oss for de roper rafiki når vi går forbi på gaten, og blir vi kalt venn, så må de jo kjenne oss...). Det er en by hvor vi kan krite hos en av kolonialhandlerne om vi mangler 20-30.000 den dagen, eller vi opplever at eierne av et par-tre restauranter kommer bort til bordet vårt når vi er der og håndhilser og spør hvordan det går med familien vår. I Moshi slipper vi å måtte ta så mange valg. Enten har de Marmite eller mango syltetøy, eller så får vi nøye oss med å kjøpe Nutella som pålegg. Her kan vi legge igjen 5000 shillling i porten, og hente 20 egg senere på dagen. I Moshi snakker vi ikke så mye om været, men vi kan kommentere når snøen på Kilimanjaro lyser i den sterke solen, eller når vi ser vakre Skandinaviske sykepleie-studenter og barske Belgiske backpackere sitte side om side i bakhagene på kaffebarene mens vi nyter en smoothies eller en latte m/hjertekjeks atåt.

Kontrasten blir desto større når vi kommer til Dar Es Salaam, Tanzanias største og travleste by med omlag 3 millioner innbyggere. Tanzanianerne er kanskje verdens mest tålmodige folkeferd, i hvertfall i Moshi, men kommer de først bak et ratt i Dar er de nådeløse. Det tutes, kvines og svinges i høyt tempo. Så høyt tempo er det at mange av trafikklysene ikke klarer å ta unna trafikken, så de må suppleres med en hvitkledd trafikk-konstabel som med myndig fløyte og rød stav som lyser dirigerer trafikken. I Tanzania har bilene all rett, og fotgjengere er fritt vilt. Men man lærer seg jo å passe seg. Etter hvert.

De fleste av de 1.8 millioner turistene som årlig kommer til Tanzania kommer for å klatre Kilimanjaro, se dyrene i nasjonalparkene og bade på Zanzibar. Med stadig flere og rimelige direkte flygninger fra Sør-Afrika, Asia, Europa har turistnæringen tro på at de skal kunne ta imot flere gjester og det bygges mye i Dar. I tillegg flytter en voksende øvre middelklasse fra småbyer rundtom i landet til storbyen som dermed blir enda større.

Med økende befolkning og mer penger blant folk, kommer det også flere biler, og med bilene kommer køene. Trafikk-kork har blitt et stort problem for Dar, og mange kvier seg både for å kjøre inn i sentrum der en fort kan blir sittende fast i trafikken i lang tid. Det har versert flere planer om å bygge ringveier rundt byen, sette inn kollektivfelt og ha egne ekspressbusser, til og med å bygge en egen vei-bro som hever gjennomgangstrafikken over eksisterende gateløp (etter modell fra flere amerikanske storbyer), men ingen av disse planene er påbegynt enda, utover at det bygges 4-felts veier ut fra byen i tre himmelretninger. Men ISM er faktisk fornøyd med at det er mye kø i Dar sentrum. Skolen her har plassert 8-9 store plakater på like mange lyktestolper over en av broene i sentrum. Nå som de fleste bilene der snegler seg over broen i rushtrafikken (som går mesteparten av dagen) vil sjåfører og passasjerer de neste 6-7 måneder få muligheten til å lese om de mange fordelene ved å sende deres barn til ISM i Moshi. Det nye reklame-konseptet består forøvrig av ulike begrep som følges av forkortelsen for skolen -ism, som f.eks "Internationalism", "Activism", "Academicism", "Profesionalism" osv.

Skyline i Dar Es Salaam. Hvem skulle tro at dette var den største byen i ett av verdens fattigste land?

I Moshi fikk vi vårt første store varehus nå like før jul. Det er en Kenyansk kjede som heter Nakumat, som går over 2 etasjer og der vi nå kan kjøpe alt fra sykler til melk, og fra lego til wiskey under ett og samme tak. De har riktignok noen tomme hyller, men fyller dem stadig med nye importvarer fra Kenya (til frustrasjon for Tanzanianerne som synes import fra Kenya er en uting). Utover det er det bare mange små butikker på rekke og rad langs gatene. Ofte er det vanskelig å vite hva de selger før en går inn og kikker, spennende når man har tid til å rusle rundt, frustrerende når man leter etter noe spesielt. I Moshi er det forresten en matbutikk som ikke er merket i det hele tatt. Det er rett og slett et bolighus i sentrum der eieren selger matvarer gjennom ett av vinduene i huset sitt, derav kallenavnet "Hole in the wall". Butikker som ikke annonserer trenger heller ikke registrere seg eller betale firma-skatt her så da sparer kjøpmannen penger på det. 

Tilbake til Dar. Fra lille Moshi var det en rar opplevelse å komme til store handlesenter i Dar. Her har de rulletrapper, store glassvinduer, fliselagte toaletter med håndfønere, lysende reklameskilt og oversiktskilt som viser hvor alle butikkene er i forhold til hverandre, merkede handleposer fra den enkelte butikkkjede og food courts der du har et område med mange spisebord med en ring av restauranter rundt du kan bestille fritt fra. Etter mange måneder i Moshi hadde vi nesten glemt alt dette, og gikk inn og ut av svingdører og opp og ned rulletrapper som om det nesten var første gang.

Lykken var å finne bukser og sko som passet, noen matvarer og diverse kontor rekvisita som vi ikke har klart å finne i Moshi. Mellom provianteringen (fint ord for shopping) koblet vi av med radiostyrte biler på senterets eget tivoli ...

 

... og spilte bowling på en av de fire banene der. Hadde vi hatt mer tid hadde vi sikkert gått inn på kinoen der og sett en av de nyeste filmene. Det føltes rart å (bokstavelig talt) svi av Tsh 10-15.000 på radiostyrte biler når den summen for mange her i Tanzania tilsvarer tre dagslønner. Slik kan kontrastene være i den tredje verden.

Mens mange reiser lang vei for å besøke de mange flotte strendene i Tanzania benyttet vi en av feriedagene til å leke i Wet 'n' Wild badeland i Dar. Det er et stort annlegg vegg-i-vegg med et av de eldste og mest kjente strandhotellene på north beach. Hotellet og badelandet er arabisk eid og har faktisk eget bønnerom bortenfor det store garderobeanlegget slik at troende skal kunne gå dit om de hører ropene fra minaretene ikke langt unna. Her er utsikt fra det øverste tårnet med sklier. Hotellet sees øverst til vestre, mens stranden er rett bak.

Ett av de mange bassengene. På en grå dag var det lite folk, selv om det var skolefri for de aller fleste. 

Her kommer Johannes ut av Pangani-banen i full fart. (Pangani er navnet på en av de lengste elvene i Tanzania)

Men hva med julen? På lodgen der vi bodde viste det seg at vi var hele 5 norske familier til sammen på julekveld. Med 29c varm bris på kvelden klarte vi likevel å gjennomføre norsk jul og kunne nyte pinnekjøtt, kålrabistappe, ribbe og medisterkaker på langbord ute i hagen. Etter riskrem med rød saus kom faktisk nissen som snakket både swahili, norsk og englesk mens hun (!) delte ut presanger til alle barna.

Dagen etter, 1. juledag, fikk vi alle vaere med å feire bryllupet til Tanja og Thomas fra Tronheim, som sammen med sine 2 gutter hadde valgt å gifte seg på stranden i Tanzania. Med Ingrid som en av brudepikene, Johannes som lyktbærer til ring-seremonien, Elin som taler og i sang-duett med Tim, som forøvrig var toastmaster og fotograf, ble det, sammen med alle de andre gjestene aom bidro med sitt og 140 havskilpadder, en flott fest på ettermiddagen og kvelden.

En gåte på en måte

Hva er størst av en gresshoppe og en skilpadde?
De aller fleste vil nok gå med på å vedde et anseelig beløp på at skilpadden vil måtte være størst. Men her om dagen fikk vi besøk på terrassen vår av en stor gresshoppe. Den satte seg på restene av det som en gang var en julekrans på verandadøren. Kransen henger der enda like dekorativ, men uten den røde julesløyfen. Uansett, det var flott å se hvordan de lange følehornene beveget seg, hvordan de spenstige taggete bakbena gikk, og hvordan den rolig beveget seg over fingrene til Tim da han løftet den forsiktig opp.

Men hva så med skilpadden? Da vi satt og spiste frokost 1. juledag ved kysten kravlet det plutselig 5 små skilpadder opp av sanden rett under bordet. Dette var ikke havskilpadder, men Leopard tortoise som bare lever på land, men som til gjengjeld kan bli langt over 100 år. Det viste seg at eierne av lodgen for inntil noen måneder siden hadde hatt en innhegning med flere av disse skilpaddene der, og at en av de eldre hadde lagt egg i nede i sanden uten at noen visste om det. Senere var innhegningen flyttet, og området omgjort til spiseplass for hungrige gjester. Da vi reiste derfra 8-9 dager senere fikk vi med oss den nyfødte hjem den lange veien til Moshi. Nå bor den i det flotte buret som tidligere huset kameleonene. Ingrid sørger for at den har ly og får friskt vann og ferske grønnsaker hver dag. I tillegg får den lufte seg på plenen ofte, under godt tilsyn så ikke en katt eller en kråke skal finne den for interessant. Når er den snart 1mnd gammel, men like liten som da den ble født.Vi har veiet den på vår digitale kjøkkenvekt som da viste 22gram... Her går den rolig (!) over Tims peke- og langfinger.

Gresshoppen rakk vi ikke å veie før den hoppet videre, men det var ingen tvil om at den var lengre. At en gresshoppe kan være større enn en skilpadde er rart å tenke på. Så underlig er verden.

Sand og sand

Sand er ikke bare sand. Vi har vært på mange strender langs kysten av Tanzania. På de fleste stedene har sanden på strendene vært helt forskjellig. Noen steder, som på Zanzibar, er den hvit og pudrete som melis, ved Tanga har den hatt et rosa skjær, mens den litt lenger sør på fastlandet har vært mer grålig. Ved Bagamoyo var den full av skjell, mens vi synes den var myk og hvit igjen sør for Dar Es Salaam. Sanden har vi tatt med hjem i tomme vannflasker, stekt på 150c i 30 min for å få bort alle udyr og fuktighet før vi har fyllt opp 1,5liters cola-flasker med varm tørr sand. (Flasken helt til høyre er forresten rødbrun jord fra Kenya som vi ble svært fasinert av da vi var like over grensen der for snart 1 år siden.)

Nå i juleferien valgte vi oss en flott strand 40 km sør for Dar Es Salaam. Pga lite utbygging i sør er veiene dit humpete og dårlige, noe som heller ikke bidrar til økt vekst. For å slippe å bile rundt byen, kan man ta fergen over til sørsiden, men ofte kan det vaere en ventetid på +/- 2timer for den 5 min lange fergeturen, og slikt bidrar ikke til å trekke flere utbyggere. Nå har imidlertid presidenten lagt ned en grunnsten for en ny bro som skal bygges, prosjektert for 3 års byggetid. Men når selv grunnstenen ble lagt ned en god stund etter planen vil nok bro-byggingen også ta lang tid. Nok om bro.

Strendene sør for Dar er kjent for å vaere rene og med flotte bølger. Korallrevene ligger som et hvitt belte litt ute i sjøen danner en lun lagune på innsiden når det er fjære, samtidig som de slipper bølgene gjennom på høyvann så det kommer friskt klart vann inn til strendene.

Vi tror kanskje de var det beste strendene vi har vaert på, alt i alt. Her kunne vi bade på flo, og bade på fjære, det var ingen koraller eller kråkeboller å stikke seg på, sanden var myk og fin, og det var nesten ingen folk å se alle de dagene vi var der så vi hadde stranden nesten helt for oss selv. Det eneste vi savnet litt var flere skjell vi kunne lete etter.

På fjære sjø kunne vi snorkle inne i lagunen og gå på oppdagelsesferd med undervannskameraet vårt på leting etter fisk og annet som var blitt igjen i lagunen da sjøen trakk seg ut.

Når det ble flo slo bølgene kraftig inn mot stranden og vi kunne la oss bli slått på ryggen og kastet opp på stranden av bølgene som brøt. Dessverre mistet Johannes sin dykkermaske da en slik bølge slo den av fjeset slik at den falt av og ned til bunnen og ble borte i den kraftige strømmen. Det samme skjedde med Tims solbriller m/styrke. De ligger nå ett eller annet sted langt ned i sanden eller ute i på bunnen i det Indiske hav. Selv om vi brukte mye tid på å se etter begge, så vi aldri noe mer til dem. På 1sek var de helt borte. Her har Elin foreviget far og sønn som står og ser etter spor i sanden mens bølgene stadig slår inn over bena deres og for hver gang fjerner alle spor.

Noen spor blir liggende igjen lenger oppe på stranden. En liten eremittkreps var tydelig på vandring mot oss der vi satt i en myk solstol, men nesten fremme ved oss snudde den braatt og gikk tilbake igjen, nesten samme vei som den kom.

Å danse med ulver er det ikke så mange som kan gjøre lenger. Selv om man hadde turt er det rett og slett så få ulver igjen at de er vanskelige å finne. Her i Tanzania er det ingen ulver å danse med, men vi har fått oppleve å nærmest svømme med halvskilpadder. Selv om 5 av 7 havskilpadde-arter legger egg langs med den østafrikanske kysten begynner også de, som ulvene i nord, å bli en skjeldenhet. Like på stranden der vi bodde nå i juleferien viste det seg at en havskilpadde-mamma hadde lagt bortimot 180 egg i oktober. Den Tanzanianske dyrevern-gruppen Sea Sense kartlegger alle disse redene og overvåker dem nøye slik at eggene i størst mulig grad skal få ro til å modnes slik at så mange havskilpadde-babyer som mulig skal kunne komme seg ut i sjøen.Vi var heldige og fikk vaere med på en slik klekking ikke mange 100m fra der vi hadde badet og lekt dagene før. Sea Sense følger nøye med på når og hvor eggene legges, og hvillken temperatur det er i sanden når eggene ligger der. Dersom der er varmt, tar det 55 dager før de små er klare til å komme opp av sanden, er det kjøligere kan det ta 10-12 dager lengre. For å sikre at så mange havskilpadder kommer seg opp og ut hjelper Sea Sense til med å grave frem eggene og passe på at ikke krabber, sjøfugl, mennesker eller andre skal forstyrre eller ta livet av dem. Hunnene, som legger eggene om natten, er omlag 50 aar gammle og ble selv klekket ut på samme strand. Eggene blir lagt 40-60cm ned i sanden så det blir også en jobb for dyrevernerne å forsiktig grave bort sand slik at skilpaddene selv kan komme opp og ut. Denne dagen ble 140 av de 180 eggene klekket.

- Hei verden, her er jeg!

Så fort de lille små loffene klarer nærmest løper de små ned bakken fra redet og ut de 30-40m mot havet. Skallet er ganske mykt nå, så skilpaddene er veldig sårbare de første dagene, og ikke minst på land hvor de ubeskyttet er et lett bytte.

Vi fikk hjelpe til med å se til at skilpaddene fikk fri bane ned til havet. Men rett som det var falt de ned i det som for dem var store krater, men som egentlig bare var avtrykk etter foten vår i sanden.

Men uansett hvor mange ganger de snublet så var de helt bestemt på å komme seg rett ut i det store havet, og rett som det var virket det som de rakk å gi et lite vink som takk-for-hjelpen før de ble fanget av bølgene og dratt med ut.

Om 50 år vil dessverre bare et fåtall av disse vi så fremdeles være i live. Noen blir tatt av fisk og fugl så snart de kommer ut i havet, andre vil kunne møte andre farer som f.eks rester av fiskegarn og søppel som de lett kan vikle seg inn i og kveles av, eller de kan ende opp som skilpaddesuppe i Asia, eller sprengt i stykker av fiskere her som bruker dynamitt til å få opp fisk om natten. Om stranden her er like fin og uberørt da, tviler vi på. Hoteller langs kysten spretter opp og okkuperer strandsonen selv om loven her i Tanzania sier at næringsvirksomhet og boliger ikke skal ligge naermere enn 150m fra vannstand på flo sjø. Men i tillegg gjør sterkt lys og lyd fra biler, båter, hoteller sitt til å forvirre mødrene som kommer opp om natten for å legge egg. Blir de redde snur de eller rett og slett legger eggene for grunnt i sanden slik at smådyr eller fugler graver dem opp. Men vi håper Sea Sense og andre orgnisasjoner kan få fortsette sitt arbeid slik at de sikrer reirplasser til å mange havskilpadder som mulig. Vi mener ihvertfall at alle de 140 små vi så på stranden denne dagen fortjener muligheten til en dag i 2062 å få komme tilbake hit. Det er vel mer tvilsomt at vi kan komme tilbake da...